EU-kommisjonens Repower EU-pakke kvesser til politikken betydelig på toppen av #Fitfor55-forslagene.

Ukraina-krigen har skapt forventning om en ny boom i fossil energi, fordi russiske leveranser nappes ut av likningen. På kort sikt slår dette ganske sikkert til. Men på litt lengre sikt er bildet omvendt, skal vi tro EU-kommisjonens vurderinger av Repower EU-pakkens virkninger.

• Les Energi og Klimas Alf Ole Ask om beregningene som viser at EUs gassbehov vil falle kraftig.

Når vi passerer 2027, vil EU ha redusert sitt gasskonsum mer enn de russiske leveransene nå utgjør. I 2030 kan to-tredeler av EUs nåværende gassforbruk være borte – hvis det går slik EU-kommisjonens beregninger tilsier.

Riktignok vil kullforbruket noen år nå være litt høyere enn tidligere forventet fordi gass byttes ut med kull i en del kraftproduksjon. I det litt lengre perspektivet er det likevel ingen tvil om tempo og retning. Både kull og gass skal ut, og gassen oppfattes ikke lenger som noen «bro» mellom kull og et fullt ut fornybart energisystem.

Hva betyr dette for Norge? Vi får helt sikkert solgt gassen fra nåværende gassfelt. Produksjonen vil vippe nedover fra slutten på tyvetallet og den norske rørgassen har dessuten betydelig lavere klimaavtrykk enn for eksempel amerikansk LNG.

Men hva med det lengre perspektivet? Gir det mening å lete etter mer, eller å bygge ut ny og kostbar infrastruktur, for eksempel et rør til Barentshavet?

Dette er spørsmål som har rammet inn debatten om fremtiden for norsk olje- og gassvirksomhet i mange år. Det er bare noen uker siden Rystad Energy, på oppdrag fra Norsk Olje og Gass, leverte en analyse som viser at EUs gasskonsum vil falle bare svært forsiktig frem til 2035. Effektene av de nye EU-tiltakene som skal ta ned gassforbruket, er ikke reflektert i Rystads analyse.

Også i tillegget til energimeldingen presenteres endringene i EU på en måte som er egnet til å berolige lesere som måtte være engstelig for at markedet kan krympe.

Nå skal det sies at EU-kommisjonens beregninger om at unionens gassforbruk kan reduseres med to-tredeler allerede til 2030 er usikre. Politikken skal vedtas, så skal den gjennomføres i medlemslandene. Det er mye som kan få dette til å gå saktere, for eksempel kan planer om vindkraft og kraftledninger møte så mye motstand i befolkningen at ting stopper opp.

Likevel er EU-kommisjonens beregninger et varsku til norske politikere. Mens norsk gass på kort sikt vil være svært etterspurt, er det ikke noe saklig grunnlag for å bruke Ukraina-krigen og EUs gassbehov som noe argument for investeringer i leting etter gass i nye områder og bygging av ny kostbar infrastruktur. Interessant nok har Equinors toppsjef Anders Opedal nylig uttrykt skepsis til et slikt rør.

Så lenge kapasiteten fra Nordsjøen og Norskehavet er fullt utnyttet, betyr et gassrør til Barentshavet ingen økning av volumet på den norske gasseksporten til Europa, men bare en eventuell forlengelse av den norske gassalderen. Derfor har dette å gjøre med tidshorisonten for vurderingene av markedet i EU. Om 15-20 år er det ikke sikkert det er igjen så mye av etterspørselen.

Men hva så med blått hydrogen, basert på gass og karbonfangst?

Det er ingen tvil om at EU primært ønsker at hydrogenet skal være grønt, altså produsert ved fornybar energi med elektrolyse. Gassforbruket skal bringes ned, og da gir det god mening å erstatte gassbasert hydrogen med grønt – gitt at det er fornybar energi tilgjengelig.

Om 15 år vil havvind og solenergi i mange av årets timer produsere mye mer elektrisitet enn det umiddelbare forbruket krever, og grønt hydrogen vil i disse periodene kunne lages på billig strøm.

Derfor er det heller ikke sikkert at interessen for blått hydrogen vil være veldig stor om 15 år.

Signalene fra EU er et viktig kunnskapsgrunnlag når den norske petroleumspolitikken formes. Usikkerheten om den langsiktige gassetterspørselen har ikke blitt mindre med Ukraina-krigen og Repower EU-planene. Den har tvert imot økt. Det må med i betraktningene når petroleumssektorens skal «utvikles, ikke avvikles» – slik Jonas Gahr Støre stadig snakker om.