Svea på Svalbard er et stykke unik norsk industrihistorie, men i 2020 var inngangen til begge gruvene i området – Lunckefjell og Sveagruven stengt for godt. Snart er også de fleste sporene av gruvedriften fjernet helt.

Vi snakker med

Dagmar Hagen er seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Restaureringen av Svea-gruven på Svalbard er blitt kalt Norges villeste restaureringsprosjekt. Både fordi det har foregått i helt unik og sårbar villmark, men også fordi «tanken på å gjøre noe sånt egentlig er helt crazy», ifølge seniorforsker ved NINA, Dagmar Hagen, antakelig Norges fremste ekspert på naturrestaurering.

Prosjektet sluttføres i disse dager: Kullkompaniet Store Norske har hatt ansvar for gjennomføringen, og flere fagmiljø har vært involvert. Blant dem NINA og Dagmar Hagen. Vi spør henne hva utfordringene har vært, hva vi kan lære av Svea-prosjektet og om vi har begynt å ta vern av hverdagsnaturen tilstrekkelig på alvor.

<2°C: – Hva er det egentlig dere har gjort?

Dagmar Hagen: – Utgangspunktet var at Stortinget i 2015 vedtok at gruvedriften i Svea skulle legges ned. Da utløser det en bestemmelse i Svalbardmiljøloven om at området skal «så vidt mulig føres tilbake til sitt opprinnelige utseende». Altså at du skal ikke bare rydde søppel, fjerne forurensning, men faktisk fjerne alle spor av virksomheten. Bortsett fra fredete kulturminner.

– Ikke bare lage en pen kulisse

– Det høres veldig omfattende ut? Svea var jo nærmest en liten by?

– Jeg tipper at da loven kom i 2001, tenkte man mest på fjerning av litt småtteri, ikke hele bosetninger. Men her var det altså et helt gruvesamfunn. For vår del var det samtidig et fantastisk case for å demonstrere at storskala landskapsrestaurering er mulig: Et så omfattende prosjekt i et sårbart område som har vært i bruk av mennesker i 100 år.

– Hva var de største utfordringene?

– Det var mange. Det var et stort område, vanskelig logistikk, bare midt på sommeren hadde vi tilgang til barmark, og fire av årets måneder var det mørketid og beksvart ute.

I tillegg er dette et miljø dominert av dynamiske prosesser: Isbreer som trekker seg tilbake, ras og slushskred, elver eroderer landskapet – det er med andre ord ikke noe «opprinnelige utseende» å føre tilbake til. Og vi skulle uansett ikke lage en pen kulisse, men natur som fungerer. Målet var å «restaurere naturlige prosesser». Ikke gjøre det så pent som mulig, men legge til rette for at naturen kan ta tilbake området.

Fakta: Svea

I 99 år var det kullgruvedrift på Svea, Allerede i 1917 startet svenskene gruvedrift i Svea på Svalbard. Fra 1934 ble den på norske hender, med gruveselskapet Store Norske som eier. Så har det vært perioder med drift helt fram til den endelige nedleggelsen ble vedtatt. Absolutt størst aktivitet var det først på 2000-tallet, med utvikling av moderne infrastruktur og storskala kulldrift.

– Når begynte dere med selve det fysiske arbeidet?

– I 2018, etter grundig planlegging. Vi startet med det innerste området, Lunckefjell, med gruveinnslag og vei over en isbre. Deretter har prosjektet jobbet seg gjennom hele området, med gruveanlegg, veger, deponier og etter hvert inn i Svea sentrum med bygninger, industrianlegg, flyplass og annen gruveinfrastruktur. Nå i sommer skal det sluttføres helt med arbeider ute ved det tidligere kullageret og havna, Kapp Amsterdam.

Fjernet flyplass og havn

– Hva var det som var så vanskelig med logistikken?

– Det går jo ikke vei til Sveagruva fra Longyearbyen. I starten var det flyplass der, men den ble fjernet i fjor. Da ble det båttransport, som tar mer enn ti timer fra Longyearbyen. Nå er også havna borte, så det er bare helikoptertransport inn og ut. Men jeg er imponert over den innsatsen entreprenøren har gjort her. Særlig med det å utnytte maksimalt den korte perioden i året det har vært tilgang til barmark. Noe av jobben har de til og med gjort i stummende mørke.

– Du nevnte også kulturminner?

– Ja, for på Svalbard er alle kulturminner eldre enn 1945 fredet ved lov. I Svea har nye veier og anlegg blitt bygget oppå gamle, som da er fredet, så det måtte tas spesielle hensyn for ikke å ødelegge dem. Vi ble tidlig klar over at det var mange hensyn som måtte samordnes, som forurensning, kulturminner, biologi, geologi og ikke minst sikkerheten til arbeiderne på anlegget.

Vi fikk videreutviklet noen prinsipper for tilbakeføring som vi hadde med oss etter et annet prosjekt, restaureringen av skytefeltet på Hjerkinn, Dovrefjell. De gjør det lettere å se hvor det kan oppstå motstridende hensyn. Her var det faktisk en god del likheter mellom Hjerkinn og Svea.

– For eksempel?

– På Hjerkinn var det blindgjengere – granater som ikke var gått av – som utgjorde en sikkerhetsrisiko. På Svea var det kulturminner vi hele tiden måtte ta hensyn til. Begge deler la sterke føringer på arbeidet.

– Sårt for mange av arbeiderne

– Og så var det dette med skalaen?

– Det var sykt digert. Store avstander, et gedigent landskap i et sårbart høyarktisk område. Området rundt Svea er dessuten fredet som nasjonalpark, det er geologiske verdier i verdensklasse der. Å kjøre gravemaskin og samtidig være ydmyk overfor det du omgis av, og skjønne de naturlige prosessene, var også en del av suksessformelen for prosjektet.

En ting til: Mange av folkene fra Store Norske er tidligere gruvearbeidere. Som altså har vært med på å rydde bort sin egen arbeidsplass. For mange var det sårt. Det skal vi også ha respekt for. Det er viktig å anerkjenne og verdsette det som har foregått der. Det er gjort et stort dokumentasjonsarbeid, hele bosetningen er dokumentert i 3D, som blir tilgjengelig digitalt og på Svalbard Museum.

Sånn er det med mange naturrestaureringsprosjekter. De berører mange aspekter, folk har følelser for områdene som må tas på alvor. Hvis ikke kan det skape eller forsterke konflikter.

– Men selv om saker og ting er fjernet, går det jo fortsatt an å se at det har vært noe der?

– Når vi skal dokumentere hvordan det restaurerte området ser ut, kjører vi gjerne en drone opp og ser det ovenfra. Fra det perspektivet er det foreløpig tydelig at dette ikke er urørt natur. Men vi ser også at de naturlige prosessene har startet å virke, så da gjør det ikke noe at det ser slik ut fra lufta. Hvem skal forresten se området fra lufta i framtida? Men det åpner jo for et litt filosofisk spørsmål: Hvem gjør vi det da for?

– Husk hverdagsnaturen også

– Men er vi blitt litt flinkere til å se på vern av natur som noe som ikke bare har med utsikt å gjøre? At det ikke handler om kulisser, som du sa, men om å ha en natur som fungerer?

– Akkurat med Svea-prosjektet, handler det om å gjenopprette økosystemprosesser, ja. Vi ønsker å lage et naturregnskap for Svea-prosjektet for å få oversikt over hva vi har oppnådd i form av økologiske prosesser, risiko for forurensning, gjenoppretting av vannveier, tilgang for dyreliv, og så videre.

Men du er inne på noe viktig her, som handler i stort om dette med inngrepsfri natur. Det er fryktelig mye oppmerksomhet rundt rødlistede naturtyper og sjeldne arter når vi snakker om naturvern. Men vi må ikke glemme de vanlige artene og naturtypene som i hovedsak forsyner oss med naturgoder og leverer de økologiske prosessene vi trenger.

Det er viktig at flere får øynene opp for verdien av både å gjenopprette naturlige prosesser over store areal, men også å hindre inngrep. Stoppe drenering av myr. Gjenopprette karbonbalanse, elver og bekkers naturlige erosjon, hverdagsnaturen. Det er den som gjør grovjobben. Og den behøver beskyttelse og vern, fordi den går under radaren. Det er slikt vi har jobbet med både på Hjerkinn og Svea. Men det er rart at samtidig som vi bruker betydelige ressurser på å restaurere disse områdene, blir fortsatt store områder rasert og nedbygd i Norge hvert eneste år.

– Nesten latterliggjørende diskusjon

– Og da er eneste måten å stanse en utbygging i et område at du finner for eksempel hubro der?

– Klart det er viktig å verne om truete arter, men det gjør noe med samtalen vår om natur. Vi reduserer vernet til kuriøse observasjoner av sjeldne arter. For eksempel da vridd køllesopp nesten stanset en utbygging i Trondheim. I stedet for en diskusjon om hvordan vi bare tar for oss av naturen rundt, blir det en nesten latterliggjørende diskusjon om hvor viktig akkurat den soppen egentlig er.

Det vi burde snakke om, er naturen som leverer 24 timer i døgnet, syv dager i uken, året rundt. Det er den vi er avhengige av, som vi skal leve av i fremtiden. Når vi i stedet krangler om sopp og hubro, har vi en lang vei å gå. Et godt eksempel: Forbudet mot nydyrking på myr. Det tar 4000 år å bygge opp torvlag i ei djup myr. Og en ettermiddag å grave den ut. Vi kan ikke holde på sånn.

– Finn de grå arealene!

– Noe du ønsker deg blir tema i valgkampen?

– Vi har jo flottet oss voldsomt de siste tiårene, og tatt for oss av naturen vår. Kan vi ikke heller nå bruke områdene vi har brukt opp fra før, i stedet for å ødelegge flere? Hvorfor skal vi ha hytte så langt ut på vidda? Hvorfor trenger vi et nytt næringsområde på myr?

Jeg håper norske kommuner og partier kan konkurrere om å bli flinkest til å kartlegge og utnytte grå arealer – halvtomme industriområder, parkeringsplasser, skrotområder, nedlagte pelsdyrfarmer, og så videre. Få oversikt over forringet natur, og heller se på muligheten for å utvikle dem, og hold fingrene av fatet på områder med intakt natur.

– Men diskusjonen vris da ofte over på fraflytting og behov for flere arbeidsplasser?

– Men det handler ikke om å stoppe utvikling. Det handler om å utnytte ressursene vi har bedre. Og så trengs det kanskje en realitetsorientering: Når folk flytter tilbake igjen til bygda, så handler det typisk om natur- og opplevelsesverdier. Ikke om at de får bo veldig nært et nytt industriområde. Det er viktig at vi ser på naturen som den ressursen den er for oss nå og i framtida. Naturen er ikke «ubrukt» areal som det bare er å forsyne seg av – faktisk er naturen allerede i bruk av andre arter og det foregår prosesser det som vi er helt avhengige av.