Like under overflaten peker sterke trekk i retning globale utslippskutt

Denne #Klimalederen er en jakt på lyspunkter i en tid med mange nyheter om at tiltak mot klimaendringene kommer for sent og at tempoet i omstillingen er altfor svakt.

Klimalederen i korte trekk:

  • I 2023 var klimagassutslippene høyere enn noensinne, men vendepunktet kan inntreffe snart. Veksten i fornybar energiproduksjon vil i år trolig overstige veksten i den totale etterspørselen globalt, og da går utslippene i kraftsektoren ned.
  • Neste steg er å ta i bruk fornybar strøm for eksempel i transportsektoren. Den norske elbilpolitikken viser at denne metoden virker. Men skala blir det først når det skjer i Kina, og det kan være like om hjørnet.
  • Elektrifisering av «alt» gjør at strømforbruket øker, og da må vi sørge for at ressursene brukes mest mulig effektivt.

Lyspunktene finnes – hvis man leter i datasett fra kilder som følger endringene i energimarkedene og energiproduksjonen tett. De må selvsagt balanseres mot risikoen for politiske tilbakeslag i lys av for eksempel ytre høyres fremgang i Frankrike og den truende handelskrigen mellom USA, EU og Kina. Den spente internasjonale situasjonen og proteksjonismen gjør «alt» dyrere, men samtidig er kampen mot klimaendringene noe som er nødt til å forene rasjonelle ledere i verdens land.

Flommer, skogbranner og hetebølger er blitt rutinemessige hendelser – og verre blir det i tiårene fremover om ikke utslippskuttene kommer raskt på plass.

Vendepunktet i sikte?

Utslippene vokser fortsatt og det fossile energiforbruket har aldri vært høyere enn i 2023, slik tallene fra Energy Institute viser. Dette er videreføringen av BPs energistatistikk som har vært sirlig ført siden 1952 og gir tilgang på tallrekker som viser utviklingstrekk over lang tid.

Men om omstillingen går sakte, finnes det likevel mange positive trekk i retning fundamentale endringer i energisystemene verden over. Ukraina-krigen, proteksjonistiske tendenser og den spente globale situasjonen legger på ulike måter hindringer i veien, men under alt dette skjer det store og dyptgripende strukturelle forandringer.

Datasettene fra Rocky Mountains Institute viser at verden nå står foran et historisk vendepunkt. Fornybare energiteknologier – særlig sol i kombinasjon med batterier – slår de fossile på kostnad og utrullingstempo.

Veldig mye handler om Kina, som ikke bare er verdens største utslippsland, men som også står fremst når det gjelder en rekke av energiteknologiene som i sin tur gir utslippskutt. Den truende handelskrigen om elbiler viser hvordan Kina de siste tiårene har bygd opp en enorm industriell kapasitet innen teknologiene som er nødvendige for den grønne omstillingen.

Fornybar dekker all vekst i forbruk

Den samme historien bekreftes av Ember, som følger trendene i global kraftproduksjon så å si fra minutt til minutt. Veksten i det globale kraftforbruket vil i 2024, ifølge Ember, bli dekket av ny fornybar energi. At skiftet ikke inntraff i 2023, skyldes mindre vannkraftproduksjon i land som ble rammet av tørke. I tidligere år har aldri utbyggingen av ny fornybar energi vært stor nok til å dekke veksten i forbruket, verden sett under ett. I EU og USA har det i mange år vært slik at fornybar energi tar markedsandeler fra kull og gass, men når dette vendepunktet inntreffer på globalt nivå, passerer vi «peak emissions» i elektrisitetsproduksjonen.

Veksten i fornybar energi har vært stor i mange år, men aldri tidligere så stor at den har oversteget veksten i det globale kraftforbruket. Når det punktet nås, er vi ved et vendepunkt der utslippene fra den globale kraftproduksjonen går ned. (Kilde: Ember)

Etter at utslippstoppen er nådd, er det tempoet i utbyggingen av fornybar energi som avgjør hvor fort utslippene faller. Ember viser til land som har fått til svært rask omstilling. Brasil og Nederland er to eksempler.

At vi ser «peak emissions» i kraftsektoren er i seg selv et ytterst viktig signal, men det baner også veien for neste trinn i omstillingen, nemlig at ren elektrisitet må tas i bruk i andre sektorer i økonomien for å erstatte olje, kull og gass. Det er når ren strøm overtar for fossil energi i bygninger, transport og industri at utslippskurvene vender nedover i hele økonomien.

Dette har i årevis vært anerkjent som det viktigste sporet for avkarbonisering: Kraftproduksjon må bli utslippsfri ved hjelp av fornybar energi (og kjernekraft der det er en del av løsningen). Så må transport, oppvarming og industri over på strøm.

Våre elbiler viser at det virker

Det norske utslippsregnskapet for 2023 viser at denne metoden virker, og det er veldig godt nytt. Transportutslippene i Norge har lenge vært svært standhaftige, men vi ser nå for alvor virkningene av elbilenes inntog.

Der en gjennomsnittlig fossilbil med 15 000 km i kjørelengde bruker 1000 liter diesel i året, forsvinner dette forbruket når den tilsvarende distansen tas unna med elbil.

Salget av diesel- og bensin viser nå en nedadgående trend. Den samlede bruken av flytende drivstoff i personbiler går ned.

  • Hver fjerde personbil i Norge er nå utslippsfri, viser data fra tilnull.no.

Samtidig er selvsagt det totale transportvolumet viktig. Hvis vi reduserer behovet for person- og varetransport, så blir det mindre igjen som må elektrifiseres for å nå netto null. Det handler altså ikke bare om å «forbedre», men minst like mye om å «unngå», slik UFF-modellen omtalt i Klimautvalget 2050 viser oss.

Kina elektrifiserer raskt

Norge er som kjent et lite land med fem millioner innbyggere, men «mekanikken» i den norske elbilpolitikken er den samme som når Kina elektrifiseres og tar i bruk strøm i sektorer som tidligere har vært dominert av kull, olje og gass. Dette skjer nå i økende omfang, skriver analytikeren Lauri Myllyvirta i en ny artikkel på Dialogue Earth.

Kina har tatt store steg og bygd opp voldsom industriell kapasitet i grønne teknologier. (Kilde: Rocky Mountains Institute)

I forrige #Klimaleder viste jeg til tall Myllyvirta har presentert i Carbon Brief som indikerer at Kinas utslipp kan ha nådd toppen i 2023. Nå skriver han om Kinas arbeid med nye klimamål for 2035 som snart skal oversendes til FN.

Kina kan faktisk nå være ved et vendepunkt.

Kina står for en tredjedel av verdens utslipp og har stått for 90 prosent av den globale utslippsveksten siden Parisavtalen ble inngått i 2015. Det er umulig å se for seg kutt i de globale klimagassutslippene uten at det bikker nedover i Kina.

Myllyvirta viser til grunnleggende trekk i den kinesiske økonomien som peker i retning betydelige utslippskutt.

  • Kina står for 54 prosent av verdens stålproduksjon. Med mindre bygging av tung infrastruktur går Kinas forbruk av stål ned. Samtidig øker innslaget av skrapjern. Når det lages «ferskt» stål, brukes kull, og utslippene er svært høye. Når det «brukte» stålet resirkuleres, brukes elektrisitet, og utslippene reduseres til under en tredjedel. Kombinasjonen av lavere forbruk og renere produksjonsprosesser gjør at utslippene i den kinesiske stålproduksjonen kan reduseres med så mye som 40 prosent til 2035.

Også lavere sementforbruk på grunn av mindre byggeaktivitet gir utslippskutt.

  • I kraftsektoren vil fortsatt svært rask vekst i sol- og vindkraft og mer kjernekraft, få kullforbruket til å falle. Når kullforbruket faller, kan gruver med høye metanutslipp stenges.
  • Med rask innfasing av elbiler, erstattes oljeforbruk med strøm. Samtidig driver økt produksjon av plast og andre petrokjemiske produkter oljeforbruket opp. Når Kina sender billige duppeditter i plast på postordre til hele verden, trengs det mer olje som råvare.

«Alt» må gå på strøm

Store utslippskutt forutsetter at vi slutter å brenne kull, olje og gass og erstatter dette med fornybar strøm. Det øker effektiviteten i produksjonen av energitjenester – som er det samfunnet egentlig etterspør – voldsomt. Enten det handler om oppvarming gjennom varmepumper eller transport i elbiler er elektrifisering en effektiviseringsmaskin. Utrolig mye energi går til spille langs en tradisjonell fossil verdikjede.

Overgangen fra fossil energi til elektrisitet representerer store effektivitetsgevinster. (Kilde: Rocky Mountains Institute)

Samtidig er fornybar energi heller ingen utømmelig ressurs. Jo mer effektivt vi klarer å dekke behovet for energitjenester, jo bedre er det.

Elektrifiseringen av «alt» gjør også at kraftforbruket øker. I 2023 sto fem teknologier for halvparten av veksten i det globale strømforbruket: Elbiler, varmepumper, klimaanlegg, elektrolysører (for hydrogenproduksjon) og datasentre. Ikke minst datasentrene og svært energikrevende installasjoner for bruk av kunstig intelligens kan drive opp kraftforbruket voldsomt. Det handler på globalt nivå om hundrevis av TWh på toppen av det som skal til for å erstatte store volum fossil energi.

Det er langt fra problemfritt å skaffe frem all den nye fornybare energien som trengs for å kutte utslipp. Arealbehov, naturinngrep, tilgang på mineraler – det er mange humper i veien. Men uten massive volum ny fornybar energi vil klimaendringene påvirke fremtidige generasjoners livsvilkår på en langt mer dramatisk måte enn om vi klarer å holde oss til Parisavtalens mål.

Les tidligere utgaver av Klimalederen.