Mindre av (nesten) alt

I avsnittet om Europa og verden forteller Klimalederen denne gangen om at Ukraina kan bidra til EUs grønne skifte, og oppsummerer noen hovedpunkter fra COP28.

NORGE I OMSTILLING

I årets siste Klimaleder har jeg valgt å dykke ned i noen tall og data som forteller hvordan det ligger an med viktige indikatorer for energiomstillingen i Norge. På flere sentrale områder går det urovekkende sakte.

Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – næringslivets klimaledere. Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet, både globalt, i Europa og i Norge.

Klimalederen er spesielt rettet mot beslutningstakere som trenger kunnskap om de viktigste nyhetene som beveger det grønne skiftet.

Energi og Klima er ansvarlig for innholdet, og Klimalederen er skrevet av Energi og Klimas redaktør Anders Bjartnes. Klimalederen vil det neste halvåret komme ut hver tredje uke. Det sendes ut i Skift-nettverket og publiseres på Energi og Klima.

Tallene bør derfor være en kraftig vekker for beslutningstakere både i politikk og næringsliv. Energiomstillingen skjer ikke av seg selv. Den forutsetter at det tas beslutninger som trekker i samme retning som samfunnet skal – nemlig mot null utslipp og langt mer effektiv bruk av alle slags ressurser.

Som vi husker, var «Mer av alt – raskere» tittelen på energikommisjonens rapport og en oppsummering av kommisjonens anbefalinger. Men hva skjer på bakken?

Mer solenergi – men fortsatt smått

I dataene Elhub og NVE samler inn, finnes det svar. De siste tre årene har det kommet til svært lite ny fornybar energi i Norge. Det er bygd mye mer solenergi enn før, men det blir foreløpig ikke så mange kWh ut av det. Det er samlet nå installert ca 600 MW solenergi i Norge, ifølge Elhubs tall. Halvparten av dette er bygd i år. Sverige og Danmark har nå ifølge Solar Power Europe installert henholdsvis 4 100 og 4 900 MW – altså syv-åtte ganger så mye som i Norge.

Høyere renter og dårligere økonomiske tider har gjort at etterspørselen etter solceller til privatboliger falt i andre halvår 2023, men at Enova kuttet sine tilskudd har sannsynligvis også medvirket. Usikkerhet om skattlegging av solenergi som «eksporteres» til nettet, vil heller ikke bidra positivt.

Det er vannkraft som er motoren i det norske kraftsystemet. Det er bygd ut litt vannkraft de siste årene, men egentlig ikke rare greiene. De foreløpig siste store vindkraftprosjektene kom i gang i 2021, men etter det har det ikke vært åpnet nye vindkraftverk.

Lave investeringer – lite ny kraft på gang

Det er heller ingen tegn til «mer av alt – raskere» i dataene NVE presenterer om hva som vil skje de nærmeste årene. NVE har som konsesjonsmyndighet god oversikt og deres tall viser at det kommer svært lite ny kraftproduksjon på lufta frem til 2026.

Det er egentlig bare solenergi som kan komme inn og levere mer i den korte tidshorisonten. Små og halvstore solenergiprosjekter, først og fremst på hustak, kan bygges ut i et mye raskere tempo enn vi har sett til nå – dersom summen av markedsforhold og incentiver gjør at det er lønnsomt.

Hvis vi ser på investeringstallene, er bildet tilsvarende. Statistisk sentralbyrå teller investeringer og deres data viser det samme bildet som NVEs tall. Med den skrinne prosjektporteføljen for de nærmeste årene som NVEs data tyder på, vil investeringene forbli på et lavt nivå også de kommende årene.

Stort kraftoverskudd i 2023

Så kommer spørsmålet. Er det et problem at det bygges så lite fornybar energi, spiller det noen rolle?

I 2023 har Norge hatt et stort kraftoverskudd med nettoeksport på over 18 TWh. Det er mye strøm og tilsier at vi har en del å gå på.

Men forbruket vokser. Nettselskapene melder om at mange virksomheter ønsker mer strøm, men også at det er umulig å gi tilsagn om tilknytning til nettet mange steder i landet. Det betyr at elektrifiseringen går saktere – og dermed at utslippskutt i industrien uteblir.

Elektrifisering av oljesektoren gir mer etterspørsel etter strøm. Det gjør også ny industri på land, og underliggende vekst i bygningsareal betyr at det går mye strøm til oppvarming, selv om effektiviteten øker.

Miljødirektoratet har beregnet at det trengs 34 TWh ny kraft innen 2030 hvis målet om halvering av utslippene skal kunne nås.

Dårligere kraftbalanse gir høyere priser. Sammen med høyere priser på gass og CO₂ i Europa tilsier dette bildet at strømprisene fremover trolig blir vesentlig høyere enn hva vi historisk har vært vant med. NVE sier 80 øre/kWh i 2030. DNV spår priser i det samme terrenget.

Når vi ser fremover mot 2030, viser prognosene at forbruket vil øke markant. Men vil det være nok strøm tilgjengelig?

Værforholdene, og særlig nedbørsmengden, er avgjørende for størrelsen på den norske kraftproduksjonen. Variasjonen kan med klimaendringene bli enda større enn vi historisk har vært vant med. Et par tørrår i 2027–28 vil gi svært dårlig stemning.

Den politiske diskusjonen kretser ofte rundt spørsmål knyttet til kabler og Norges fysiske og politiske koblinger til det europeiske kraftmarkedet. Etter en haug med utredninger og rapporter kan man trygt konkludere med at det ikke kommer til å skje vesentlige endringer i kraftmarkedets grunnleggende strukturer.

Det er like sikkert at en bedre kraftbalanse vil bidra til lavere priser enn ellers, men på tilbudssiden skjer det altså svært lite de nærmeste årene.

Det blir ikke mer av alt – raskere.

I Klimalederen har jeg mange ganger pekt på at både næringslivsledere og beslutningstakere i politikk og forvaltning har ansvar for – og muligheter til – å gjøre tiltak som monner både i smått og stort. Utsiktene når det gjelder tilgangen på fornybar energi, tilsier at det er på tide med en ny påminnelse.

Lokale politikere må spørre seg om det er noe de kan gjøre for å få til mer fornybar energi/bedre energieffektivitet der de har makt og ansvar.
Næringslivsledere må gjøre samme øvelse: Kan vi redusere vårt strømforbruk gjennom effektivisering og produsere mer av kraften vi bruker selv?
Regjeringen og Stortinget må sikre at de overordnede rammebetingelsene er gode og stabile – hvis ikke stopper utbyggingen av fornybar energi opp.

En av fire personbiler går på strøm

Utbyggingen av fornybar energi er ikke det eneste feltet hvor det går sakte. Det samlede salget av diesel og bensin er også forbløffende standhaftig, særlig når man tar i betraktning hvor stor andel av bilsalget som etter hvert er elbiler.

En liten stikkprøve fra SSBs statistikk viser for eksempel at salget av autodiesel i august, september og oktober 2023 samlet var 701 millioner liter, noe som er en nedgang på 4,3 prosent fra 2022 og på 8,8 prosent målt mot 2021.

Ser vi på autodiesel, anleggsdiesel og bensin under ett, er nedgangen samlet på 3,7 prosent fra 2022 til 2023 og på 8,9 prosent når 2023 måles mot 2021.

Den «nye normalen» når det gjelder pris på diesel og bensin ligger 5-6 kroner over det som var vanlig før prishoppene vinteren 2022. Folk biter tennene sammen og betaler.

I de tre årene 2021, 2022 og 2023 er det solgt omkring 350 000 elbiler i Norge, og virkningen av høyt elbilsalg i årene før burde også gi merkbare resultater. Nesten hver fjerde personbil i Norge er nå en nullutslippsbil.

På tilnull.no kan utviklingen i bilparken følges fra måned til måned.

Elbilenes andel av nybilsalget ligger rundt 80 prosent, men i volum er nybilsalget i Norge i 2023 noe lavere enn i fjor. Samtidig var både 2021 og 2022 gode år for bilbransjen, med svært høye salgstall.

Når det gjelder varebiler, er trenden når det gjelder elbilandelen av nyregistreringene faktisk fallende gjennom 2023. I vårmånedene var elbilandelen i varebilmarkedet mellom 30 og 40 prosent, mens den har vært betydelig lavere nå i høstmånedene. Det er sannsynlig at kuttene i støtte fra Enova i mai medvirker til den fallende markedsandelen for elvarebiler. Før 31. mai kunne de som kjøpte en elvarebil få inntil 50 000 i subsidier, men dette ble fjernet da Enova mente varebilene var konkurransedyktige uten støtte.

Dette er et marked med mange små aktører, men mye markedsmakt er likevel samlet hos store transportselskaper og deres kunder. Det burde være en selvfølge at de toneangivende virksomhetene innen varedistribusjon stiller krav om at all transport skal skje uten utslipp, uten at Enova subsidierer trafikken. Men salgstallene gjennom høsten 2023 tyder på at sterkere virkemidler er nødvendig for å få opp tempoet i elektrifisering av varebilparken.

Når det gjelder større lastebiler, er det lyspunkter. Det mest oppmuntrende tallet er at annenhver nyregistrerte lastebil i Oslo i november i år var elektrisk. Det viser at en kombinasjon av lokale og nasjonale reguleringer og støtteordninger kan få dette markedet til å endres ganske fort.

Erfaringene fra 2023 tilsier at politikk virker, i alle fall når den innebærer gulrøtter i form av støtte og subsidier. Noen millioner mer til å subsidiere elvarebiler ville kanskje gjort at salgskurven så annerledes ut inn i 2024. Samtidig må ledere i næringslivet og i offentlige virksomheter også rette blikket mot seg selv – i tråd med Unngå-Flytte-Forbedre rammeverket Klimautvalget 2050 beskriver så godt.

Er det noe vi kan gjøre for å redusere transportbehovene, unngå unødig transport?
Og kan vi elektrifisere litt raskere enn vi egentlig hadde tenkt?

Begge deler vil føre til at diesel- og bensinforbruket går raskere ned enn vi har sett i de to årene vi har bak oss.

**********************************

De årlige COP-forhandlingene er alltid arena for lansering av nye initiativ og inngåelse av forskjellige slags avtaler. I år gjorde Norge følgende nye trekk:

Støttet Indonesia med 100 millioner dollar fordi landet gjør store fremskritt når det gjelder bevaring av regnskog. Et bidrag på 50 millioner dollar til Brasil ble også annonsert.
Inngikk en intensjonsavtale med Marokko om mulige kvotekjøp under Parisavtalens artikkel 6, som regulerer kvotehandel mellom land.
Underskrev en erklæring som skal vri offentlig finansiering fra fossilt til fornybart, noe som strammer inn Eksfins adgang til å finansiere petroleumsprosjekter der norske selskaper har en rolle.

EUROPAS GRØNNE GIV

EU åpner for at Ukraina kan bli medlem. Landet kan gi viktige bidrag i EUs energiomstilling.

Mens EUs lovgivningsmaskineri også i 2023 har levert en strøm av nye reguleringer og lover som skal sikre at #fitfor55 gjennomføres, er den storpolitiske agendaen preget av krigene i Ukraina og på Gaza. Som kjent er fortsatt pengestøtte til Ukraina et omstridt punkt både i USA og EU, mens EU-toppmøtets åpning for medlemskapsforhandlinger med Ukraina er et svært viktig signal.

Gjenoppbyggingen av Ukraina når krigen en gang tar slutt, vil være uhyre kostbar, men Ukraina kan også levere varer som EU trenger. Grønt stål og litium er to eksempler, skriver Alf Ole Ask fra Brussel.

Ukraina er i gang med å forberede et system for kvotehandel, slik at landets industriforetak etter hvert kan kobles på EUs kvotehandelssystem, EU-ETS. Det praktiske samarbeidet om kraftforsyningen styrkes også ved at Ukrainas «Statnett», NPC Ukrenergo, tas opp som fullt medlem i den europeiske organisasjonen for systemoperatører, ENTSO-E, fra årsskiftet.

Det vil være en lang vei å gå før Ukraina kan tas opp som EU-medlem. Ikke minst vil betydningen for EUs landbrukspolitikk og øvrige tunge budsjettposter være viktig.

Pengebruken på klimatiltak kan vise seg å bli en ytterst krevende sak for EU og mange EU-land i det kommende året.

I Tyskland har forfatningsdomstolens beslutning om å sette skranker for bruken av covid-penger til klimatiltak gjort det nødvendig å stramme til – både når det gjelder blant annet kutt i elbil-subsidier og økning av CO₂-avgifter for landbruket. Ingen av delene er populært.

På EU-nivå har Rådets president Charles Michel foreslått å flytte store penger fra klimatiltak og bygging av ny energi-infrastruktur til innsats for styrket forsvar og håndtering av immigrasjon.

Men utviklingen er slett ikke uten lyspunkter. I 2023 ble det satt solid rekord i installasjon av ny solenergi, men høyt rentenivå og mer normale energipriser kan dempe investeringsviljen fremover, ifølge bransjeorganisasjonen Solar Europe.

Også i 2024 vil Energi og Klima følge utviklingen i det europeiske klima- og energifeltet tett.
Les og abonnér på alle saker Brussel-korrespondent Alf Ole Ask skriver om EUs klima- og energiomstilling og hvordan det påvirker Norge.
Abonnér på nyhetsbrevet Europas grønne skifte som Olav Anders Øvrebø skriver hver måned.

DET GLOBALE BILDET

COP28 ga et bedre resultat enn mange hadde fryktet. Men hva med oppfølgingen? Det er mange som vil hente ut den siste oljen.

I en verden preget av mistro, polarisering, krig og konflikt, er det viktig at verdenssamfunnet klarer å samarbeide om klimapolitikken. Dette dreier seg om «helt sentrale globale fellesgoder», slik utenriksminister Espen Barth Eide skriver i DN.

COP28 var også arena for en hel haug forskjellige internasjonale initiativ, som hver for seg og sammen gir dytt i riktig retning.

Et budskap om at verden trenger vesentlig mer fornybar energi er viktig, men dette forutsetter som kjent at det skjer ting «på bakken» i alle verdens land. Om retningen på klimapolitikken fastsettes i globale fora, er det oppfølgingen i hvert enkelt land som avgjør om utslippene kuttes eller vokser.

Det kommer altså ikke utslippskutt før selskaper og land gjør investeringer som kutter etterspørselen etter fossil energi. Den ene veien er mer fornybar energi, slik COP28 sier at skal tredobles til 2030. Den andre handler om investeringer i energieffektivisering, som også tar etterspørselen etter fossil energi ned.

Mens både USA og EU kan vise til redusert kullforbruk og dermed lavere utslipp fra sin kraftforsyning, har bildet i andre deler av verden vært det motsatte. Derfor er det et oppløftende trekk at Kina nå kanskje nærmer seg en topp. Landets utrulling av fornybar energi skjer i et voldsomt omfang, men det blir ikke kutt i kullforbruk og utslipp før det bygges mer vind og sol enn veksten i det samlede kraftforbruket. Dette kan komme til å inntreffe i 2024, ifølge nye analyser gjengitt hos Carbon Brief.

Mens det var mye strid i Dubai rundt ordbruken om utfasing eller omstilling vekk fra fossil energi, er det liten tvil om at mange oljeland vil hevde at de bør få levere den siste oljen. COP-verten Sultan Al Jaber vil i alle fall være med på ferden, og sier hans selskap skal levere olje og gass som er «low carbon» og «low cost».

Det er så man skulle tro at Sultan Al Jaber og Equinor-sjef Anders Opedal har brukt samme konsulentbyrå for å meisle ut sitt budskap.

For mer detaljert gjennomgang av utfallet fra COP28 anbefaler jeg podkasten der Kirsten Øystese har besøk av Cicero-forsker Steffen Kallbekken.
Les også COP28-nyhetsbrevet fra Energi og Klima. De som vil enda dypere i materien, finner mye materiale hos Carbon Brief.

Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.

Mindre av (nesten) alt – saktere