Sverige overtok fra nyttår vervet som formannskap for EUs ministerråd. Det betyr at det er svenske embetspersoner og politikere som har ansvaret for å sikre flertall for nye EU-lover. Seks av forslagene i den store lovpakken som ble lagt frem i juli 2021, har svenskene tatt mål av seg til å lose igjennom i vår.

I praksis betyr dette at det juridiske grunnlaget snart er lagt for at EU kutter 55 prosent av klimagassutslippene i forhold til 1990-nivået innen 2030.

Stor klimapakke, rask behandling

Mye av oppmerksomheten i EU er rettet mot høye energipriser og andre konsekvenser av krigen i Ukraina. EU har parallelt med dette satset på å frigjøre seg fra russisk gass.

Opprinnelig var det 15 lover eller endringer av lover som Kommisjonen la frem i 2021. Et stort flertall er det oppnådd enighet om. De berører alt fra utfasing av bensin- og dieselbiler til krav til energiøkonomisering og innføring av en ny karbontoll.

Alt unntatt energiskattedirektivet er merket EØS-relevant.

• Lytt til podkast: En milepæl for skipsfarten og et kvantesprang for EUs klimapolitikk

Det er gjennom forhandlinger mellom Ministerrådet (medlemslandene, heretter Rådet) og Europaparlamentet at den svært omfattende Fit for 55-pakken vedtas.

Slik vedtas en lov

Når Rådet og Parlamentet har kommet til enighet, ofte med hjelp av Kommisjonen, blir noe lov i EU. Dette kalles trilog-forhandlinger på EU-dialekt. Norge har ingen inntak i denne prosessen. Først etter at forhandlingene er ferdige, skal det formelt avgjøres om en EU-lov skal inn i EØS-avtalen. Innlemmelsen i EØS skjer derfor lenge etter at EU har fattet vedtak og uten at lovene kan endres.

Intern uenighet

Europaparlamentet og Rådet er på en rekke områder sterkt uenige om den konkrete utformingen av politikken. Tommelfingerregelen er at flertallet i Parlamentet vil skjerpe klimakravene mer enn både Kommisjonen og ikke minst medlemslandene vil.

• Les her: Slik vedtar EU den store klimapakken.

Første halvår 2023 er det Sverige som på vegne av Rådet leder disse forhandlingene med Europaparlamentet. Fra Parlamentet er det saksordførerne for sakene som leder forhandlingene.

Her følger en oversikt over de viktigste sakene som EU har vedtatt og de som gjenstår for å nå målet om 55 prosent utslippskutt i forhold til 1990 i 2030.

Bil: Først enighet, så omkamp om forbrenningsmotorens fremtid

Utgangspunktet: Vi kan ta det enkleste først: Kommisjonen foreslo i realiteten å stanse salg av nye bensin- og dieselbiler i 2035. Da skal alle nye biler være nullutslippsbiler. Forslaget fikk støtte både i Rådet og Parlamentet.

Utfallet: Den 27. oktober ble Rådet og Europaparlamentet enige om dette. Dermed er det første lovforslaget avklart.

Men da dette skulle formelt vedtas i Ministerrådet 7. mars, var innvendingene på forhånd så sterke at saken ble utsatt. Grunnen er at blant andre Tyskland ønsker at EU skal lage regler som sier at biler med forbrenningsmotor, men som bruker e-fuel uten utslipp, fortsatt kan selges etter 2035.

Rådet og Europaparlamentet forhandler også om å bli enige om et direktiv som setter regler for tetthet for ladestasjoner og andre kilder for alternativt drivstoff, infrastruktur for alternativt drivstoff. I direktivet er det også forslag om krav til betalingstjenester. Her pågår forhandlingene i den såkalte trilogen.

Reform av kvotehandelssystemet

Kvotehandelssystemet eller ETS er uten tvil det mest effektive klimatiltaket som EU har satt i verk. Kvotemarkedet dekker 40 prosent av EUs samlede utslipp.

Utgangspunktet: Kommisjonen foreslo at sektorene som er dekket av EUs kvotemarked (energiintensiv industri, kraftproduksjon og varme, innenriks luftfart), skal kutte klimagassutslipp med 61 prosent i 2030 sammenlignet med nivået i 2005. I dag er 2030-målsettingen på 43 prosent. I kvotemarkedet reduseres den totale mengden tilgjengelige kvoter hvert år. Denne lineære reduksjonsfaktoren ville Kommisjonen sette til 4,2 prosent. I dag er reduksjonen på 2,2 prosent. Skipsfart skal innlemmes i EUs eksisterende kvotemarked.

Rådet sluttet seg i hovedsak til Kommisjonens forslag. Men Rådet gikk inn for en del justeringer for skipsfarten, blant annet lengre overgangstid for skipsfart til små øyer, det skal tas hensyn til vinterskipsfart og også skipstrafikk som er relatert til offentlig transport. Medlemsland som er meget avhengig av skipsfart, vil også få ekstra kvoter. Rådet ville også styrke også tiltak mot karbonlekkasje i skipsfarten.

Parlamentet ønsket en raskere utfasing av industriens frikvoter, nemlig at de skal fases ut fra 2027 til 2032. De folkevalgte ville også øke målet for reduksjon av utslipp av drivhusgasser fra 61 til 63 prosent innen 2030, og kun bruke inntektene fra kvotehandel til klimatiltak i EU-landene. Skipsfarten ville parlamentet fase raskere inn i ETS, men sukret pillen med kvoteinntekter til et omstillingsfond.

Utfallet: Parlamentet og Rådet ble like før jul 2022 enig om reformen av kvotemarkedet (ETS). Næringer i kvotepliktig sektor skal kutte 62 prosent innen 2030. Her ble det altså en skjerping i forhold til Kommisjonens forslag.

I slutten av november ble Europaparlamentet og Ministerrådet enige om å innlemme skipsfarten i EUs kvotesystem. Fra 2025 må rederiene betale for 40 prosent av sine utslipp, i 2026 vil dette øke til 70 prosent og fra 2027 for 100 prosent. Dette er for skipsfart innenfor EU-EØS-området. De nye reglene vil omfatte skipsfart enten skipet er registrert i et EU-land eller ikke. Les mer om dette her.

I kjølvvannet av dette ble det også oppnådd enighet om reguleringen for drivstoff for maritim sektor, FuelEU Maritime .

Den skal sørge for at drivstoff brukt av skip gradvis reduserer sine utslipp av drivhusgasser. Disse skal redusere med 2 prosent i 2025 til så mye som 80 prosent i 2030. Dette vil bety at maritimsektor må bruke renere drivstoff og energi.

Det er også enighet om å skjerpe kravene til luftfarten. Frikvoter avvikles fra 2026, og fra det året skal Kommisjonen vurdere å innlemme flytrafikk til og fra EØS i ETS. Detaljer finner du her.

• Lytt til vår podkast: Krigen svekker ikke EUs klimapolitikk.

Kutt i ikke-kvotepliktig sektor

Ikke-kvotepliktig sektor er transport, jordbruk, bygg og avfall, samt ikke-kvotepliktige utslipp fra industrien og petroleumsvirksomheten. Totalt utgjør dette rundt 60 prosent av alle utslipp av klimagasser i EU. Så langt har en lyktes med å kutte mindre i disse sektorene enn i de som er omfattet av kvotehandelssystemet.

Utgangspunktet: Kommisjonen foreslo å skjerpe målet fra 29 til 40 prosent utslippskutt i 2030, sammenlignet med 2005-nivået. Det betyr at de rikeste landene, som Tyskland, Sverige og Danmark, må kutte 50 prosent, fordi byrdene fordeles ut fra økonomisk bæreevne. Norge har sluttet seg til EUs regler (innsatsfordelingsforordningen) og vil trolig ende på 50 prosent.

Rådet: Sluttet seg i hovedtrekk til Kommisjonens forslag, men ville øke andelen kvoter som kan overføres mellom landene.

Parlamentet: Sluttet seg til økningen til 40 prosent, men ville redusere en del av den fleksibiliteten som ligger i denne ordningen. Dette innebærer at det vil bli vanskeligere for et land som overoppfyller sine mål og dermed har utslippsenheter til overs, å selge disse til andre land uten begrensninger.

Utfallet: 8. november ble Parlamentet og Ministerrådet enige om stort sett å slutte seg til Kommisjonens forslag.

Kvotesystem også for bygg og veitransport

Å etablere et kvotesystem også for andre sektorer enn de som inngår i dagens kvotemarked, er et forslag som kan bidra til betydelige utslippskutt.

Utgangspunktet: Kommisjonen foreslo at bygg og veitransport skal inn i et eget kvotesystem (ETSII) fra 2026. Dette har vært meget omstridt. 

Rådet støttet forslaget, men ville først innføre det fra 2027.

Parlamentet støttet også tanken om et kvotehandelssystem for bygg og transport, men ville dele det i to. For kommersielle bygg og kommersiell transport ønsker man dette innført fra 2024, mens husholdningene skjermes til 2029.

Utfallet: Rett før jul ble det enighet om å innføre det nye kvotesystemet (ETSII) for bygg og transport fra 2027, ett år senere enn det Kommisjonen foreslo. Det åpnes for ytterligere ett års utsettelse (til 2028) dersom energiprisene fortsatt er meget høye.

Sosialt omstillingsfond: Milliarder til omfordeling

Store penger trengs for å gjennomføre det grønne skiftet i EU. De må skaffes – og fordeles på en måte medlemslandene blir enige om.

Utgangspunktet: Kommisjonen foreslo at det skulle skapes et grønt sosialt omstillingsfond på 72 milliarder euro, bygget opp med inntekter fra kvotehandel for veitransport og bygg. Fondet skal rettes inn på å hjelpe økonomisk svakt stilte husstander og også småbedrifter med det grønne skiftet.

• Les også: EU frykter at de gule vestene skal hindre det grønne skiftet

Rådet falt ned på et fond på 59 milliarder euro, som i stor grad vil bli finansiert av inntektene fra kvotehandel for vei og bygg. Det skal etableres i perioden 2027-32. EU-land må legge frem en sosial klimaplan for å kunne hente penger ut fra fondet.

Parlamentet ville fase inn fondet fra 2026, men ønsket en noe annen finansieringsløsning, som på sikt kan nå 70 milliarder euro i 2030. Parlamentet krevde også at landene skal legge frem en sosial klimaplan.

Utfallet: Rett før jul ble det enighet om et sosialt omstillingsfond som skal være operativt fra 2026, ett år før bygg og veitransport innlemmes i ETS II. Fondet skal finansieres ved salg av kvoter. Målet er at fondet skal nå vel 86 milliarder euro, en fjerdedel skal komme fra nasjonalstatene.

Karbontoll – eller CBAM om du vil

CBAM er en avgift på import av kraftkrevende produkter til EU/EØS. Hensikten er å hindre karbonlekkasje – at industrien flytter til land som ikke fører like streng klimapolitikk.

Dette er et av de punktene der det ble virkelig harde forhandlinger om utfallet. Norsk kraftkrevende industri har engasjert seg sterkt i denne saken.

• Du kan lese om norsk industris innvendinger her.

Utgangspunktet: Kommisjonen foreslo en «karbontoll» kalt Carbon border adjustment mechanism (CBAM) som skal testes fra 2024 i to år for den innføres gradvis over ti år fra 2026. Den omfatter sement, jern og stål, kunstgjødsel, aluminium og strøm. Dette er en avgift på import av disse varene til EU. Avgiften innføres gradvis og gratis tildeling av utslippskvoter for industrien fases ut tilsvarende. I dag mottar norsk og annen kraftkrevende industri i Europa strømstøtte (CO₂-kompensasjon). Kommisjonens forslag var at en vil vurdere ordningens skjebne på et senere tidspunkt når en skal utvide CBAM. Tidspunkt for dette var ikke spikret.

Rådet la seg tett opp til Kommisjonens forslag og ville fase inn karbontollen fra 2026 til 2035. Men Rådet ville ha en mer forsiktig utfasing av gratiskvoter i starten. Rådet ba også Kommisjonen overvåke og vurdere de konsekvensene CBAM får for eksport av varer fra EU til land utenfor unionen og komme tilbake med ytterligere forslag for å hindre karbonlekkasje.

Parlamentet ville at CBAM skal være fullt integrert innen 2032, tre år tidligere enn Kommisjonens forslag. Det ville utvide karbontollen til noen flere produktområder, blant annet kjemikalier, og dessuten fase inn at CBAM skal dekke såkalte indirekte utslipp (som CO₂-kompensasjonen nå kan dekke). Hvordan indirekte kostnader skal fases inn, overlot Parlamentet til Kommisjonen å finne en løsning på.

Utfallet: 13. desember ble partene enige om å innføre et CBAM-system. Hydrogen ble lagt til listen, i tillegg også endel produkter. Mange detaljer i ordningen skal avklares senere. Men i første omgang skal ordningen testes fra oktober 2023 og innføres etter en testperiode som skal vare ut 2025. Når testperioden er over, skal det vurderes om ordningen utvides til flere produkter, og da vil en vurdere CO₂-kompensasjonsordningens skjebne.

Fornybardirektivet

Det ligger an til en hard dragkamp om revisjonen av fornybardirektivet. Kommisjonen og Europaparlamentet er egentlig for å skjerpe kravene ytterligere, men en rekke medlemsland stritter imot. Forhandlingene tok til 6. oktober.

Utgangspunktet: Kommisjonen foreslo i Fit for 55 at fornybarkravet skal økes fra 32 til 40 prosent av totalt energiforbruk. I dag er andelen vel 20 prosent. Men allerede har Kommisjonen foreslått å skjerpe dette til 45 prosent i Repower EU-pakken som ble lagt frem i mai i år. Tiltakene i denne pakken skal gjøre EU uavhengig av russisk gass. Forslaget om ytterligere skjerping av fornybarmålet er ennå ikke behandlet ferdig i Rådet eller Europaparlamentet.

Rådet er enige om 40 prosent fornybar. Et forsøk på å få medlemslandene til å si ja til 45 prosent, lyktes ikke.

Parlamentet vil øke andelen fornybar energi av totalt energiforbruk i EU til 45 prosent i 2030, i tråd med Repower EU-pakken.

Forhandlinger pågår: Dette er nå en het sak for det svenske formannskapet. Grunnen er at et flertall av EU-landene ikke vil øke fornybarkravet i tråd med Repower EU-pakken til 45 prosent, men bli stående på 40 prosent som Kommisjonen opprinnelig foreslo i Fit for 55.

Energieffektivisering

Dette er et område som er blitt enda mer aktuelt som følge av situasjonen i Europas energimarked. 

Utgangspunktet: Kommisjonen foreslo et krav om 9 prosent kutt i energiforbruket  i 2030 (målt ut fra 2020-nivået).

Rådet vil stort sett holde på Kommisjonens forslag.

Parlamentet: Vil skjerpe kravene til energieffektivisering.

Utfallet: Ministerrådet og EU-parlamentet er enige om å redusere energiforbruket med 11,7 prosent innen 2030.

• Her kan du lese om de seks klimaflokene Sverige må løse

Og så var det skogen

Også opptak av CO₂ – og dermed bruken av areal – er en del av Fit for 55-pakken. Særlig spørsmålet om skogbruket er kontroversielt.

Utgangspunktet: Kommisjonen la frem et forslag kalt LULUCF-forordningen. LULUCF står for Land Use, Land-Use Change and Forestry, eller skog og arealbruk på norsk. Her foreslo Kommisjonen bindende krav for hvert medlemsland fra 2026. Dette avløser dagens ordning om at utslipp fra bruk av land skal kompenseres med å fjerne tilsvarende CO₂. Dette kalles «ingen debet»-regel. Dette betyr at innen 2030 skal EU med LULUCF fjerne 310 millioner tonn CO₂.

Rådet samlet seg om et generelt kompromiss hvor det ønsker stans i avskoging for nydyrking.

Parlamentet ville generelt skjerpe de kravene som Kommisjonen satte, og mener at det minst må fjernes 310 millioner tonn innen 2030.

Utfallet: Parlamentet og Ministerrådet ble 11. november enige om et mål om netto å fjerne 310 millioner tonn med CO₂-enheter (ekvivalenter) i LULUCF-sektoren i 2030.

Skatt, metan og energibruk i bygg

Energibruk i bygg: Kommisjonen la frem forslag til regulering. Forslaget betyr at alle nye bygg skal være nullutslipp og at de skal ha en energiattest. Det stilles også krav i forslaget om at visse bygg skal ha solceller på taket.

Status: Medlemslandene er enige om sine posisjoner, men de venter på avklaring i Europaparlamentet. Når den kommer, starter trilogforhandlingene.

Metan: Olje- og gassektoren står for nesten 20 prosent av EUs utslipp av metan. Kommisjonen vil innføre et nytt regelverk for kontroll og krav om rapportering. Det har den norske oljebransjen sammen med den internasjonale operatørforeningen IOGP hatt sterke innvendinger mot, fordi de mener at dette vil føre til unødvendig driftsstans på blant annet norsk sokkel.

Status: Medlemslandene har samlet seg om et standpunkt, men man venter på at Europaparlamentet skal komme frem til et standpunkt. Når det skjer kan trilogforhandlingene ta til.

Energiskattedirektivet er det eneste av direktivene som i forslaget fra Kommisjonen ikke er merket EØS-relevant. Men indirekte kan det bli det, fordi deler av det kan påvirke statsstøttereglene. Dette direktivet kan bli vedtatt av Ministerrådet alene om de enes om det. Forhandlingene pågår.

Denne saken ble første gang publisert 17. oktober 2022, men oppdateres fortløpende med vedtak i trilogforhandlingene. Oppdatert 17. november, 7. desember, 13. desember, 24. januar,5. mars, 10. mars og 23. mars 2023.