• 2030-mål meldt inn til FN under Parisavtalen: Norge skal redusere klimagassutslippene innen 2030 med minst 55 prosent, sammenliknet med utslippsnivået 1990. (PDF: Norges nasjonalt fastsatte bidrag under Parisavtalen)
• 2030-mål i Norges klimalov: Norge skal redusere klimagassutslippene innen 2030 med minst 55 prosent, sammenliknet med utslippsnivået i 1990.
• 2050-mål i Norges klimalov: Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050. Utslippene skal reduseres med 90–95 prosent sammenlignet med utslippsnivået 1990.
• Omstillingsmål i Ap/Sp-regjeringens politiske plattform (Hurdalsplattformen): Norske utslipp skal reduseres med minst 55 prosent i 2030, sammenliknet med utslippsnivået i 1990.  
• Mål om klimanøytralitet fra 2030, vedtatt av Stortinget i 2016: Norge skal være klimanøytralt fra og med 2030.

I tillegg til klimamålene har Stortinget også vedtatt sektorspesifikke utslippsmål.

Den største forskjellen på de ulike målene handler om hvor mye av jobben som må gjøres hjemme og hvor stor del av målet som kan oppnås ved kjøp av kvoter og utslippskreditter.

• 2030-mål meldt inn til FN under Parisavtalen: Norge har meldt inn til FN at vi vil nå målet i samarbeid med EU. Norge kan benytte kvoter/utslippskreditter fra andre EU/EØS-land innenfor klimaavtalen med EU. Hvis Norge innfrir forpliktelsene i klimaavtalen med EU uten at dette er tilstrekkelig for å oppfylle forpliktelsene under Parisavtalen, kan Norge benytte kvoter fra land utenfor EU/EØS til å kompensere for dette. (Les mer om dette under spørsmålet: Hvordan kan Norge bruke kvoter utenfor EU/EØS til å oppfylle forpliktelsene under Parisavtalen?)
• 2030-mål og 2050-mål i Norges klimalov: Norges klimalov sier ikke hvordan Norge skal nå målene som er lovfestet eller hvor stor del av utslippskuttet som må tas i Norge. I loven er det slått fast at målene kan nås i samarbeid med EU.
• Omstillingsmål i Ap/Sp-regjeringens politiske plattform (Hurdalsplattformen): Målet innebærer at hele utslippskuttet må tas i Norge og at Norges egne utslipp i 2030 dermed må være 55 prosent lavere enn hva de var i 1990.
• Mål om klimanøytralitet fra 2030: Klimanøytralitet innebærer at Norge kompenserer for utslippene vi har ved at vi kjøper kvoter eller finansierer utslippskutt utenfor Norge. Stortinget har vedtatt at Norge skal oppnå klimanøytralitet fra og med 2030 og at dette kan oppnås gjennom EUs kvotemarked, internasjonalt samarbeid om utslippsreduksjoner, kvotehandel og prosjektbasert samarbeid.

• 2030-mål meldt inn til FN under Parisavtalen: Parisavtalen slår fast at alle land som har ratifisert Parisavtalen er forpliktet til å utarbeide såkalte nasjonalt fastsatte bidrag (på engelsk: nationally determined contributions, NDCs). Målet er at disse bidragene i sum skal føre til at verden klarer å begrense den globale oppvarmingen til godt under 2 grader og helst ned mot 1,5 grader. De konkrete målene er det hvert land som vedtar selv, og det er ikke fastsatt sanksjoner for stater som ikke oppfyller egne mål. Ifølge Parisavalen skal alle land melde inn nye nasjonalt fastsatte bidrag hvert femte år. Disse skal representere en progresjon fra forrige mål.
  
  Norge har inngått en avtale om å nå det innmeldte målet under Parisavtalen i samarbeid med EU. Avtalen med EU er juridisk bindende. (Les mer om klimaavtalen med EU nedenfor.)
• 2030-mål og 2050-mål i Norges klimalov: Loven er juridisk bindende. I likhet med Parisavtalen slår også klimaloven fast at det hvert femte år skal legges frem oppdaterte mål som utgjør en progresjon fra forrige mål. Loven inneholder ingen håndhevingsmekanismer.
• Omstillingsmål i Ap/Sp-regjeringens politiske plattform: Dette målet er vedtatt av dagens regjering. Det er ikke meldt inn til FN, det er ikke lovfestet i klimaloven og det er ikke behandlet av Stortinget.
• Mål om klimanøytralitet fra 2030: Målet er ikke meldt inn til FN eller lovfestet i klimaloven, men det er vedtatt av Stortinget.

Siden 2008 har Norge og norske bedrifter deltatt i EUs kvotemarked.

Kvotesystemet dekker omtrent halvparten av de norske utslippene, i hovedsak fra industri og petroleumsvirksomhet. I 2015 vedtok Stortinget at Norge skulle gå i dialog med EU om en avtale om felles oppfyllelse av klimamålet for 2030, og en slik klimaavtale ble inngått i oktober 2019.

Med klimaavtalen deltar Norge i hele EUs klimaregelverk, som innebærer at vi ikke kun samarbeider innenfor kvotepliktig sektor, men at vi også samarbeider om å kutte utslippene fra ikke-kvotepliktig sektor og skog- og arealbruksektoren.

Da Norge inngikk klimaavtalen med EU i 2019, hadde både Norge og EU forpliktet seg under Parisavtalen til å redusere utslippene med minst 40 prosent innen 2030, sammenliknet med hva utslippene var i 1990. Gjeldende klimaavtale mellom Norge og EU er derfor en avtale om å redusere utslippene innen 2030 med 40 prosent. (Både Norge og EU har skjerpet klimamålet i etterkant av at klimaavtalen ble inngått, og Norge har meldt inn til FN at vi ønsker å oppfylle dette forsterkede målet i samarbeid med EU.)

Norge og norske bedrifter har deltatt i EUs kvotemarked siden 2008.

Med klimaavtalen som ble inngått i 2019, deltar Norge også i regelverket for ikke-kvotepliktige utslipp (Innsatsfordelingsforordningen) og regelverket for skog- og arealbruk (LULUCF-forordningen).

Under kvotesystemet skal landene samlet redusere utslippene med 43 prosent innen 2030, sammenliknet med hva utslippene var i 2005. Under Innsatsfordelingsforordningen og LULUCF-forordningen har hvert land egne forpliktelser. Under Innsatsfordelingsforordningen er landene forpliktet til å kutte utslippene med mellom 0 og 40 prosent, der landene med høyest bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger må kutte mest.

For Norges del betyr klimasamarbeidet med EU at for halvparten av utslippene – de som er en del av kvotepliktig sektor – har Norge ingen forpliktelse overfor EU om å redusere disse utslippene. For utslippene i ikke-kvotepliktig sektor er Norge forpliktet til å kutte utslippene med 40 prosent, mens for skog- og arealbruksektoren er Norge forpliktet til å ikke ha høyere utslipp enn opptak i forhold til et gitt referansenivå.

Kvotesystemet, innsatsfordelingsforordningen og LULUCF-forordningen omtales ofte som de tre pilarene i EUs klimaregelverk.

Nei. Halvparten av Norges utslipp er inkludert i kvotemarkedet, og for kvotemarkedet er det kun et mål om hvor mye utslippene samlet skal kuttes. Verken Norge eller EU-landene har nasjonale forpliktelser om kutt i kvotepliktige utslipp.

Selv om Norge har nasjonale forpliktelser under Innsatsfordelingsforordningen og LULUCF-forordningen, har vi tilgang til de samme fleksibilitetsmekanismene som EU-landene har. Det innebærer at vi kan benytte kvoter og utslippskreditter for å kompensere for manglende kutt hjemme.

Nei. Klimaavtalen med EU tillater ikke EU/EØS-land å oppfylle utslippsforpliktelsene med kvoter fra land utenfor EU/EØS. Men Norge har meldt inn til FN at hvis det er nødvendig, vil vi benytte kvoter/frivillig samarbeid om utslippskutt etter Parisavtalens artikkel 6 for å oppfylle den delen av forpliktelsene under Parisavtalen som eventuelt ikke oppnås gjennom klimasamarbeidet med EU.

Når Norge har meldt inn til FN at vi ønsker å oppfylle vår forpliktelse under Parisavtalen i samarbeid med EU, og klimaavtalen med EU hindrer Norge i å bruke kvoter utenfor EU/EØS til å oppfylle forpliktelsene i klimaavtalen med EU, virker det kanskje rart at vi likevel kan bruke kvoter utenfor EU/EØS til å oppfylle forpliktelsene under Parisavtalen.

Men dette er det mulighet for hvis det er et gap fra hvor mye Norge og EU samlet kutter utslippene, opp til målet vi har forpliktet oss til under Parisavtalen. Og det er to grunner til at det kan være en differanse mellom disse målene.

For det første: Norge har meldt inn til FN at vi ønsker å nå målet om minst 55 prosent kutt i utslippene innen 2030, sammen med EU. Men Norge og EU har foreløpig kun en avtale som gjelder samarbeid om 40 prosent kutt i utslippene.

For det andre: Selv om Norge og EU oppdaterer klimaavtalen, kan Norge og EUs ulike måter å inkludere skog- og arealbruksektoren på, innebære at EU kun trenger å kutte utslippene med 52-53 prosent og at Norge derfor mangler et par prosentpoeng for å oppfylle forpliktelsene under Parisavtalen.

Norge har et stort CO₂-opptak i skog- og arealbruksektoren som tilsvarer omtrent halvparten av de samlede utslippene fra kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. I EU er CO₂-opptaket i skog mye mindre sammenlignet med de totale utslippene.
Da EU forsterket sitt bidrag under Parisavtalen fra et mål om å kutte utslippene med 40 prosent til et mål om å netto redusere utslippene med 55 prosent, valgte de å inkludere utslipp og opptak fra skog- og arealbruksektoren i både referanseåret og målåret.

Det er forventet at EUs skog- og arealbruksektor vil bidra med et par prosent i netto opptak og at EU dermed må kutte utslippene fra kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor med 52-53 prosent for å totalt nå et netto mål om 55 prosent lavere utslipp.

I Norges siste oppdaterte bidrag under Parisavtalen (meldt inn 3. november 2022), legges det til grunn at utslipp og opptak fra skog- og arealbruksektoren ikke skal inkluderes i referanseåret 1990, men at utslipp og opptak fra skog- og arealbruksektoren som er addisjonelle, skal regnes med i vurderingen av måloppnåelsen for 2030-målet.

Hadde Norge inkludert skog- og arealbruksektoren på samme måte som EU, ville Norges store CO₂-opptak i skog- og arealbruksektoren innebåret at vi måtte satt et betydelig høyere mål enn 55 prosent kutt i utslippene, for at det nye målet skulle være en reell forsterking fra det forrige målet.   

Norges deltakelse i kvotesystemet er inkludert i vedlegg til EØS-avtalen og er juridisk bindende. Norske bedrifter som deltar i kvotemarkedet, er rettslig bundet av den norske klimakvoteloven og sanksjoneres ved manglende etterlevelse.

Norges deltakelse i Innsatsfordelingsforordningen og LULUCF-forordningen er basert på en frivillig avtale med EU som ikke er innlemmet i EØS-avtalen på samme måte som Norges deltakelse i kvotemarkedet. I stedet er det inkludert i EØS-avtalens protokoll 31 om frivillig samarbeid utenfor de frie friheter.  

Så lenge Norge er med i EØS-avtalen vil norske bedrifter delta i kvotesystemet på lik linje med bedriftene i EU som deltar i systemet. Endringer i kvotemarkedet vil som hovedregel også gjelde for Norge.

Endringer i Innsatsfordelingsforordningen og LULUCF-forordningen, med eventuelle tilpasninger, vil gjelde for Norge om vi velger å videreføre klimaavtalen med EU. Videreføring av klimaavtalen krever samtykke fra Stortinget. 

Både Norge og EU har meldt inn til FN at vi skal kutte utslippene med minst 55 prosent innen 2030.

For å oppfylle dette forsterkede målet, skjerper EU klimapolitikken i en omfattende politikkpakke, kalt Fit for 55.

Endringene i kvotemarkedet vil som hovedregel gjelde for Norge så lenge vi deltar i EØS-avtalen. Men ved innlemmelse av sektorer som i dag ikke er inkludert i klimakvoteloven, vil det være nødvendig å endre klimakvoteloven. Det betyr for eksempel at det er behov for å endre klimakvoteloven for å inkludere skipsfarten i kvotemarkedet.

Norge vil gå i dialog med EU om og på hvilke vilkår endringene i Innsatsfordelingsforordningen, LULUCF-forordningen og eventuelt øvrig innhold i Fit for 55-pakken skal gjøres gjeldende for Norge.

Forhandlingene med EU vil resultere i EØS-komitébeslutninger. Stortinget må samtykke til EØS-komitébeslutningene som omhandler endringer i regelverket for Innsatsfordelingsforordningen og LULUCF-forordningen, før de kan tre i kraft.

Med klimapolitikkpakken Fit for 55 skjerper EU klimapolitikken innenfor alle de tre pilarene – kvotemarkedet, Innsatsfordelingsforordningen og LULUCF-forordningen, samt en rekke andre forordninger og direktiv. 

For ett av 2030-målene er det et enkelt svar på spørsmål.

Omstillingsmålet
Omstillingsmålet i Hurdalsplattformen innebærer at Norges utslipp maksimalt kan være 23,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2030.

2030-mål meldt inn til FN under Parisavtalen
For å oppfylle forpliktelsene under Parisavtalen, er det tilstrekkelig at Norge og EU i samarbeid reduserer utslippene med 55 prosent.

Siden Norge og EU har separate mål under Parisavtalen, må partene gjøre opp seg imellom for å fordele klimaeffekten av utslippsreduksjonene mellom EU og Norge og sikre at utslippsreduksjoner ikke rapporteres dobbelt til FN.

2030-mål i Norges klimalov
Loven sier ikke noe om hvor stor del av utslippskuttet som må tas i Norge. I loven er det slått fast at målet kan nås i samarbeid med EU.

Klimaavtalen med EU
For at Norge skal oppfylle forpliktelsene i dagens klimaavtale med EU, er det ingen krav til nasjonale kutt i kvotepliktig sektor, men Norge har nasjonale forpliktelser om kutt i ikke-kvotepliktig sektor og at utslippene fra skog- og arealbruksektoren ikke skal overgå opptakene.

Med dagens klimaavtale med EU, har Norge et utslippsbudsjett for ikke-kvotepliktig sektor som strammes inn, år for år. I regjeringens klimastatus og plan fra 2022 ble det vist hvordan de ikke-kvotepliktige utslippene må reduseres gradvis fra 24,9 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2021 til 17,1 millioner tonn i 2030.

I regjeringens oppdaterte klimastatus og plan fra 2023 kommer det frem at Norge har en «utslippsgjeld» for årene, 2021, 2022 og 2023 på 2,8 millioner tonn CO₂. Dette må kompenseres for gjennom økte kutt i den gjenværende perioden. Ifølge beregningene vil Norge fortsette å dra på seg «gjeld» i 2024 og i 2025, mens utslippene fra 2026 til 2030 er beregnet til å være så lave at Norge samlet kommer i mål.

I skog- og arealbruksektoren ligger Norge an til å få et samlet netto utslipp på ca. 6,7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i året i perioden 2021–2025. Norge kan gjøre tiltak for å redusere utslippene eller øke opptaket for å nå netto null kravet.

Norge har tilgang til fleksibilitetsmekanismer som gjør at vi kan oppfylle forpliktelsene under Innsatsfordelingsforordningen og LULUCF-forordningen med kvoter og utslippskreditter innenfor EU/EØS. Muligheten for å bruke kreditter fra andre land er avhengig av at andre land oppfyller sine egne forpliktelser og har kreditter til overs.

Detaljene i disse fleksibilitetsmekanismene er omtalt under spørsmålet Innebærer avtalen med EU at Norge må kutte egne utslipp med 40 prosent?

For de sektorspesifikke utslippsmålene (omtalt under spørsmålet Hva er Norges klimamål?) må utslippene reduseres slik:

Ikke-kvotepliktig sektor
Målet om å redusere de ikke-kvotepliktige utslippene med 45 prosent innebærer at de ikke-kvotepliktige utslippene maksimalt kan være 15,01 millioner tonn i 2030.

Ikke-kvotepliktige transportutslipp
Målet om å halvere de ikke-kvotepliktige transportutslippene innebærer at disse utslippene – som var på 15 millioner tonn CO₂-ekvivalnter i 2005 –  må reduseres til 7,5 millioner tonn i 2030.

Sjøfart og fiske
I 2005 var utslippene fra sjøfart og fiske på 3,2 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, mens de i 2022 var på 3,8 millioner tonn CO₂-ekvivalenter.
Målet om å halvere utslippene fra 2005 innebærer at i 2030 må utslippene fra sjøfart og fiske være redusert til 1,6 millioner tonn CO₂-ekvivalenter.

Olje og gass
I 2005 var utslippene fra olje og gass på 14,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. 12,7 millioner tonn av disse kom fra sokkelen, mens 1,4 millioner tonn kom fra landanleggene.
Selv om anmodningsvedtaket og Hurdalsplattformen sier at det er utslippene fra sokkelen som skal kuttes med 50 prosent, inkluderer næringen selv utslippene fra landanleggene på Kårstø, Kollsnes, Nyhamna, Melkøya og Sture i både referanseåret og målåret.

I 2022 var utslippene fra olje- og gassektoren på 12 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Disse må reduseres til 7,05 millioner tonn CO₂-ekvivalenter innen 2030 hvis utslippsmålet skal inkludere sektorens utslipp fra både sokkelen og landanleggene.