NORGE I OMSTILLING

Rikelig tilgang på rimelig strøm har vært noe vi har tatt for gitt i Norge – og dermed et svært viktig premiss for samfunnsutviklingen. Nå må vi venne oss til at dette tar slutt. Ny fornybar energi blir ikke billig.

Lokalavisen Hadeland forteller om rekordstort oppmøte under 1. mai-arrangementet i Brandbu i år. Det var ikke arbeiderbevegelsens tradisjonelle kampsaker som samlet. Det var kampen mot vindkraft på åsen mellom Randsfjorden og Einafjorden som fikk folk til å gå i tog. Der har vindkraftselskapet Zephyr presentert planer om å bygge et stort vindkraftanlegg med til sammen omkring 70 turbiner. Lokalt er motstanden sterk, og oddsene peker tydelig i retning av at dette ikke blir noe av – i alle fall ikke i det omfanget som utbyggerne ønsker.

Vindkraft på slike åsrygger kan gi relativt billig strøm, når turbinene er høye, og alt gjøres mest mulig effektivt. Men folk vil ikke. Mye av vindkraftmotstanden bygger på myter, men bekymringen over store naturinngrep er høyst forståelig. Storskala vindkraft betyr storskala naturinngrep.

Det er ikke til å komme forbi at utbygging av fornybar energi fordrer at vi bruker areal. Slik var det med vannkraften, og slik er det når vi bygger ut vindkraft og solenergi. Skal fornybar energi være virkelig billig på våre breddegrader, fordrer det at samfunnet er villig til å stille egnede arealer for vindkraft til rådighet i stort omfang.

Utviklingen de senere årene har vist at denne viljen er svært begrenset. Det er lite stemning for å stille store arealer – som åsryggen mellom Randsfjorden og Einafjorden – til rådighet for vindkraftutbygging i industriell skala.

Dette er en av forklaringene på at strømmen fremover ikke kommer til å bli så rimelig som vi har vært vant med. Ny fornybar energi, og for den saks skyld også tiltak for energieffektivisering, koster betydelig mer enn de 30-40 øre/kWh som var den «gamle» normalen for kraftprisen. Dette var prisleiet før Ukraina-krigen, mens det etter Putins angrep på nabolandet har vært vesentlig høyere priser. Gassprisene er fortsatt betydelig høyere enn tidligere, selv om de har gått mye ned fra de verste toppene. I perioder med mye fornybar kraftproduksjon og lavt forbruk kan strømprisene gå svært lavt, men markedet forventer priser de nærmeste par årene på oppunder 80 øre/kWh i gjennomsnitt. NVEs prognoser indikerer et tilsvarende nivå frem mot 2030.

Vi står altså overfor to fundamentale faktorer:

• Dyr gass og relativt høye CO₂-priser gir høye strømpriser.
• (Nesten) all ny fornybar energi er kostbar å bygge ut.

Både (politisk akseptabel) vindkraft på land, solenergi i alle former, og ikke minst havvind krever priser som er langt over de 30-40 øre/kWh som var den «gamle» normalen. Skal det bli bygd ut ny fornybar energi, må «noen» betale hva det koster.

På Fornybar Norges seminar tirsdag denne uken ble det nok en gang vist til at det er stort behov for ny fornybar energi for å nå klimamålene og for å legge til rette for ny industri. Svaret er derfor å bygge ut mer – raskere. Men hvordan få lønnsomhet?

Havvindutbyggingen organiseres slik at en stor subsidieregning går til skattebetalerne. Solenergi kan kanskje være lønnsomt på markedsmessige vilkår hvis store og egnede arealer stilles til rådighet, men markedsprisen på strøm har en tendens til å være svært lav i periodene det produseres mye solkraft. Energieffektivisering – utover de aller enkleste grepene – er heller ikke uten videre lønnsomt.

Politikere fra de fleste partier snakker om lave strømpriser som et mål. Men det er ikke samsvar mellom dette og hva som faktisk skjer på bakken – særlig hvis «lave priser» oppfattes å være den «gamle normalen». Veldig lite tyder på at vi kommer tilbake til 30-40 øre/kWh.

Fordi vi i Norge har gunstige naturgitte forhold for lagring av strøm i vannkraftsystemet, er det grunn til å tro at vi også i fortsettelsen vil ha noe billigere strøm enn på kontinentet. Men noe virkelig «lavpris»-område blir Norge ikke – så sant vi ikke er villige til å bruke betydelige arealer med gode vindforhold til kraftproduksjon. Det finnes ingen enkle løsninger som kan gi store volum kraft billig.

Med en slik erkjennelse i bunn vil det være lettere å få til en mer realistisk debatt om hvordan god og virkningsfull politikk kan utformes, både når det gjelder tiltak som kan bedre kraftbalansen, og tiltak som kan gi gode fordelingsvirkninger.

Det er hevet over enhver tvil at Norge trenger vesentlig mer fornybar energi for å kutte klimagassutslipp. Med et varig prisleie på 60-80 øre/kWh er det trolig mulig å bygge ut vindkraft som krever mindre naturinngrep, fordi man kan bygge mindre prosjekter og bruke lavere turbiner. Det vil gi lavere lønnsomhet enn å bygge der forholdene er aller best, men samfunnets aksept er en forutsetning for at det skal bli bygd noe som helst. Det ligger et stort ansvar hos utbyggerne å komme opp med prosjekter som lettere kan få lokal støtte.

At vi som store og små forbrukere eksponeres for høyere priser, gjør energieffektivisering mer attraktivt, likeledes småskala solenergi og annen lokal energiproduksjon, for eksempel fjernvarme. Økt fornybar varmeproduksjon, gjerne basert på spillvarme, kan dempe behovet for ny kraftproduksjon og utbygging av nett.

Det er slike tiltak som kan sikre folkelig støtte til økt fornybar kraftproduksjon og vise at praktiske løsninger hjelper – i motsetning til luftige planer om kjernekraft. Men oppslutning og aksept fordrer også reformer som sørger for at folk flest ikke opplever å bli flådd, samtidig som det stimuleres til lavere forbruk og energieffektivisering.

Fordelingsvirkningen av et nytt prisleie på strøm er at eierne av eksisterende fornybar kraftproduksjon tjener mye mer enn de har pleid å gjøre – på forbrukernes bekostning. Dette er i hovedsak en omfordeling internt i Norge – og kan møtes med modeller som innebærer at vesentlige deler av ekstrainntektene betales ut flatt til folk flest. Den nåværende strømstøtten bør erstattes av en slik ordning og gjøres permanent.

Samtidig bør staten bli mindre gnien når det gjelder støtte til ulike former for energieffektivisering i husholdningene. Å oppgradere eksisterende boligmasse er fornuftig politikk. Å få ned strømforbruket gjør høyere priser lettere å bære for hver enkelt, samtidig som samfunnsgevinsten er stor. Bruker vi mindre, trenger vi ikke å bygge ut så mye ny fornybar energi som vi ellers måtte gjort.

Fornybar energi er et knapphetsgode. Derfor vil det være redeligere om vi alle erkjenner at strøm fremover kommer til å være ganske mye dyrere enn vi har vært vant med. Både folk flest og næringslivet må venne seg til høyere priser – og politikken tilpasses deretter.

EUROPAS GRØNNE GIV

Det store spørsmålet foran valget til Europaparlament i juni: Vil valget bremse EUs klimapolitikk?

Den konservative/kristeligdemokratiske partigruppen EPP ligger an til å forbli den største gruppen i Europaparlamentet etter valget 6.-9. juni – med sosialdemokratene som nummer to.

Den kanskje største spenningen er knyttet til oppslutningen om partiene på ytre høyre. Jo større de blir, jo større er risikoen for et tilbakeslag i klima- og miljøpolitikken. De grønne gjør det dårligere enn sist, mens partiene til venstre for sosialdemokratene også strever med oppslutningen.

Energi og Klimas Brussel-korrespondent Alf Ole Ask har sett på partigruppenes programmer. Krigen i Ukraina preger naturlig nok agendaen. Det grønne skiftet er ikke glemt, selv om det kommer noe i skyggen. Sikkerhet, satsing på europeisk industri – særlig forsvarsindustrien – og økt oppmerksomhet om økonomi, er gjengangere i de store partienes programmer, skriver Ask.

At EPP ser ut til å bli størst, tilsier at EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen har gode sjanser til å bli gjenvalgt. Men EPP og sosialdemokratene ser ikke ut til å få kunne danne flertall sammen. Det kan gjøre det vanskeligere å få til flertall for klima- og energipolitiske tiltak.

Retningen på partienes programmer er gjenkjennelig.

EPP legger vekt på sikkerhet og selvforsyning i sitt program. EU må i større grad produsere sin egen, rene energi fremfor å importere fossil energi.

Sosialdemokratene legger på sin side vekt på at omstillingen må være sosialt rettferdig, mens de liberale er mindre proteksjonistisk orientert enn de andre tradisjonelle partigruppene.

Partiene på ytre høyre har i mange land gjort kampen mot klimapolitikk til en av sine merkesaker. Hvis de blir store, kan Europaparlamentet bli en bremsekloss, ikke en pådriver, slik bildet har vært til nå.

• Les og abonnér på alle saker Brussel-korrespondent Alf Ole Ask skriver om EUs klima- og energiomstilling og hvordan det påvirker Norge, og abonnér på nyhetsbrevet Europas grønne skifte som Olav Anders Øvrebø skriver hver måned.

DET GLOBALE BILDET

Det er svimlende størrelser som må investeres i fornybar energi og andre klimatiltak for å kutte utslipp i tråd med Parisavtalens mål. Hvordan fyller vi gapet?

Mens COP28 i Dubai satte mål om utfasing av fossil energi og kraftig oppskalering på den fornybare siden, vil hovedsaken på COP29 i Baku handle om finansering. Det skal tallfestes et nytt mål for finansiering både av utslippskutt og tilpasning.

• Energi og Klimas COP29-nyhetsbrev, som skrives av Olav Anders Øvrebø, vil gjennom året gi leserne innblikk i de viktigste sakene foran Baku-toppmøtet til høsten. Denne utgaven dukker ned i debatten om finansiering.

Det har i ulike rapporter og analyser i årevis vært vist hvilket misforhold det er mellom beløpene som faktisk investeres i fornybar energi og andre klimatiltak og hva som trengs for å komme på rett spor mot Parisavtalens mål om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader.

Financial Times viser i en grundig artikkel denne uken hvordan vi ligger an. Tankesmien Climate Policy Initiative har beregnet volumene som går til ulike former for klimafinansiering til å være omkring 1 300 milliarder dollar i 2021-22. Det må økes til 9 000 milliarder dollar i året i 2030 for å holde kurs mot Parisavtalens mål.

Det vil være nødvendig med et omfattende sett av virkemidler for å få reist pengene som trengs – men det er vanskelig å gripe skalaen omstillingen representerer.

Danmarks minister for bistand og global klimapolitikk, Dan Jørgensen, sier at «vi til nå har snakket om milliarder, men det vi har bruk for, er billioner.»

Det er mange ideer om hvordan det kan reises penger – ulike former for global skattlegging av utslipp kan skrape sammen store beløp. Men slikt er ikke lett å få til politisk.

Les tidligere utgaver av Klimalederen.

• Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.