Zero tar Hurdal på ordet

Zero leverer nå en oppskrift på hvordan Norge kan nå målet som er definert i Hurdalsplattformen – 55 prosent utslippskutt til 2030 innen landets grenser.

NTB_S30eDaYsUIk
Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum tok en betydelig sving i klimapolitikken i Hurdal, ved å si at Norges utslippsmål skal oppnås ved kutt her i landet (Foto: Torstein Bøe / NTB)

Til sin 20-årsfeiring har Sigrun Aasland og hennes stab i Zero laget en utredning som viser hvordan det er mulig å nå Sp/Ap-regjeringens mål i klimapolitikken. En slik plan mangler foreløpig fra regjeringens side.

#Klimavalg – et nyhetsbrev om norsk klima- og energipolitikk

I nyhetsbrevet #Klimavalg kommenterer Energi og Klima-redaksjonen klima- og energispørsmål som er viktige i norsk politikk. #Klimavalg sendes ut tirsdager og har ekstrautgaver ved behov. Energi og Klima er Norsk klimastiftelses nettavis.

Abonner på #Klimavalg:

Sp/Ap-regjeringen gjorde en ganske betydelig vending i klimapolitikken gjennom følgende formuleringer i Hurdalsplattformen: «Innen 2030 skal 55 prosent av de norske klimagassutslippene kuttes, målt mot 1990. Denne forpliktelsen gjelder hele økonomien, inklusive kvotepliktig sektor».

Balansen mellom nasjonale og internasjonale klimamål – «hjemme» og «ute» – har alltid vært en del av den norske klimapolitikken. Både i forhold til Solberg-regjeringen, og ikke minst målt mot Stoltenberg-regjeringens politikk, er vekten på utslippskutt i Norge mye større hos Støre/Vedum.

Statistisk sentralbyrås forskningsdirektør Linda Nøstbakken advarer mot at alle kuttene skal tas hjemme. Det blir dyrt, mener hun.

Zeros oppskrift tar utgangspunkt i Hurdalsplattformens mål. Zero viser at det vil være svært krevende og kostbart, men likevel fullt mulig, å kutte utslippene i 2030 ned til et nivå på 23 millioner tonn. Gjennom forsterket virkemiddelbruk i alle sektorer kan de norske klimagassutslippene kuttes så mye.

Zero peker på differansekontrakter som et svært viktig virkemiddel for å få gjennomført tiltak som er for dyre til at CO2-prising ordner biffen. Dette er trolig i mange tilfeller en god modell. Også ulike støtteordninger i parallell med økte avgifter og reguleringer er med i virkemiddel-paletten.

At det trengs mer politikk og mer penger for å nå Hurdalsplattformens klimamål, er uten tvil riktig. Men det vil nok bli stilt atskillige spørsmål fra et måteholdent embetsverk når Støre/Vedum-regjeringen skal lage sin handlingsplan for oppfølging av målene.

Det er ingen veldig god historikk for oppfyllelse av nasjonale klimamål i Norge. Det har vel aldri egentlig gått slik Stortinget og regjeringen har vedtatt at det skulle. Tiden arbeider for skjerping, slik FNs klimapanel viser oss.

Hodepinen, både politisk og i praksis, handler om hvordan oljesektoren og utslippene fra oljerelatert virksomhet skal behandles. Dette er den virkelige nøtten i norsk klima- og energipolitikk, nå som før. Zero-rapporten konstaterer at «olje- og gassproduksjon er i en særstilling sammenlignet med andre næringer: Dagens petroleumsproduksjon har ikke en plass i nullutslippssamfunnet».

Likevel vil Zero bruke betydelige ressurser på å elektrifisere oljeproduksjonen ute i havet og kutte utslippene fra landanleggene for eksempel på Mongstad og Snøhvit. Uten disse tiltakene går ikke regnestykket opp. For å komme ned til 22,98 millioner tonn i 2030, er det nødvendig med kutt der.

Zero ønsker at tydeliggjøringen av de nasjonale målene skal lede til en avveining mellom kuttmuligheter innen Norges grenser. Tas ikke kutt et sted, må det tas et annet sted, men fortsatt innenlands i Norge. Dette er Hurdalsplattformens logikk. Fordelen med denne tilnærmingen er at den gir tydelige styringssignaler.

Det er et viktig politisk valg som ble gjort da Sp/Ap-regjeringen valgte å ta klimamålene «hjem» og oppheve skillet mellom klimapolitikkens to sektorer, altså delen som inngår i kvotesektoren (EU-ETS) og delen som ikke er omfattet av kvotesystemet.

Norges grenser er samtidig systemgrensen for klimapolitikken, slik Hurdalsplattormen nå definerer den. I mange sammenhenger gir dette god mening, for eksempel gir det sterke incentiver til å fremme ny teknologi – som flytende havvind, overgang til grønt hydrogen i Yaras kunstgjødselproduksjon, karbonfangst i ulike industriklynger og avfallsforbrenning. Dette er tiltak som peker forbi oljealderen og der satsing i Norge gir fortrinn i den globale konkurransen.

Men gir det mening å bruke store økonomiske og menneskelige ressurser på å kutte utslipp i et oljeraffineri som lager diesel og bensin, ellers skal vi la det bli lagt ned når CO2-prisen blir så høy i kvotemarkedet at det ikke lenger lønner seg å drive det?

Å kutte drøyt 1 million tonn CO2 på Mongstad ser for øvrig ut til å være en fugl på taket. Zero skriver at det er betydelige planer om utslippskutt i mange industrier rundt om i landet, men ikke på oljeraffineriet Equinor driver.

Norge har i prinsippet finansielle ressurser til å gjennomføre hele listen Zero presenterer, selv om det kan bli tungt nok å finne pengene. Men har vi realkapitalen, i form av hender og hoder, stål og betong?

Mer bruk av fleksibiliteten EU-samarbeidet legger opp til, ville gjort det enklere å nå målene. EUs kvotemarked er velfungerende, og bunnplanken i den europeiske klimapolitikken. Ved å lene seg mer mot EU vil man for eksempel også kunne unngå å skru opp bruken av importert biodrivstoff ytterligere. Zero vil bruke enda mer biodrivstoff enn regjeringen legger opp til, noe som raskt kan lede til negative utslag et eller annet sted i globale verdikjeder for biodrivstoff.

Klimapolitikk må lede til varige kutt og reell omstilling som peker mot netto null. Regnskapstekniske knep, som overdreven bruk av biodrivstoff, tilfredsstiller ikke et slikt kriterium.

Slik Hurdalsplattformen er formulert, er tiltak utenfor landets grenser ikke lenger en del av menyen. Støre/Vedum-regjeringen skylder oss derfor raskt å lage sin versjon av arbeidet Zero har gjort, slik at vi ser hvilke konkrete handlinger som er nødvendig for å komme i mål – i henhold til regjeringens egen politikk.

Det må handles raskt. Som Zero skriver: «skal målene for 2030 oppfylles, må utslippene hvert eneste år kuttes like mye som det tretti år med klimapolitikk har levert. Sagt på en annen måte: Vi må kutte utslipp med over 50 000 tonn CO2 hver uke.»

Det nytter ikke å komme i 2028 og si at det gikk visst ikke likevel.