Hele folket på studiesirkel: Klimautvalget 2050 inviterer til bred debatt

Det er nesten bare drøvtyggerne det er plass til når klimagassutslippene skal kuttes 90–95 prosent. Resten må bort – og det er bare 28 år igjen til 2050.

En flokk løpende kuer
Det er stort sett bare de biologiske utslippene fra kyr og sauer det er plass til hvis Norge skal nå målene i klimaloven. Bildet er fra Bygdøy kongsgård. (Foto: Fredrik Varfjell / NTB)

I nyhetene: Klimautvalget 2050 – ledet av Martin Skancke – har lagt frem noen hovedpunkter utvalgsarbeidet kretser rundt, og inviterer nå til innspill og debatt. Spørsmålene Klimautvalget 2050 reiser kan gi næring til mange gode samtaler om klimapolitikk og enda bredere debatter om hvor det norske samfunnet går.

  • Her kan du se webinaret der Skancke presenterer underlaget utvalget ønsker innspill på.

#Klimavalg – et nyhetsbrev om norsk klima- og energipolitikk

I nyhetsbrevet #Klimavalg kommenterer Energi og Klima-redaksjonen klima- og energispørsmål som er viktige i norsk politikk. #Klimavalg sendes ut tirsdager og har ekstrautgaver ved behov. Energi og Klima er Norsk klimastiftelses nettavis.

Abonner på #Klimavalg:

Bakgrunnen: Klimautvalget 2050 ble satt ned av daværende klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn i august 2021 og skal levere sin innstilling neste høst.

Målene i klimaloven er utgangspunktet. Der står det at Norge i 2050 skal være et lavutslippssamfunn der klimagassutslippene skal være redusert med 90–95 prosent målt mot 1990.

I korte trekk: Klimapolitikken kobler sammen en haug med samfunnsområder, og alt henger sammen med alt. I sine foreløpige vurderinger går utvalget gjennom ti sentrale punkter; Ambisjon, Omstilling, Fotavtrykk, Natur, Rettferdighet, Energi, Teknologi, Europa, Økonomisk vekst, Beslutningssystem. Hvert punkt ledsages av spørsmål til debatt. Noen eksempler:

  • Hvilke sektorer skal fortsatt tillates å ha utslipp i 2050, og hvordan skal vi prioritere mellom disse?
  • Hva slags politikk er aktuell for å bidra til å redusere utslipp som skjer andre steder, men som er knyttet til Norge gjennom for eksempel forbruk eller eksport?
  • Hva bør Norges rolle være i det europeiske kraftsystemet?
  • Kan vi ha fortsatt økonomisk vekst uten klimagassutslipp og forringelse av naturen?
  • Er det noen tiltak som virker fornuftige frem mot 2030, men som ikke står seg i et 2050-perspektiv, og hvordan skal vi prioritere mellom ulike tiltak?

Min analyse: Det er alltid slik i offentlig utvalgsarbeid og høringer at ulike nærings- og sektorinteresser gjør sine synspunkter sterkt gjeldende. Så er det opp til politikken å balansere ulike hensyn mot hverandre.

Klimautvalget 2050 legger opp til en bredere debatt enn en høring der alle organiserte interesser sender brev og gjør rede for sine prioriteringer og ønsker. Men også næringer og organisasjoner må ta med seg en viktig premiss når de nå skal forberede sine uttalelser og innspill.

I klimapolitikken er det vitenskapen som setter systemgrensen. Uten at vi kommer til netto null, stopper ikke klimaendringene opp.

Å forstå og anerkjenne dette er svært viktig når klimapolitikk utformes, og det er også utgangspunktet for Skancke-utvalgets arbeid.

Det er nesten bare utslippene tilsvarende de biologiske utslippene fra landbruket som kan være igjen i 2050. Hvis vi skal kutte 95 prosent, kan det være igjen 2,6 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Til sammenlikning utgjør de samlede biologiske utslippene fra landbruket omkring 4,5 millioner tonn, mens drøvtyggernes metanutslipp er omtrent halvparten av dette. Landbrukets biologiske utslipp kan reduseres hvis vi spiser mindre kjøtt, men vil aldri bli helt borte.

Opptaket av CO2 kan økes, men ikke ubegrenset. Skancke-utvalget beskriver derfor situasjonen som et nullsumspill:

«Dersom noen sektorer skal tillates å ha utslipp i 2050, må andre sektorer kutte mer, eller CO2-opptak/lagring må økes. Samtidig må det legges til grunn at det er grenser for hvor mye CO2 som kan tas opp/lagres i et evighetsperspektiv».

Vi skal ikke bare kutte «litt» CO2. Så godt som alt skal i praksis vekk, og da må vi spørre hvilke sektorer som skal tillates å sitte igjen med utslipp.

Med tanke på Norges omstilling er det en viktig erkjennelse i utvalgets betraktninger om signalene som sendes gjennom kvoteprisene i EUs kvotesystem. Hvis Norge ikke nå gjør tiltak i industrien på toppen av det som er lønnsomt gjennom kvoteprisen, kan omstillingen bli svært brå med nedleggelser og arbeidsledighet som følge. Å skyve på tiltak som gir nullutslippsløsninger i industrien, kan derfor representere risiko fordi «vi får høye omstillingskostnader over en kort periode».

Å gjøre avveininger mellom det korte og lange tidsperspektivet er en viktig øvelse når klimapolitikken utformes. Skancke-utvalget bruker elektrifisering av oljesektoren som eksempel:

«Å erstatte gassturbiner med kraft fra land vil redusere norske utslipp, samtidig som det vil kreve en betydelig mengde kraft og store investeringer. Dette er kraft og investeringer som kunne blitt brukt til langsiktig lavutslippsomstilling. Tiltak som på kort sikt kan kutte utslipp i Norge, kan på lang sikt redusere Norges omstillingsevne og videreføre vår avhengighet av en fossil industri med høye utslipp globalt».

Det er med andre ord støtte i utvalgets formuleringer for eksempel til industriprosjekter som er med på å endre verdikjeder med store utslipp, mens det er mer tvil knyttet til om elektrifisering av oljesektoren er en klok strategi.

Store spørsmål: Skancke-utvalget viker ikke unna debatten knyttet til økonomisk vekst, og slår fast at «veien mot lavutslippssamfunnet kan ikke formes ved å videreføre den produksjonen og etterspørselen som vi har hatt frem til nå» – den økonomiske aktiviteten må være basert på «mer effektiv og bærekraftig ressursbruk, og være basert på ikke-fossile energikilder».

Debatten om vekst og fotavtrykket som settes i en økonomi basert på stadig større ressursuttak er en selvsagt del i en samtale om hvor vi skal være i 2050. Det er mange nyanser, men vi kan slå fast med sikkerhet at vi ikke kan fortsette som før.

Hva skjer fremover? Utvalget ønsker innspill innen utgangen av september. Selve utredningen skal være klar i november 2023.

(Vi gjør for ordens skyld oppmerksom på at Martin Skancke er styremedlem i Norsk klimastiftelse, som eier Energi og Klima.)