2021 ble et av de varmeste årene målt noensinne. Og ekstremværet som fulgte ble forklart med menneskeskapte klimaendringer.
Maisåkeren på bildet ble oversvømt etter ekstremregn i juli, i oktober var jorden fortsatt vannmettet etter sommerregnet. Ekstremvær som det som rammet Henan-provinsen i Kina vil skje enda hyppigere dersom CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren fortsetter å øke.
Foto: NTB/AP Photo/Ng Han Guan
Selv om ikke all statistikk er ferdig innsamlet og analysert, kan vi rimelig trygt fastslå dette: De syv siste årene – fra og med 2015 – er de varmeste som er målt på 170 år – altså så lenge menneskeheten har målt jordens overflatetemperatur systematisk. 2021 legger seg på delt sjetteplass i dette regnskapet ifølge både NASA, Berkeley Earth og WMO. EUs Copernicus-data avviker noe, og plasserer 2021 på en femteplass.
Andre halvdel av 2021 var preget av La Niña-episoder, som spesielt ga kjøligere vær på den sørlige halvkule i årets siste måneder. Likevel ble det altså mer enn varmt nok: Den globale snittemperaturen lå 1,25 °C høyere enn gjennomsnittet for førindustriell tid (se figur).
Klimaendringene er her
I august 2021 kom den første delrapporten fra FNs klimapanels sjette hovedrapport. Det mest oppsiktsvekkende med denne var at den var tydeligere enn noensinne på at det er menneskeskapte utslipp som er hovedårsaken til oppvarmingen av atmosfæren, havet og landområdene våre. Oppvarmingen skjer raskt, og vi har ikke sett liknende på jorden på mange tusen år.
2021 var også året da klimaforskningen tok store steg mot å kunne fastslå med sikkerhet om en gitt ekstremværhendelse er forårsaket av menneskeskapte utslipp eller ikke – se intervju med Friederike Otto for mer om dette.
2021: Et år i klimakrisens tegn
Havisen forsvinner
Sjøisutbredelsen i Arktis i september i 2021 var på det høyeste nivået siden 2014, etter flere år med dramatisk lav sjøisutbredelse. For tiåret 2010–19 var utbredelsen av sjøis i Arktis 40 prosent under normalnivået, ifølge FNs klimapanel. Sjøisutbredelsen i mars i samme tiår lå 10 prosent under normalen.
2021 ble et relativt kjølig år i Arktis: Isutbredelsen i september var «bare» den tolvte laveste siden presise målinger startet i 1979. Likevel var den 32 prosent under normalen. Den rosa streken viser medianiskanten 1981–2010.Illustrasjon: nsidc.org
Normalnivået her er definert som gjennomsnittet for perioden 1979–1988. 1979 var året man begynte med systematiske satellittmålinger. Det er mindre nøyaktige målinger for perioden før dette, men FNs klimapanel sier gjennomsnittlig årlig isutbredelse i perioden 2011–2020 var på det laveste nivået siden minst 1850, og at sommerisutbredelsen i Arktis antakelig er lavere enn den har vært på minst 1000 år.
Tempoet i issmeltingen gjør det nå sannsynlig at vi kan få helt isfrie somre i Arktis en gang før 2050, ifølge FNs klimapanel. Og igjen – Klimapanelet fastslår at det er i all hovedsak menneskelig aktivitet som driver denne endringen.
Havet fortsetter å stige
Ifølge Klimapanelet har havet ikke steget raskere på minst 3000 år. Og de sier det er svært sikkert at menneskeskapte utslipp er den viktigste årsaken til havstigningen.
Det er i all hovedsak to grunner til at havet har steget og fortsetter å stige: At det har utvidet seg, og at is har smeltet.
For det første er havet oppvarmet – og varmere vann tar større plass. Dette kalles også termisk ekspansjon, og forklarer om lag halvparten av havstigningen de siste 50 årene.
Den andre halvparten kommer først og fremst av smelting av isbreer og de store isbremmene i Antarktis og på Grønland. Det er ifølge FNs klimapanel menneskelige faktorer som med stor grad av sikkerhet er hovedårsak til denne nedsmeltingen. Det at tilnærmet alle isbreer på land taper volum, slik de gjør nå, har ikke skjedd på minst 2000 år.
Havnivået stiger langsomt, men akselererer relativt dramatisk. Klimapanelet anslår at mens havnivået steg i gjennomsnitt med 1,3 mm/år fra 1901 til 1970, økte dette til 1,9 mm/år fra 1971–2006. Og fra 2006–2018 har det steget i gjennomsnitt med 3,7 mm/år.
Dette er altså gjennomsnittstall, og det er store variasjoner i hvor høyt havet faktisk har steget over hele planeten. Noen steder, som i Norge, stiger fortsatt landmassene etter siste istid. Tilsvarende vil landmassene på Grønland og i Antarktis faktisk stige ettersom isbreer der smelter. Havnivået påvirkes også av strøm- og vindforhold.
Vi kan fortsatt snu
Ifølge Klimapanelets rapport kan vi slå fast med høy grad av sikkerhet at CO2-konsentrasjonen i atmosfæren nå er på det høyeste nivået på minst to millioner år. Faktisk må vi helt tilbake til den geologiske epoken pliocen, for 5,3–2,6 millioner år siden, for å finne CO2-nivåer som tilsvarer det vi er på vei mot. Da kunne konsentrasjonen være opp mot 450 ppm, et nivå vi når rundt 2040 hvis konsentrasjonen fortsetter å vokse i dagens tempo. Da var temperaturen 2–3 °C over dagens nivå og havnivået 10–20 meter høyere enn i dag.
Klimapanelets siste rapport slår også klart fast at det er sammenheng mellom menneskeskapte utslipp og den globale oppvarmingen. Det betyr også at dersom vi klarer å stanse utslippene, vil oppvarmingen etter hvert stoppe opp. Klarer vi å oppnå negative utslipp, slik at CO2-konsentrasjonen synker, kan temperaturutviklingen snu. Det er imidlertid foreløpig lite som tyder på at vi klarer det på kort sikt.
