Siden mars i år har kapitalforvaltere i EU vært underlagt nye krav til rapportering om bærekraft, etter at den såkalte offentliggjøringsforordningen trådte i kraft. Et av målene med det som i EU-systemet er kjent som SFDR-regelverket, er å hindre grønnvasking – at finansielle produkter fremstår som grønnere enn de i virkeligheten er.

For den som vil investere i aksjefond som tar hensyn til bærekraft i utvalget av selskaper, er det ikke bare lett å orientere seg. Samtidig er dette et sterkt voksende marked – nå vil “alle” være grønne. Det globale markedet for bærekraftige aksjefond var ifølge analysebyrået Morningstar på 2,3 billioner dollar i andre kvartal i år, en ny rekord.

De nye EU-reglene gjør det tilsynelatende litt enklere for kunder å skaffe seg oversikt: Nå må forvalterne klassifisere fondene sine under SFDR-forordningens artikkel 8 eller 9:

• Art. 8: Dette er et finansielt produkt som ifølge regelverket “blant andre egenskaper fremmer miljømessige eller sosiale egenskaper eller en kombinasjon av disse egenskapene.”
• Art. 9: Dette er et finansielt produkt som “har bærekraftig investering som mål.”

Bransjeaktører har oversatt disse beskrivelsene til lysegrønt (8) og mørkegrønt (9). Det høres enkelt ut, men problemer har oppstått. Definisjonene er så vage at du ved å investere i et lysegrønt fond fort kan finne ut at du er blitt eier i oljeselskaper, gruvekonglomerater eller tobakksfirmaer, skrev Reuters etter en gjennomgang tidligere i høst. Særlig under artikkel 8 havner fond med svært ulikt ambisjonsnivå og investeringsstrategier, skriver Bloomberg.

Åpenhet og dokumentasjon

Direktør Christian Henriksen i Verdipapirfondenes forening (VFF) er kjent med debatten.

– Dette er et regelverk som skal fortelle kundene hvor bærekraftig fondet er og hindre grønnvasking. Samtidig er regelverket enn så lenge på et så overordnet nivå at noen sier at dette har muliggjort at fond som tidligere ikke ville selge seg inn som bærekraftige, nå kan kvittere ut at det er et artikkel 8-fond og sånn sett bidra til grønnvasking – og ikke det motsatte, som er intensjonen, sier Henriksen.

– Men andre sier regelverket fungerer etter intensjonen, for selskapene ansvarliggjøres og må dokumentere hva de gjør, legger han til.

Nettopp dokumentasjon er det sentrale med EU-regelverket, fremhever Bård Bringedal, leder for aksjeforvaltning i Storebrand.

– Dersom du velger å promotere et produkt som bærekraftig, så må du etterleve ganske omfattende rapportering til kunde. Formålet med dette er at sluttkundene skal få bedre informasjon og gjøre mer informerte valg om hvor en plasserer sine penger med tanke på bærekraft, sier Bringedal.

Det er først og fremst gjennom åpenhet, dokumentasjon og transparens at EU-forordningen vil hjelpe mot grønnvasking, legger Bringedal til.

– Tidligere, uten dette regelverket, så kunne en finansiell aktør nesten hevde hva den ville i form av hva er bærekraftig. Med dette regelverket så kommer det et krav om å dokumentere påstanden, og det er ganske omfattende rapportering som må til dersom du klassifiserer et produkt som 8 eller 9, sier han.

Ikke tenkt som merkeordning – ble det likevel

Fra EUs side er offentliggjøringsforordningen med artikkel 8 og 9 ikke ment som en merkeordning. Men det er akkurat det den nå brukes som. Nylig begynte fondsplattformen Nordnet – etter eget utsagn som første i Norden – å kategorisere aksjefond som lyse- eller mørkegrønne i henhold til klassifiseringen forvalterne selv har gjort av fondene sine.

Foreløpig har det vært få reaksjoner fra kunder, mens flere fondsforvaltere har tatt kontakt, forteller spareøkonom Bjørn Erik Sættem i Nordnet. Forvalterne er veldig interessert i å få sine fond klassifisert og med på listen. I skrivende stund er fond fra aktører som KLP, Handelsbanken og Nordea samt Nordnets egne indeksfond kategorisert som bærekraftige fond på plattformen, og flere norske aktører er på vei inn.

Sættem mener kundene er tjent med en standardisering av hvor bærekraftig et fond er. Til nå har det vært stort sprik mellom hvordan ulike rangeringer av bærekraft vurderer selskaper og fond.

– Det er veldig enkelt for kunder som vil investere bærekraftig hvis dette blir den nye standarden, og hvis den standarden fungerer slik at ikke omtrent alle fond kan havne i kategori 8, sier Sættem.

– Jeg vil anta at hvis 90 prosent av fondene er enten kategori 8- eller 9-fond, da bør EU kanskje stramme inn definisjonene litt, legger han til.

Bård Bringedal i Storebrand tror denne typen rangering av fond på bakgrunn av offentliggjøringsforordningen er et forbigående fenomen.

– Det er ikke et ratingsystem eller en score på hvor bærekraftig produktet er i seg selv, sier han.

EU-kommisjonen jobber for øvrig parallelt med å utvikle en egen merkeordning kalt Ecolabel for Retail Financial Products.

Et byggverk under oppføring

Offentliggjøringsforordningen er én del av et større EU-byggverk på feltet bærekraftig finans. EUs taksonomi, som definerer om en investering er bærekraftig eller ikke, er en annen viktig del. Verken delene eller helheten i byggverket er ferdig, men det utvides hele tiden.

I midten av neste år skal EU-kommisjonen komme med del 2 av offentliggjøringsforordningen, med mer detaljerte regler.

– Mye av det regelverket som har kommet til nå, handler om klassifiseringen, om overordnede prinsipper på hvordan en integrerer bærekraft generelt. Med del 2 kommer vi ned på produktnivå og rapportering på produktnivå, og mer informasjon om hva som dokumenterer påstanden om at produktene er bærekraftige, sier Bringedal.

Enda en del av EU-byggverket for bærekraftig finans regulerer enkeltbedrifters rapportering på bærekraft. Dette regelverket jobbes det parallelt med, og nye regler ventes å tre i kraft om rundt to år slik at bedrifter første gang rapporterer etter nye standarder for regnskapsåret 2023. Også dette anses som EØS-relevant, og Finansdepartementet har satt i gang en utredning av hvordan reglene kan gjennomføres i Norge.

Forventningen er at grundigere og mer standardisert rapportering fra bedriftene vil gjøre noe med det bransjefolk beskriver som et hovedproblem: Tilgang på gode data om bærekraft.

– Et fond som investerer i x antall aksjeselskaper – for at det fondet skal kunne redegjøre for at aktiviteten er bærekraftig eller ikke, er det fullstendig prisgitt at informasjonen fra de underliggende selskapene er god, standardisert og meningsfull, sier Christian Henriksen i VFF.

– Den dataen vi får fra selskaper som vi investerer i, som går på bærekraft, er bare i barneårene sammenlignet med tradisjonell finansiell informasjon, det som fremgår av regnskap, sier Bringedal.

EU er fullt klar over at det skorter på kvalitet og omfang av data om bærekraft, påpeker Bringedal.

– Så har EU sagt at vi er klar over at det mangler data her, men vi har ikke tid til å vente, så gjør så godt dere kan, sier han.

– Farlig å overselge

Analysen Reuters gjorde av praksisen hos et utvalg kapitalforvaltere, viste at noen var mer tilbøyelige til å “merke” fond som bærekraftige enn andre. Bringedal sier markedet har tolket regelverket litt ulikt, og at Storebrand har vært i den konservative enden av tolkningen.

Det er farlig for forvaltere å overselge fond som mer bærekraftige enn det er dekning for, mener Christian Henriksen i VFF.

– Hvis du blir hengt ut som en som grønnvasker, at du lover mer enn du kan holde, er ikke det noe omdømmemessig godt trekk. Vi må tro at selskapene er ansvarlige og gjør det som er riktig. Jeg har ikke noen grunn til å tro at noen prøver å lure seg til noe de ikke kan holde. Det ville jeg tro var en kortsiktig gevinst, det blir litt som å tisse i buksa for å holde seg varm, sier Henriksen.