Det blir mye klima(risiko) for Stoltenberg

Da Jens Stoltenberg gikk av som statsminister etter å ha tapt valget i 2013, var klimarisiko et nær ukjent begrep. Som sentralbanksjef blir nettopp klimarisiko noe av det viktigste han må håndtere.

NTB_B7KElBrSQes
Finansminister Trygve Slagsvold Vedum kommer ganske sikkert til å få formaninger om kostnadseffektivitet som rettesnor for klimapolitikken når Jens Stoltenbeg tiltrer som sentralbanksjef. (Foto: Terje Bendiksby/NTB)

Klimaendringer er en konfliktforsterker i mange deler av verden. Klimapolitikk og teknologiske skift kan bidra til å skape rystelser som gir uro både i markeder og i internasjonal politikk. Den finansielle stabiliteten kan trues, slik Storbritannias tidligere sentralbanksjef Mark Carney fremholdt i en tale i september 2015. Den var et startskudd for et omfattende arbeid med klimarisiko både hos myndigheter og i titusenvis av selskaper over hele verden.

#Klimavalg – et nyhetsbrev om norsk klima- og energipolitikk

I nyhetsbrevet #Klimavalg kommenterer Energi og Klima-redaksjonen klima- og energispørsmål som er viktige i norsk politikk. #Klimavalg sendes ut tirsdager og har ekstrautgaver ved behov. Energi og Klima er Norsk klimastiftelses nettavis.

Abonner på #Klimavalg:

Det vil være feil å si at Norges Bank har stått i fremste rekke når det gjelder forståelse og formidling av klimapolitikken og klimaendringenes betydning for politikk og økonomi. Det har nok kommet seg vesentlig de siste årene, men Øystein Olsen har ikke hatt noen ledertrøye.

I styringen av Oljefondet har klimarisiko blitt et stadig viktigere spørsmål, slik denne talen visesentralbanksjef Øystein Børsum holdt like før jul, er et uttrykk for.

Jens Stoltenberg kommer til en organisasjon der omgivelsene er betydelig endret på de åtte årene siden han forlot norsk politikk. Vektleggingen av klimapolitikk og klimaendringer vil nå være en helt annen enn det var i hans tid som politiker.

Stoltenberg har selvsagt også fått med seg mye lærdom gjennom årene som Natos generalsekretær. I tillegg til erfaringene fra håndteringen av både Putin og Trump, har han også gjort et betydelig klimaarbeid internt i Nato. Stoltenberg fortalte om dette i et intervju med Energi og Klima nylig.

Stoltenberg har på forskjellige måter og i ulike roller arbeidet med klimaspørsmål siden åttitallet, men hele tiden med samfunnsøkonomens blikk. Prising av utslipp, kostnadseffektivitet – helst på tvers av landegrenser. Han skriver mye og interessant om klimapolitikk i selvbiografien sin. Han argumenterer mot subsidier og støtteordninger og for avgifter og kvoter. Forurenseren skal betale og kuttene komme på områder hvor den samfunnsøkonomiske kostnaden er lavest, på «billigst mulig måte. Dermed blir det lettere å kutte mer».

Det vil være underlig om det ikke kommer tilsvarende formaninger når Stoltenberg skal holde sin første årstale – han vil ganske sikkert advare mot overdreven statlig pengebruk, subsidier og risikoen for utilbørlig tilkarringsvirksomhet når staten skal støtte nye grønne næringer.

Det vil ikke overraske om det kommer strengt faglige råd om å utnytte muligheten til kostnadseffektive klimakutt som ligger i samarbeidet med EU. Jonas Gahr Støres regjering har, ved å si at utslippskuttene skal skje på norsk territorium, tatt lange steg vekk fra linjen Stoltenberg sto for som statsminister.

Det vil være mer spenning knyttet til hvordan Stoltenberg kommer til å forholde seg til klimarisikoen norsk økonomi møter i det grønne skiftet. Sammenhengene mellom klimapolitikkens styrke og den fossile energiens fremtidige verdi har blitt mye tydeligere gjennom årene Stoltenberg har vært i Nato. Tyvetallet kan bli et tiår med rekordstore inntekter fra olje og gass, men det kan også bli en brå vending – dersom klimapolitikken skrus til i takt med stadig mer truende klimaendringer og brå teknologiske skift.

Koblingen mot geopolitisk uro, som vi nå ser med Russlands opptreden i Ukraina, gjør bildet enda mer krevende. Sterkt svingende råvarepriser er ikke bra for finansiell stabilitet, og heller ikke for den politiske stabiliteten i landene omkring oss. Klimaendringer vil i økende grad også påvirke både avlinger og energiproduksjon.

Samtidig skal vi gjennom noen få tiår til netto null – hvis ikke stopper ikke klimaendringene.

Alt dette vil kunne gi betydelige kastevinder i verdensøkonomien og i finansmarkedene som norsk økonomi ikke kan gjemme seg for. Oljefondets verdi kan også komme til å få noen trøkker, selv om forvaltningen er aldri så profesjonell.

12.000 milliarder, investert over hele verden, er politikk, enten man vil eller ikke.

Klimarisiko er stikkordet for alt dette. Jens Stoltenberg kommer til å måtte forholde seg til klimarisiko hver eneste dag åremålet som sentralbanksjef varer.