NORGE I OMSTILLING

I Dagens Næringsliv skriver klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen at han har kommet til erkjennelsen om at «deler av klimapolitikken lider av en tillitskrise».

Bjelland Eriksen knytter tillitskrisen til manglende evne til å oppfylle mål om utslippskutt. Men tillitskrisen er bredere enn dette og kan ofte føres tilbake til spørsmål om fordeling av byrder og goder i den omfattende omstillingen vi står midt oppe i.

Det brede politiske sentrum må komme opp med løsninger som møter de reelle bekymringene og utfordringene som knyttes til klimapolitikkens fordelingseffekter. Hvis dette mislykkes, er det fare for at motkrefter tar styringen over agendaen. INP var kanskje et blaff, men Sylvi Listhaug står klar til å høste velgere. Ola Borten Moes utfall kan leses inn i det samme bildet, og det er talende at hverken Trygve Slagsvold Vedum eller Marit Arnstad møter ham med annet enn skulderklapp.

Det er mye som står på spill. Fra den populistiske høyresiden vil det komme krav om å avvikle store deler av klimapolitikken. Misnøye på grunn av økte kostnader er bensin på bålet. Det blir ikke bedre av at en toppleder som Statnetts Hilde Tonne demonstrerer provoserende kulde fra samfunnets aller øverste inntektssjikt.

Reversering av den grønne omstillingen er ingen løsning for ansvarlige partier, men politikkens fordelingsvirkninger må anerkjennes og møtes med mye større kraft og kreativitet enn vi har sett til nå. Klimapolitikken og energiomstillingen omfordeler store verdier. Det må den gjøre, hvis den skal virke.

Men det er ikke sant at alt blir dyrt og byrdefullt. For de av oss som kjører elbil, er drivstoffkostnadene mye lavere enn de var i dieselens tidsalder. Også innen transport kan klimapolitikkens fordelingseffekter møtes bedre enn i dag, men i norsk kontekst er det strømregningen som gjør mest vondt.

Et talende tegn på tillitskrisen er at professor emeritus Jørgen Randers – med mer enn 50 år bak seg i akademisk strev for miljø og klima – er så arg at han egner seg i rollen som sint mann fra folkedypet når NRKs Fredrik Solvang iscenesetter nok en debatt om klimapolitikk og strømpriser. Googles nye datasenter ved Skien vil bruke mye strøm, og i likhet med all annen ny etterspørsel er virkningen at kraftprisene blir høyere enn de ellers ville vært. Det samme gjelder selvsagt når «gammel» industri øker sitt forbruk eller oljeplattformer elektrifiseres.

Også den europeiske klimapolitikken gjør strømmen dyrere. CO₂-prisen gjennom EUs kvotemarked slår igjennom i prisen vi som kunder betaler. Sagt på en annen måte; klimapolitikken øker verdien på den fornybare energien, men det blir enda dyrere å bruke fossil energi. Dette er i utgangspunktet veldig bra. Det er også bra at kraftmarkedet sørger for en best mulig utnyttelse av den knappe ressursen som fornybar energi er.

Men på veien skapes det en ekstraprofitt. Kraftprodusentene og deres eiere blir rikere, og staten får mer i skatteinntekter, mens alle vi andre får en høyere regning enn vi ellers ville hatt.

Med et enkelt serviettregnestykke er bruttoverdien av den norske kraftproduksjonen 75 milliarder kroner hvis kraftprisen er 50 øre/kWh, og 150 milliarder hvis kraftprisen dobles til 1 krone/kWh. I fjor var den gjennomsnittlige kraftprisen i Norge 86 øre/kWh, før nettleie, strømstøtte og avgifter. Gjennomsnittstall kamuflerer naturligvis store regionale forskjeller, der folk i øst, sør og vest betaler mye mer enn lenger nordover.

Spørsmålet som bør stå i sentrum for den politiske oppmerksomheten, er hvem som skal nyte godt av denne ekstraprofitten? Hvordan fordeles den fornuftig, uten samfunnsøkonomiske skadevirkninger?

Venstresiden i politikken, og andre EØS/EU-motstandere, har koblet strømprisene til en kamp mot EØS og «markedskreftene» på en måte som i realiteten er en blindvei. Misnøyen fôres, men det er ikke noe svar å koble energipolitikken fra markedet og Europa. Handelen skaper verdier og kutter utslipp. Det ville vært en fordel om flere på politikkens venstreside erkjente dette og heller enn å skylde på Acer brukte kreftene på å finne løsninger som betyr bedre fordeling av verdiene som skapes.

Samtidig er Arbeiderpartiet og det borgerlige sentrum altfor systemtro. De har så langt ikke klart å reformere politikken, slik at den møter en ny virkelighet. Men uten politiske grep som styrker tilliten til klimapolitikken, står både Arbeiderpartiet og Høyre i fare for å miste velgere. Det trengs et nytt permanent system som erstatter strømstøtten.

Det er heller ikke tvil om at staten bør være rausere når det gjelder ordninger som kommer folk flest til gode. Mens storindustrien får milliardstøtte, er viljen til å bruke penger på tiltak som tar ned husholdningenes behov for å kjøpe strøm i markedet, nær fraværende. I samme gate: Subsidieregningen for havvind kunne vært sendt til oljeselskapene, ikke til skattebetalere flest.

I en del kretser har det i mange år vært drøftet ulike modeller for Karbonavgift til fordeling, men det har aldri tatt av ordentlig. Både SV, Rødt, MDG og Venstre har støttet dette i ulike varianter, men det har ikke vært gitt noen prominent plass i politikken.

I korte trekk går denne ideen ut på at inntekter ved økte CO₂-skatter sendes tilbake til alle innbyggere med en lik sum. Det stimulerer utslippskutt og energieffektivisering, mens de som forurenser mest, også betaler mest.

Denne modellen kunne vært anvendt når det gjelder ekstraprofitten fra kraftsektoren. Alt overskudd over et visst nivå kan deles ut til innbyggerne, med prisområdene som geografiske grenser. Da ville vi fått del i overskuddene – som om vi var aksjonærer alle sammen. De som bruker minst strøm, ville hatt den største gevinsten.

Klima- og energiomstillingen kan ikke påtvinges folk fra toppen. Den må ha støtte nedenfra. Vi trenger mer fornybar energi, men nødvendig politisk aksept forutsetter at folk opplever at de er tjent med at det skjer. Da må regningene sendes til riktig adressat og inntektene fordeles på en måte som oppfattes som rimelig og rettferdig.

Derfor altså en oppfordring til partiene og deres programkomiteer: Skjerp jakten på løsninger og modeller som fordeler byrdene og godene ved en stadig strammere klimapolitikk på en god og rettferdig måte.

EUROPAS GRØNNE GIV

Den europeiske solindustrien sliter i møte med billig kinesisk import.

Mens det er et tydelig uttrykt politisk ønske å sikre at mer av de grønne verdikjedene er plassert på europeisk jord, viser fakta på bakken at det går den andre veien. Ifølge bransjeorganisasjonen SolarPowerEurope, gjengitt i Financial Times, har åtte europeiske selskaper i solenergiens verdikjede enten gått konkurs, stoppet produksjon, lagt ned fabrikker eller restrukturert gjeld siden august i fjor.

Financial Times viser til sveitsiske Meyer Burger som et typisk eksempel. Aksjekursen er ned 87 prosent siden i fjor sommer. Selskapet varsler om at de vil stenge en fabrikk i Tyskland og prøver samtidig å reise penger til vekst i USA.

De europeiske selskapene klarer kort og godt ikke å konkurrere med kineserne på pris. I Norge har dette rammet blant annet Norsun i Årdal, som er underleverandør inn i europeisk solindustri.

Kinesiske paneler er eksportert til Europa i et omfang som gjør at lagrene er stappfulle. Europeisk solindustri har bedt om krisetiltak fra EU-kommisjonen og det politiske presset for handling vokser.

Når det som er igjen av europeisk solindustri sliter tungt, blir det verre å øke kapasiteten og bygge nye fabrikker på vårt kontinent. EU har mål om å styrke produksjonen gjennom tiltak i Net Zero Industry Act, men det er langt fra rett frem.

Handelspolitiske kontroverser gjør energiomstillingen mye dyrere enn nødvendig. På den andre siden er Kinas dominans en alvorlig bekymring. Kinesisk industri har bygd ut en voldsom kapasitet og europeiske konkurrenter mistenker at det selges varer til under reell produksjonskostnad.

Andreas Thorsheim, som leder solselskapet Otovo, skrev forleden om hvordan selskapet er tjent med både import fra Kina og at de europeiske verdikjedene fungerer godt. Han mener en «ja takk, begge deler»-strategi er nødvendig for både å kunne bygge ut solenergi til en billig penge og bygge opp produksjon i Europa.

• Les og abonnér på alle saker Brussel-korrespondent Alf Ole Ask skriver om EUs klima- og energiomstilling og hvordan det påvirker Norge, og abonnér på nyhetsbrevet Europas grønne skifte som Olav Anders Øvrebø skriver hver måned.

DET GLOBALE BILDET

Kinas CO₂-utslipp har økt i urovekkende fart.

Det er en kullsvart historie som brettes ut når Carbon Brief viser hvordan Kinas CO₂-utslipp har utviklet seg i de siste årene.

• Klimagassutslippene har økt med 12 prosent fra 2020–2023. Mer tung industri og byggeaktivitet var svaret på nedgangen under Covid-19-pandemien, og det har medført meget sterk utslippsvekst.
• Kina ligger ikke an til å nå målene landet har satt når det gjelder karbonintensitet i økonomien.
• Tross ekstremt rask utbygging av vind og sol, dekket fornybar energi under 25 prosent av veksten i energiforbruk i 2023.

Et av Kinas løfter under Parisavtalen er at landets utslipp skal nå toppen før 2030. Det er trolig at denne toppen vil bli nådd før 2025, ifølge Lauri Myllyvirta, sjefsanalytiker i Centre for Research on Energy and Clean Air (CREA). Han har skrevet teksten i Carbon Brief, basert på offisielle kinesiske data.

At det snart er deadline for Kinas utslippstopp, har gjort at industri og forvaltning har tatt beslutninger som leder til stor utslippsvekst og bygging av karbonintensive prosjekter. De kinesiske industrilederne har brukt tidsvinduet før det kommer krav om en absolutt «topp» til å øke utslippene.

Dersom veksten i energiforbruk går tilbake til «pre-covid»-nivåer og det bygges ut enda mer fornybar energi, kan Kinas utslipp vende, mener Myllyvirta. Han skriver at sentrale myndigheter har skjerpet tonen i det siste og vil ha kursendring.

Veksten i produksjon av solenergi og batterier forårsaker en ganske liten del av Kinas utslippsvekst. Uten boomen i grønne teknologier ville Kinas utslippsvekst i 2023 ha vært på 4,3 prosent, mens den samlet endte på 5,2 prosent, ifølge analysen i Carbon Brief.

For å sette Kinas utslippsvekst i perspektiv: I 2020 var de energirelaterte utslippene 10,5 gigatonn CO₂, mens de i 2023 var 11,7 gigatonn. Veksten disse tre årene utgjør omtrent halvparten av EUs samlede utslipp.

Det sier seg selv at de globale utslippene ikke vil falle så det monner uten at det skjer raske endringer i Kina. Dette er et sterkt argument for at vi i Vesten må søke å holde Kina tettest mulig koblet til FN-prosessene og oppfølgingen av Parisavtalen.

• Les tidligere utgaver av Klimalederen.

• Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.