Men energiomstillingen krever også at offentlige tiltak blir enklere og mer samordnet, at vi får nye, fleksible virkemidler, og at rammebetingelsene er forutsigbare, sier Kreutzer. Og ikke minst: At vi finner en god balanse mellom push- og pull-effekter.

Energi og Klima: – Hva mener du egentlig med «push» og «pull»?

Idar Kreutzer: – «Push» er de klassiske virkemidlene for å få frem ny teknologi og kunnskap. Eller grunnlag for innovasjon og entreprenørskap. Det er det som gjør at tilbudet av nye produkter, tjenester og løsninger øker. «Push» fordi vi «dytter» de nye løsningene ut i samfunnet.

«Pull» er derimot effekter som bidrar til at disse nye løsningene tas i bruk. De bidrar til å skape et marked som «drar» slike nye løsninger ut i samfunnet. Det sterkeste pull-virkemiddelet vi har, er offentlige innkjøp. I dag er en liten andel av offentlige innkjøp grønne eller innovative. Nå er det kommet et nytt regelverk i EU, som er tatt inn i det norske regelverket. Det åpner i større grad for innovative og grønne innkjøp, og det er viktig at det tas i bruk.

God på push, mindre god på pull

– Hvordan er det med balansen mellom push- og pull-virkemidlene i Norge i dag?

– Vi er ganske gode på push, på å få frem ny forskning og kunnskap. Vi har også en bred virkemiddelpakke for å støtte innovasjon og entreprenørskap. Men vi har i liten grad målrettede pull-virkemidler. Altså: Vi har fortsatt en vei å gå for å etablere effektive markeder for de nye teknologiene.

– Og med mye push og lite pull blir de nye løsningene bare liggende der?

– De henger i alle fall sammen. Bruker vi ressurser på ny teknologi og kunnskap, må vi også tenke gjennom hvordan vi kan bidra til at de tas i bruk.

Et eksempel er at vi lenge lå langt fremme i å utvikle nye teknologiske løsninger for forsyningsskip på sokkelen, for alternative energikilder og drivlinjer. Men så lot man være å stille krav om det ved konsesjon, og dermed brukes gammel teknologi i stedet for ny.

– Samkjøre og forenkle virkemidler

– Hvordan kan denne balansen bli bedre?

– Vi bør for det første samkjøre virkemidlene på push-siden – at den blir mer målrettet. Det må suppleres med mer samkjørte og kraftigere virkemidler på pull-siden. Forbedringspotensialet er nok størst på pull-siden, men vi har fortsatt en jobb å gjøre på push-siden også.

Dette gjelder ikke minst ved å gjøre norske bedrifters møte med virkemiddelapparatet så enkelt som mulig. En mulig løsning, som benyttes i flere andre land, er å utvikle en felles innfallsport, en såkalt «one-stop-shop». I tillegg bør myndighetene vurdere å etablere egne koordinerings- og samordningsfunksjoner for å sikre raskere og mer koordinert behandling av søknader.

Alt dette er etterspurt av næringslivet, og det i seg selv kan utløse mer privat kapital. Virkemiddelapparatet spiller en stor rolle, men det gjør også privat risikokapital, venturekapital, såkornkapital.

– Og slik kapital sitter ikke nødvendigvis løst. Hva annet kan gjøres for å utløse den? Utover det du har nevnt?

– At det er langsiktighet og forutsigbarhet i rammebetingelsene. Dette er ganske store investeringer det er snakk om. Hvis investorer får inntrykk av at tiltakene som velges bærer preg av valgkamp og populisme, utløser det neppe mye investeringer. Men hvis det ligger bred politisk enighet bak, kan det bygge tillit til systemet. Og tillit utløser investeringsvilje.

– Næringsnøytrale tiltak for lite treffsikre

– Staten har nå lagt frem en ny hydrogenstrategi. Er push-/pull-balansen god nok der?

– Jeg tror vi ser noe av det samme bildet der som jeg nevnte tidligere. I tillegg er noe av det problematiske i Norge at vi gjerne tilstreber sektor- og næringsnøytrale tiltak. Vi er veldig varsomme med å satse målrettet for å få frem nye løsninger. Det bærer nok strategien litt preg av.

De store spørsmålene vi må stille oss når vi legger slike strategier, er: Tror vi hydrogen vil være del av energimiksen fremover? Og vil Norge som nasjon være med på den utviklingen? For meg virker det som om vi svarer «ja» på begge. Men så stopper det opp. Jeg tror det er fordi næringsnøytrale, generelle virkemidler blir for lite treffsikkert i denne situasjonen.

– Hvorfor det?

– Det finnes selvsagt gode, samfunnsøkonomiske argumenter for næringsnøytrale virkemidler. At det blir mest effektiv allokering om man ikke plukker vinnere eller låser seg til konkrete teknologier. Og virkemiddelapparatet skal selvsagt være fleksibelt nok til å håndtere nye teknologier og endrede rammebetingelser.

Men i møte med næringsnøytrale virkemidler liker jeg å tenke på da Norge tok beslutningen om å bygge ut norsk vannkraft. Tenk hvis noen den gangen hadde sagt «vi må være sektor- og næringsnøytrale, og bare lyse ut generelle virkemidler». Da ville vi ikke vært Europas største fornybarprodusent i dag.

Vi bør derfor heller utvikle sektorstrategier og sektorspesifikke finansieringsløsninger som kan utfylle de virkemidlene vi allerede har. Rundt oss er det flere land som har gjort nettopp det. Vi bør se på hvilke strategier de har valgt, og hvilken lærdom de har høstet. Storbritannia, for eksempel, gjorde både gode og dårlige erfaringer som vi kan lære av.

Foreslår nordisk innkjøpssamarbeid

– Trenger vi samtidig å endre regelverket enda mer?

– Nei, det nye regelverket og forskriftene og rammene som følger åpner egentlig for alt dette. Det står ikke på regelverket. Det står på to helt andre forhold, og de henger sammen.

For det første: Vi har en veldig desentralisert innkjøpsstruktur i Norge. Det er det sikkert mange gode grunner til, men det gjør også at litt mer kompliserte innkjøp er vanskelig å gjennomføre. Hovedproblemet er kompetansen. Tenk deg at du sitter som offentlig innkjøper, og har muligheten til å gjøre noe du ikke har gjort før. Men du er litt i tvil om det er det rette, og du har samtidig krav på deg til å være effektiv. Da er det lett å velge gamle, velkjente løsninger fremfor å prøve på noe nytt.

For det andre: Det er ikke sterke nok insentiver for å ta i bruk nye løsninger. Sitter du som offentlig innkjøper, og har valget mellom lav risiko – å gjøre som du alltid har gjort før, eller gjøre noe med høy risiko – å velge en ny, mer bærekraftig løsning, har du ikke insentiv for det siste.

En mulig løsning på kompetanseproblemet er å etablere et nordisk samarbeid for offentlige anskaffelser. Slik kan man skape et større og integrert marked for grønne, innovative anskaffelser. Det vil øke etterspørselen etter grønne løsninger, og landene kan utveksle erfaringer for å heve innkjøpernes kompetansenivå.

– Sett ambisiøse mål, lær av feilene

– Men hva med de manglende insentivene for å våge å prøve noe nytt?

– Her har først og fremst forventningene fra ledelsen mye å si. Tonen fra toppen, om du vil. Det må legges til grunn ambisiøse mål for bærekraft i alle offentlige anskaffelser, og det må forankres i alle ledd. Fra statsråden, via departementsledelsen til direktoratet og ytre etater må stemmen være enhetlig: Vi forventer at mulighetsrommet tas i bruk, at det gjøres grønne og innovative innkjøp. Dersom det ikke fungerer helt som vi har tenkt oss, skal vi rett og slett lære av det. Og den lærdommen skal deles, så andre slipper å gjøre samme feilen om igjen. Vi må bygge og dele kompetanse, bygge enkle rutiner, og skape læringsmekanismer som skal til så vi blir stadig bedre.

– Til slutt: Tenk deg at du jobber i Statsbygg og skal bygge nytt regjeringskvartal. Du får uinnskrenket makt til å foreta innkjøp, eneste forutsetning er at alle innkjøpene skal stimulere etablering av markeder for klimavennlige produkter. Hva gjør du?

– For å gå ett skritt tilbake først: Staten og det offentlige er en betydelig aktør i bygg og anlegg, som på sin side er en ganske fragmentert næring. Store, tunge innkjøpere – som Statsbygg – kan derfor ha stor innflytelse for hvordan det markedet utvikler seg. 

Derfor ville jeg tatt utgangspunkt i det nye offentlige innkjøpsregelverket som er kommet, og utnyttet det maksimalt. Jeg ville lagt opp til såkalte innovative innkjøp – altså ikke bare eksisterende løsninger, men nye som ikke er på markedet ennå, men som kan realiseres gitt tidsplanen man har. På den måten kan man teste ut nye produkter og teknologi.

Jeg hadde i sin tid ansvar for ombyggingen av Storebrands kontor på Lysaker. Det vi gjorde der, var å sette av om lag 10 prosent av investeringsbeløpet til ulike tiltak i energiøkonomisering og alternative energikilder. Men vi brukte også mye tid på å undersøke løsninger som ikke nødvendigvis var på markedet.

– Still strenge krav, viljen til å levere er stor

– For eksempel?

– Vi ønsket at det skulle være resirkulert gummi på undersiden av teppeflisene til lokalene. «Det finnes ikke på markedet, ingen har spurt om sånt før», forklarte leverandøren. Men for oss var det en forutsetning. «Vi skal ha 27000 kvadratmeter gulvbelegg, dere får tenke over om dere har lyst til å være med på dette eller ikke», svarte vi.

Og vet du hva? De hadde faktisk det. I dag er teppeflisene med resirkulert gummi en del av standardsortimentet deres – og de selger som bare det.

Moralen er at man aldri skal undervurdere makten man har som innkjøper. Still krav. Du vil oppleve at viljen til å levere er overraskende stor.