Norge er tidlig ute med å ønske karbonfangst og -lagring i produksjonen av utslippsintensive handelsprodukter, som sement og metaller. Innføringen trenger en dytt i riktig retning, gjennom ordninger som løser problemet med at ambisiøse prosjekter umuliggjøres av konkurrenter som ikke iverksetter utslippsreduserende tiltak. Dette kan gjøres på samme måte i industrien som kraftsektoren har gjort med «innmatingstariffer» og sertifikater for fornybar.

Norge har desperat behov for karbonfangst og -lagring

EU har nå, på tolvte året med kvotehandelssystemet, samlet mot til å lansere en grensemekanisme, populært kalt karbontoll eller CBAM. Målet er å legge samme press på importerte utslippsintensive produkter som på Europas egne produsenter av industrivarer.

Norge er det landet i Europa som mest desperat trenger karbonfangst og -lagring:

1. alle våre utslippsreduksjonsmuligheter er dyre, også i sement og metaller;
2. vi har ikke utslipp i elproduksjonen, der andre reduserer med størst letthet,
3. vi ønsker ikke å redusere petroleumsproduksjonen, som har økt utslippene, og
4. vi håper karbonlagring på havbunnen kan bli forretning.

Norge har hatt kun 4 prosent utslippsreduksjoner siden 1990, så målet om halvering i de neste åtte årene ser bråkjekt ut. Norge bør ikke svekke konkurranseutsatte fremtidsnæringer. Samtidig kan vi ikke bruke våre sterke statsfinanser til å subsidiere teknologisk endring i industrien, siden målet vårt er at andre land skal kunne gjøre noe lignende.

EUs grensemekanisme kan gi Norge spillerom, og samtidig styrke Europas lederskap i klimapolitikken, uten å bruke statlige budsjetter. Løsningen bygger på erfaringen med innmatingstariffer (feed-in-tariffs) som har vært i bruk i elsektoren. Disse innfører et kryss-subsidium, innenfor en bransje, der forbruket totalt samler inn øremerkede midler til endringsinvesteringer i sektoren.

Bruk av inntekter fra grensemekanismen

I Europa driver kvoteprisen nå viktige utslippsreduksjoner, men den er også en kostnadsdriver som gjør konkurransesituasjonen vanskelig. EU vegrer seg for å miste de industriene som trenger grønne løsninger. Den foreslåtte grensehandelsmekanismen letter på denne ulempen ved å legge en toll på utslippsintensiv import – som sement og metaller – når disse kommer fra land som har lavere kostnader grunnet romsligere utslippskrav.

Norge bør gi sin tilslutning til grensemekanismen omtrent som foreslått, men bør også argumentere for at pengene ikke skal inn i EUs generelle budsjett, siden den retningen vil skape mange vanskeligheter av politisk art. En slik vanskelighet er lavere aksept både internasjonalt og innenfor EU, siden det blir kostnadsdrivende, uten direkte å levere på utslippsreduksjoner. Pengene bør heller brukes til et fond for å styrke utslippsreduksjoner i de respektive industriene.

Avgift på sementbruk i Norge

I tillegg bør Norge – til mønster for andre – innføre en avgift på innenlandsk bruk av sement. Det selvfølgelige er at sementbrukerne betaler for at produktet overlever i en fremtidig utslippsfri verden. Også de pengene skal inn i et fond som finansierer den foreslåtte karbonfangsten i industrien, og etter hvert også bredere utslippsreduksjoner i utslippsintensive handelsvarer. Det haster for Norge å redusere utslippene, og ingen andre bør betale enn industrien og dens kunder.

Brukerbetalingen gir en slags armlengdes «forurenseren betaler».

Endringene skal drives av utslippskostnader fra kvoteprisen, men omleggingen kan akselereres med avgifter som kanaliseres til forbedringsprosjekter og reformerer industrien. Land som møter grensemekanismen utenfra, vil ha samme insentiv for sin eksport til Europa og kan velge å bruke lignende virkemidler.

Europa kan utfordre resten av verden

En slik ekstra finansiering er nødvendig i innledende faser der teknologisk endring først må prøves på et fåtall prosjekter. Hvis inntektsstrømmene fra auksjonerte kvoter, fra grensemekanismen og fra brukeravgifter kan finansiere endringene, så er Europa også langt på vei med å utfordre resten av verden.

Grensemekanismen blir da en viktig del av dette, men den bør ikke stå alene. Om den støttes av innenlands avgifter – aller helst for EU som helhet – er nøkkelen at pengestrømmen går i spesifisert retning, til utslippsreduserende tiltak i industrien.

For ordens skyld: Artikkelforfatterne Tomasgard og Eskeland – som uttaler seg på egne vegne – er begge i ledergruppen for NTRANS, et forskningssamarbeid med deltakere fra energi- og industrisektoren.