Ukraina-krigen betyr at ressurser og penger må prioriteres bedre

Dette er 7. utgave av Klimalederen i 2022 (se boksen). Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.

Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – næringslivets klimaledere. Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet, både globalt, i Europa og i Norge.

Klimalederen er spesielt rettet mot beslutningstakere som trenger kunnskap om de viktigste nyhetene som beveger det grønne skiftet.

Energi og Klima er ansvarlig for innholdet, og Klimalederen er skrevet av Energi og Klimas redaktør Anders Bjartnes. Klimalederen vil det neste halvåret komme ut hver tredje uke. Det sendes ut i Skift-nettverket og publiseres på Energi og Klima.

NORGE I OMSTILLING

Det er på tide med mer nøkternhet – ikke minst når staten skal bygge veier, kollektivtransport og store bygg. Nedskalering gir lavere klimagassutslipp, mindre ressursavtrykk – og demper inflasjonspresset i økonomien.

Statsminister Jonas Gahr Støre har varslet at en del store samferdsels- og byggeprosjekter kan bli kuttet eller skjøvet på som følge av krigen i Ukraina. Statsråd for forskning og høyere utdanning, Ola Borten Moe, varsler budsjettkutt for nye universitetsbygg.

Dette er gode signaler. Gigantomanien i samferdselssektoren og i andre offentlige byggeprosjekter har fått vare altfor lenge.

Aftenpostens kommentator Andreas Slettholm presenterte forleden en liste over store samferdselsprosjekter som bør kuttes. Redaktøren i Trønderdebatt, Snorre Valen, har også laget en kuttliste – med nytt regjeringskvartal på den øverste plassen.

Det er ikke bare veiprosjekter som har en kostnad langt over det akseptable. Forleden ble det meldt at Fornebubanen vil få en budsjettsprekk på 4,7 milliarder kroner, koste 23,3 milliarder – og ikke være ferdig før i 2029. Prosjektets fremtid er nå usikker, og empirien fra store byggeprosjekter tilsier at denne sprekken ikke blir den siste.

Hvorfor det ikke ble valgt en billigere og enklere løsning er underlig. Det måtte da gått an å legge noen trikkeskinner fra Skøyen til Fornebu for en helt annen kostnad – og mye raskere – enn dette. I 2029 vil det være mer enn 30 år siden flyplassen på Fornebu stengte.

Det er kanskje ikke mulig å stoppe prosjekter som allerede er i gang, men det må snus stener for å se om det er mulig å krympe planene både for store offentlige byggeprosjekter, enten det er veier, kollektivtrafikk eller bygg. Også private utbyggere bør konsentrere seg om å gjenbruke mer og bygge mindre nytt. Vi må ta ned ressursbruken.

Ukraina-krigen og ettervirkningene av pandemien gir en utvikling som presser i denne retningen ved at prisene på råvarer og energi går opp. DN viser i en reportasje hvordan kostnadene presser prisen på steinen fra et pukkverk utenfor Oslo rett i været. Hvis vi halverte bygge- og anleggsaktiviteten ville det trenges bare halvparten så mange innsatsfaktorer og det ville vært mye lettere å avkarbonisere den gjenværende delen.

I energisektoren har det vært gjort et stort arbeid for å øke effektiviteten gjennom smartere bruk av det eksisterende kraftnettet. Målet er å bedre den samfunnsøkonomiske lønnsomheten ved å redusere behovet for investeringer. Da får vi alle lavere nettleie enn vi ellers ville fått.

Akkurat den samme logikken bør gjøres gjeldende overfor samferdselssektoren. Vegdirektør Ingrid Dahl Hovland bør få beskjed fra samferdselsminister Jon-Ivar Nygård om at jobb nummer én ikke er å bygge mer vei, men å utnytte eksisterende veikapasitet bedre. Ingen annen sektor har hatt så sterk vekst i utgiftene. Samferdselsinvesteringene kan kappes vesentlig, samtidig som vedlikehold prioriteres.

Resultatet vil være mindre behov for stål og betong, lavere klimagassutslipp, mindre diesel, færre gravemaskiner, mindre naturinngrep og lavere kostnader.

Ukraina-krigen fremtvinger større evne til prioritering på de offentlige budsjettene. Norge må bruke mer penger på beredskap og forsvar, og vi skal, i likhet med alle andre siviliserte land, ta imot et stort antall krigsflyktninger.

I tillegg må vi ha rom til betydelig klimainnsats, både i budsjettene og i realøkonomien. Både penger, hender og hoder må brukes på en mye mer ressursproduktiv måte enn vi har gjort de siste tiårene.

Zero har tatt Hurdalsplattformen på ordet og lagt frem en plan om hvordan Norges klimagassutslipp kan kuttes med 55 prosent il 2030.

EUROPAS GRØNNE GIV

Russlands krigsforbrytelser i Ukraina gjør dypt inntrykk på oss alle. Det er utenkelig at det demokratiske og frie Europa skal gjenoppta normale økonomiske forbindelser med Putins Russland.

Krigen i Ukraina gir knapphet på råvarer og derfor inflasjonspress i en lang rekke verdikjeder. Gass, mineraler, korn, kunstgjødsel – listen er lang. Forbrukere, både store og små, må betale mer for varene som kjøpes inn.

Som vi vet har EU en svært ambisiøs klimapolitikk der overgangen til netto null samtidig er en strategi for industriell vekst. Forholdet til Russland vil på mange måter sette preg på Europas grønne skifte. Russland vil jo ligge der også etter at Ukraina-krigen er over. Men så lenge Putin eller hans likesinnede styrer i Moskva, er det ikke mulig å se for seg at EU og det øvrige Vesten kan ha et normalt forhold til landet.

EU strammer til sanksjonene blant annet når det gjelder kull, brennevin og trevarer. Olje – og etter hvert gass – kommer nok også snart på listen over produkter med importforbud. Raskest mulig utfasing av russiske energileveranser er viktig for å ramme russisk økonomi – så lenge Europa kjøper olje og gass fra Russland, fylles Putins krigskasse.

EU – og kanskje særlig Tyskland – kan med rette kritiseres for å ha vært for godtroende i forhold til Russland. At Gazprom har fått lov til å eie vital infrastruktur som gasslagre har gitt Kreml en innflytelse over tysk energisikkerhet som nå viser seg utålelig. Det tyske Bundesnetzagentur – Tysklands svar på NVE – tar nå over Gazproms lagre gjennom en (foreløpig midlertidig) nasjonalisering. Dette er et av mange tegn på hvordan energisikkerhet trumfer det meste.

I mange land foretas det nå tiltak som demper behovet for gass, gjennom grep som å skru ned temperaturen i offentlige bygninger og oppfordre folk til å gjøre det samme. Ifølge tankesmien Breugel kan slike tiltak fjerne behovet for 10 prosent av russergassen.

De skyhøye energiprisene gir høy inflasjon. Spania har nesten nådd tosifrede tall og i Nederland ble det notert 11,9 prosent da siste statistikk ble offentliggjort.

Det er ikke nødvendig med rakettforskning for å slå fast at slike tall – med god grunn – kan skape betydelig politisk misnøye og uro. Politiske strømninger som vender ryggen til det brede sentrum, kan fort få støtte. I Frankrike er det nå bare noen få prosent på målingene som skiller Emmanuel Macron og Marine Le Pen – tross at hun har vært blant de vesteuropeiske politikerne som har omfavnet Putins Russland.

Ukraina-krigen gjør at det grønne skiftet vil gå fortere, slik DNVs nye analyse viser.

Men europeerne må regne med høye energipriser lenge. Gassprisene vil nok normalisere seg etter hvert, men det kan ta mange år før de er tilbake på nivåene vi hadde før sommeren 2021.

Et av de vanskeligste spørsmålene på EU-ministrenes bord denne våren er å få til en systemendring som hindrer de høye gassprisene å slå fullt inn i strømprisene. Dette er teknisk komplisert, men et krav som vinner støtte særlig fra land som Spania og Portugal. De nordlige «markedsvennlige» landene er imot slike inngrep. Men det kan godt tenkes at behovet for politiske løsninger som kutter regningene for folk flest, nå trumfer det som under normale omstendigheter vil bli avvist som dårlig og uklok politikk.

Det er det moderate sentrum i europeisk politikk som kan holde både EU og NATO sammen. Det trenger vi nå – både på grunn av Ukraina-krigen og for å sikre en stabil og ambisiøs europeisk klimapolitikk.

DET GLOBALE BILDET

FNs klimapanel har levert en ny rapport. Den er stappfull av kunnskap om alt vi trenger å vite for å gjøre noe med klimaendringene.

Nettstedet Carbon Brief forklarer alltid rapportene fra FNs klimapanel på en veldig god og mer tilgjengelig måte enn forskerne selv klarer. De som vil gjøre et dypdykk kan lese den store Q and A-saken som tar for seg FN-rapportens ulike funn.

Det skorter ikke på kunnskap. Det skorter på handling. Og som vi vet, er det ytterst knapt med tid for å kutte utslippene i tråd med målene i Paris-avtalen.

Det er vanskelig å være optimistisk når verden ser ut som den gjør. Omstillingen går for sakte og store utslippsland som USA og Kina ser ikke ut til å vende seg i tide. I USA er bensinforbruket – tross de høye oljeprisene – nå tilbake på nivået fra før covid-pandemien, og amerikanerne kjøper stadig større biler som bruker mer drivstoff. I 2021 utgjorde SUV-er og det amerikanerne kaller trucks, altså overdimensjonerte biler med et lite lasteplan, 73 prosent av markedet. I 2009 var andelen 41 prosent. Salget av elbiler går tregt og mange stater har også nå redusert det lille som er av bensinavgifter for å dempe «the pain at the pump».

Amerikanernes sløsing med bensin er gigantisk – og en viktig årsak til at USA har mye høyere CO₂-utslipp per innbygger enn Europa. Per innbygger er utslippene i Nord-Amerika, altså USA og Canada, mer enn dobbelt så høye som i vår verdensdel.

FNs klimapanel forteller oss også at den rikeste tidelen av klodens befolkning står for 34-45 prosent av alle forbruksbaserte utslipp. Det er altså en sterk sammenheng mellom velstand og utslipp.

I rapporten fra FNs klimapanel behandles det i år et nytt tema, nemlig hvordan endringer i atferd kan være med å kutte utslipp.

Dette kan handle om å endre matvaner, altså spise mer plantebasert kost. Det kan handle om å bruke mindre transporttjenester, fly mindre, bruke kollektivtrafikk, jobbe hjemmefra noen dager i uken. Det kan handle om å bruke flere lokale tjenester, heller enn at kjøpekraften går til produkter med betydelig materialbruk og CO₂-avtrykk.

Dette er ting vi har visst lenge, men det bør nok settes atskillig mer kraft inn på å fremme en mer ressurseffektiv atferd både hos den enkelte forbruker og i næringslivet.

Samlet vil en innsats på dette området vesentlig redusere behovet for klimatiltak som er dyrere og som også er mer usikre, som fjerning av CO₂ fra atmosfæren med teknologi vi nå ikke kjenner.

Amerikanernes bilvaner er det mest iøynefallende eksempelet på forbruk som gir ekstremt store ressurs- og klimagassavtrykk, både når det gjelder produksjon og drift. Men vi ligger kanskje ikke så langt etter i Norge heller. Salget av store (el)biler er betydelig – og oppmuntres av avgiftsfritakene. Dobbelt så mye stål, større batteri, mer av alt – er nødvendig for å produsere et stort kjøretøy heller enn en mer nøktern farkost.

Det handler om å unngå unødvendige utslipp og ressursavtrykk.

Vi må gjøre også alt det andre på Klimapanelets meny, som å bygge store mengder fornybar energi og gå over til elektriske kjøretøyer.

Men vekt på atferdsendringer hører også med – enten vi tar beslutninger som forbrukere eller som ledere i næringslivet.

Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.