Kina setter vind-, sol- og kullrekorder

I 2021 installerte Kina mer havvind enn alle andre land har installert samlet de siste fem årene. Men også kull så nye rekorder. Les også om rekord-investeringer i lavkarbon og advarsler mot lange oljeinvesteringer.

NTB_NWLUsA6M9CM
The Donghai Bridge Wind Farm var en av de første kinesiske havvindparkene som ble satt i produksjon. I 2021 etablerte Kina nesten 17 GW ny havvind-kapasitet. Foto: AP / NTB

I Fem på fredag finner du hver uke internasjonale nyheter fra uken som er gått. I dag har jeg plukket ut disse:

Rekordår for både havvind, sol og kull i Kina

Kina installerte i underkant av 17 GW havvind i 2021. Det er mer enn alle andre land har installert til sammen de siste fem årene.

Denne veksten gjør at Kina nå driver nesten halvparten av verdens installerte havvind og skubber Storbritannia ned fra første til andreplass på listen over land med mest offshore vindkraft.

Kina installerte også rekordmye sol i fjor – 55 GW – og topper dermed forrige rekord på 53 GW i 2017. Når Kina i tillegg bygde ut rundt 30 GW ny vindkraft på land ble 2021 andre år på rad med mer enn 100 GW ny vind og sol til sammen.

Men 2021 ble også et rekordår for kull. Kinesisk kullproduksjon klatret til et rekordhøyt nivå på rett over 4 milliarder tonn, opp 4,7 prosent fra 2020.  

Veksten i kull kommer av at aktiviteten har tatt seg opp etter pandemien og høye energipriser gjør at land vil sikre egen tilgang på energi. Nylig ble en last australsk kull solgt for 300 dollar tonnet – som er blant de dyreste skipslastene med kull som noen gang er solgt.

Kina har nå 306 gigawatt solenergi og 328 gigawatt vind – mer enn noe annet land. Kina vil fortsette satsingen på sol og vind for å nå målet om å nå utslippstoppen innen 2030 og netto null innen 2060.

Elektrifisering er nøkkelen til utslippskutt, og det er positive tendenser i transportsektoren. I fjor kjøpte kinesere 3,3 millioner elektriske kjøretøy. Det er nesten en tredobling fra 2020. Bare i desember ble det solgt over 400 000 fullelektriske personbiler i Kina.

Les også: Kinas «grønne» OL trues av giftig luftforurensning på grunn av «ekstremt ugunstig» vær.

Investeringsrekord i lavkarbon-teknologier

I 2021 ble det investert 755 milliarder dollar i lavkarbonteknologier, ifølge rapporten Energy Transition Investment Trends 2022 fra BloombergNEF (BNEF).

755 milliarder dollar er ny rekord, og en økning på 27 prosent fra 2020. Investeringene økte i nesten alle sektorer, inkludert fornybar energi, energilagring, elektrisk transport, elektrisk varme, kjernekraft, hydrogen og bærekraftige materialer. Bare karbonfangst og -lagring (CCS) registrerte en nedgang i investeringene, selv om det ble annonsert mange nye prosjekter i løpet av året.

Fornybar energi, som vind, sol og andre fornybare energikilder, er størst med 366 milliarder dollar.
Nest størst er elektrisk transport, som inkluderer kjøretøy og infrastruktur. Her ble det investert 273 milliarder dollar globalt.  Med en økning i salget av elbiler og andre elektriske kjøretøy, vokste denne sektoren med 77 prosent i 2021.
Hydrogen, karbonfangst og -lagring og bærekraftige materialer utgjorde resten, til sammen 24 milliarder dollar.

Det grønne skiftet: Volatilitet hele veien herfra til netto null

Verden har sett ti år med fall i kostnader for sol, vind og batterier. Pandemien hindret ikke at det ble satt nye fornybar-rekorder i 2020 og 2021. Men nå er det uro i markedene med økte råvarepriser, økte transportkostnader og flaskehalser i verdikjedene.

The German Institute for Economic Research (DIW) advarer om at høye metallpriser kan hindre energiomstilling.

I en blogg på BloombergNEF skriver analysesjef Albert Cheung interessant om energiovergangsrisiko og om indikatorer som kan tyde på at høyere kostnader for fornybar er forbigående, men at markedet vil være volatilt herfra til netto null. Grunnen er at tilbud og etterspørsel av olje, gass og råvarer vil falle inn og ut av balanse.
Han advarer om risikoen for at uriktige «sannheter» om energiomstillingen kan få gehør:

“So perhaps the biggest risk this year comes in the stories we tell about inflation and the cost of living. It is said that no one will vote to be poor and cold, but it remains true that the costs of inaction on climate change are higher than the costs of action. In a year of economic turmoil, we will need to be watchful for spurious arguments that amplify the message of climate action delay.”

Advarer mot investeringer i lange oljeprosjekter

Oljeprisen har klatret fra laveste nivå på rundt 20 dollar fatet i april 2020 til 90 dollar fatet denne uka.

I rapporten Managing Peak Oil advarer Carbon Tracker mot investeringer i prosjekter som ser ut til å være lukrative på kort sikt, men som kan falle i verdi før prosjektene kommer i produksjon.

– Med regjeringers klimaforpliktelser og overgangen til elektrisk transport er det usannsynlig at de høye prisene vil vare over levetiden til en langsiktig investering i fossilt brensel, ifølge Mike Coffin, leder for olje og gass i Carbon Tracker og medforfatter av rapporten.

Han råder olje- og gasselskaper og deres investorer til å “motstå fristelsen”.

Denne advarselen er i tråd med budskapet fra Fatih Birol, administrerende direktør for Det internasjonale energibyrået, om at regjeringer må tredoble investeringene sine i lavkarbonenergikilder i løpet av det neste tiåret for å redusere avhengigheten av gass som en beskyttelse mot fremtidig energikrise. Samme beskjed kom denne uken fra FNs generalsekretær António Guterres.

Karbonavgift til fordeling, sa du? Tja…

Karbonavgift til fordeling er ofte pekt på som et virkemiddel som kan gi økt folkelig støtte til avgifter på utslipp. Karbonavgift til fordeling kan for eksempel innrettes slik at det kreves inn avgifter på flyreiser og så betales det ut igjen en gitt sum til folket. Hvis alle får lik sum tilbake, vil de som flyr lite betale inn mindre i avgift og komme bedre ut i sum, enn de som flyr mye. 

Forskere har nå studert to land som har tatt i bruk karbonavgift til fordeling – Canada og Sveits – for å se om folk ble mer positive til avgifter når de fikk deler av avgiften tilbake.
Konklusjonen er: Nei, egentlig ikke.  
Forskerne fant at folks holdninger til karbonavgifter i større grad hang sammen med politisk tilhørighet. Studien avslørte at mange ikke visste hvor mye de fikk tilbake og trodde de fikk mindre enn de faktisk gjorde.

Les mer om studien som har mange interessante funn, på Nature her:  Limited evidence that carbon tax rebates have increased public support for carbon pricing. Eller kortversjonen i twittertråden fra Matto  Mildenberger.