Det grønne skiftet går altfor sakte

Det globale grønne skiftet må kraftig opp i tempo hvis målet om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader skal holdes innen rekkevidde. For sakte fart i omstillingen betyr også økt risiko for ustabile energimarkeder.

Våren 2021 kom Det internasjonale energibyrået (IEA) med sitt netto null-scenario. Dette scenarioet viser hva som må til for å sette verden på kurs mot netto nullutslipp, både i de nærmeste årene og videre mot 2050.

Temanotatet Klimastatus 2022 gir et oppdatert overblikk over klimaendringer, utslipp og klimaløsninger.

Les hele notatet eller last ned pdf.

Den mest oppsiktsvekkende konklusjonen fra IEA var at det ikke er nødvendig med investeringer i nye olje- og gassfelt – gitt at etterspørselen faller i tråd med utslippsnivået 1,5 grader-målet tåler. Men skal dette slå til, må investeringene i fornybar energi og andre lavutslippsløsninger kraftig opp, og det må skje raskt.

Energi(pris)krisen vinteren 2022

Vinterens energikrise viser at det kan oppstå store ubalanser i markedene hvis ikke etterspørselen etter fossil energi går ned. Tilbudet av kull, olje og gass kan bli knapt om overgangen til fornybar går for sakte. Det kan bety store prishopp.

Det er mange faktorer som forklarer de skyhøye gassprisene vinteren 2022, men det eneste som hjelper på sikt, er at etterspørselen går ned. Da må energitjenester leveres på andre måter enn ved hjelp av fossil energi, og investeringene dreies kraftig i retning av tiltak som demper den fossile etterspørselen.

Store prishopp og uro i markedene kan gi politisk ustabilitet som svekker evnen til å gjennomføre en klimapolitikk som får utslippene ned. Veien mot netto nullutslipp vil helt sikkert ikke bli friksjonsfri, men en planmessig og velordnet overgang vil redusere risikoen for politisk ustabilitet.

Det er svært store endringer som må skje i de globale energisystemene om netto null skal være innen rekkevidde. Å begrense oppvarmingen til 1,5 grader krever parallell innsats på en lang rekke felt (se figur).

Utvalgte milepæler i ulike sektorer på veien til netto nullutslipp i 2050, samt utslippsutviklingen i sektorene, milliarder tonn (Gt) CO2. (Kilde: IEA)

Glasgow-toppmøtet

Glasgow-toppmøtet i november 2021 var en betinget suksess i den forstand at svært mange land – omkring 140 til sammen – har satt eller vurderer mål om netto nullutslipp rundt 2050. Mange selskaper har også gitt tilsvarende løfter. Men hva som egentlig ligger i disse netto null-målene og hvordan de vil bli fulgt opp, er sterkt varierende. EUs grønne giv er den mest konkrete planen noe sted i verden.

Tempoet og gjennomføringsevnen er usikkerhetsmomentene når klimapolitiske mål skal omsettes til praktisk handling.

Et positivt resultat i Glasgow var at det kom på plass et rammeverk for kvotehandel (se faktaboks nederst). Dette kan bli svært viktig for å stimulere til investeringer i fornybar energi og andre nullutslippstiltak.

Investeringene må opp

De samlede globale investeringene i lavkarbonteknologi var i 2021 på 755 milliarder dollar, ifølge tall samlet inn av BloombergNEF. Dette er ny rekord og en vekst på 27 prosent fra 2020.

Men dette investeringsnivået er altfor lavt hvis verden skal bevege seg mot netto nullutslipp og dermed innfri klimamålene i Paris-avtalen. Investeringene må opp til 2100 milliarder dollar årlig i perioden 2022–25 og dobles på nytt til 4200 milliarder dollar per år i perioden 2026–30.

Les flere oversiktsartikler om 2021 fra Klimastatus-notatet:

Det har i mange år vært bredt erkjent at klimamålene forutsetter en svært omfattende elektrifisering av energisektoren. All elektrisitet må produseres uten utslipp, altså enten med fornybar energi eller kjernekraft. Så må den utslippsfrie elektrisiteten tas i bruk i andre sektorer, som transport og til oppvarming.

Et eksempel på hvordan dette omformes til konkret politikk er strategien til den nye tyske regjeringen. Voldsom vekst i fornybar energi skal overta for kull og gass, mens hydrogen skal løse utfordringene i sektorer som ikke er lette å avkarbonisere ved hjelp av direkte bruk av strøm.

Tallene fra BloombergNEF viser at trenden peker i en slik retning over hele verden, men med store forskjeller mellom land og regioner.

Det bygges mer vind- og solenergi enn noen gang. Og investeringene i elektrisk transport går samme vei. Kostnadene faller. Utbyggere får mer for pengene, men investeringene er altså for lave.

Hydrogen – der strøm ikke duger

En svært sterk trend de siste par årene har vært at hydrogen løftes frem som løsningen som skal sikre nullutslipp i sektorer der strøm ikke kan brukes direkte. Både i ulike industrisektorer og i skipsfart er hydrogen og ammoniakk, som produseres ved hjelp av hydrogen, veien til nullutslipp.

For eksempel kan stålproduksjon bli utslippsfri hvis hydrogen erstatter kull i produksjonsprosessen, mens ammoniakk kan erstatte bunkers som drivstoff i skip.

Det er produksjonsmetoden som avgjør om hydrogen er en god eller dårlig klimaløsning. Grønt hydrogen fremstilles ved hjelp av elektrolyse og fornybar energi, mens blått hydrogen lages av gass med karbonfangst. Det tradisjonelle og grå har store utslipp.

Hydrogen kan også brukes som drivstoff i gasskraftverk og slik være en kilde til strømproduksjon i perioder sol og vind ikke dekker behovet.

Sterk vekst i vente – Kina i spiss

Fremover på tyvetallet peker det meste i retning av sterk vekst innen både fornybar energi, elektrisk transport og andre nullutslippsløsninger.

IEA mener både sol- og vindkraft vil vokse mye de kommende årene – med en ekstra dytt etter COP26. Den største veksten vil komme i Kina og EU, der vil den kommende femårs-perioden innebære større løft enn i USA, India og ellers i verden.

Solenergi blir etter hvert den dominerende kilden til ny kraftproduksjon og er billigere enn kull- og gass i store deler av verden. Det forventes at prisene vil fortsette ned – tross tegn til utflating under pandemien. Råvareinflasjon driver kostnadene opp.

Det er Kina som er den største utbyggeren av fornybar energi, og landet dominerer også mange av de viktige industrisektorene som har vekst i det grønne skiftet. For eksempel setter Kina stadig rekorder når det gjelder utbygging av havvind. Det er også først og fremst kinesiske fabrikker som nå øker kapasiteten i solcelleproduksjon, slik at vekst­takten kan økes.

Kina er også verdens største marked for elbiler, og kinesiske fabrikanter gjør seg sterkt gjeldende. Kineserne er også markedsledere innen elektriske busser og utvikler stadig flere batterielektriske vare- og lastebiler. Hvor langt inn i tungtransport og anleggsmaskiner elektrisk drift vinner frem, vil ha stor betydning for utslippsreduksjonen i disse sektorene.

Hva nå – mot COP27?

Innen utgangen av 2022 skal landene oppdatere og styrke sine klimamål for 2030. Det er et av utfallene fra Glasgow-møtet.

Verdens klima- og miljøministre må derfor stille med skjerpede mål i bagasjen når de møter opp i Sharm-El-Sheikh i Egypt i november i år.

Hva ble oppnådd i Glasgow?

På FNs klimatoppmøte COP26 i november 2021 erkjente landene at det vil kreve store og hurtige kutt i klimagassutslipp hvis målet om å begrense global oppvarming til 1,5 °C skal kunne nås: Globale CO2-utslipp må kuttes 45 prosent innen 2030 (sammenlignet med 2010), og verden må nå netto nullutslipp rundt 2050.

Dette er noe av det viktigste som ble oppnådd under møtene i Glasgow:

  • Innen utgangen av 2022 skal landene oppdatere og styrke sine klimamål for 2030.
  • Enighet om de siste punktene i Paris-avtalen: Et nytt kvotesystem skal opprettes for kjøp og salg av utslippskutt mellom land og på et globalt marked. Nye regler skal bedre kontrollen av rapporteringen av utslipp.
  • Kullkraft uten karbonfangst skal »trappes ned».
  • «Ineffektive subsidier» av fossil energi skal fases ut.
  • Den samlede finansieringen av klimatiltak i fattige land må økes «betydelig» og passere 100 milliarder dollar i året.
  • Kina og USA skal samarbeide om utslippskutt utover 2020-tallet.
  • Egne avtaler mellom grupper av land om kutt i utslipp av metan, reduksjon av avskoging, utslippskutt i skipsfart med mer.