NORGE I OMSTILLING

På papiret er det anerkjent og veldokumentert at det grønne skiftet og klimaomstillingen krever – ja, nettopp, omstilling. Men skjer det samfunnsendringer som gir utslippskutt og lavere ressursbruk? Eller er kreftene som ønsker å fortsette som før, så sterke at vi ruller uanfektet videre, i samme spor?

Nasjonal transportplan (NTP) for perioden 2025-36 som kom fredag, signaliserer en viss ny retning. Mer satsing på vedlikehold og utbedring av eksisterende infrastruktur er riktige grep, og det er bra at gigaprosjekter som E18 gjennom Sandvika og E39 Hordfast legges vekk.

Men det er likevel grunn til å spørre om NTP er i tråd med anbefalingene fra Klimautvalget 2050 der det heter at «alle beslutninger som tas i dag må baseres på et mål om at så godt som alle klimagassutslipp i Norge må være fjernet for godt innen 2050» og at «planer og beslutningssystemer må ta utgangspunkt i at Norge skal være et lavutslippssamfunn i 2050».

NTP kan vanskelig leses som en plan for netto nullutslipp i 2050 og halvering av transportutslippene til 2030. Mer nøkterne standarder for veiutbygging gjør at avtrykkene blir litt lavere enn tidligere når nye veier bygges, men det er andre politiske grep som må sørge for at transportbehovene går ned. Selv om mer av tungtrafikken skal over på strøm, er økende transportvolum selve utfordringen når klimagassutslippene skal kuttes.

Også i de kommende årene vil store, nye prosjekter sluke betydelige ressurser – både i form av penger, materialer, natur og arbeidskraft. At det brukes mye penger på jernbane – først og fremst på Østlandet – er riktig, men gir en geografisk fordeling av investeringene som ikke skaper jubel i andre deler av landet.

Voldsom vekst i bygg- og anlegg

Oljenæringen pekes ofte ut som sektoren der omstillingen vil være størst. Som statsforvalteren i Rogaland, Bent Høie, peker på i en høringsuttalelse til Klimautvalget 2050, står det oljeskattepakkedrevne aktivitetsnivået i næringen i veien for grønn omstilling. Men det er slett ikke bare oljenæringen som må omstilles.

Den grønne omstillingen må være både dyp og bred for å lykkes. Vi får ikke ned utslipp og ressursforbruk bare ved å bytte til teknologier uten utslipp. Vi må også unngå aktivitet som medfører stort ressursforbruk og høye klimagassutslipp, slik Klimautvalget 2050 lærte oss. Da blir det mye lettere å håndtere det som står igjen.

Bygge- og anleggsnæringen er en stor og viktig sektor i norsk økonomi. Den sysselsetter mange, over 260 000, etter de siste tallene fra nasjonalregnskapet som SSB presenterer. Den står også for store utslipp, 17.3 millioner tonn CO₂ i 2020, ifølge en nylig analyse Asplan Viak har gjort for Direktoratet for byggkvalitet. Av dette er 9 millioner tonn CO₂ utslipp innenlands i Norge, mens 8,3 millioner tonn er utslipp knyttet til import.

Det er når data for utslipp og øvrig økonomisk utvikling presenteres over lengre tidsserier at man får innblikk i hva som egentlig skjer. I 2005 arbeidet drøyt 150 000 mennesker i bygge- og anleggsnæringen. 15 år etter, i 2020, var det nær 100 000 flere, og ved inngangen til 2024 hadde sysselsettingen økt med nesten 20 000 til.

I den samme perioden har tallet på direkte sysselsatte i oljenæringen økt fra 36 000 i 2005 til 63 000 ved utgangen av fjoråret, med en topp i 2014 på 67 000 personer.

Vi ser med andre ord at sysselsettingsveksten i bygge- og anleggsnæringen i de to siste tiårene rommer nesten to oljenæringer – hvis vi bruker antall ansatte som målestokk.

Det samlede klimaavtrykket fra bygg- og anleggsnæringen har ligget omtrent stille siden 2010. I begynnelsen av perioden falt utslippene fra oljefyring markant, men veksten i aktivitet tok raskt igjen denne effekten. Samlet har utslippene holdt seg ganske flatt – i likhet med de totale norske klimagassutslippene i samme periode.

«Å redusere utslipp per produserte enhet og samtidig redusere volum produsert vil derfor være nøkkelen fremover», konkluderer rapporten fra Asplan Viak.

Dette er en erkjennelse som det er nødvendig at vi tar innover oss.

Utslippene styres av aktivitetsnivå

I faktiske tall går ikke utslippene ned, og det er selve problemet i den norske klimapolitikken.

Går vi så langt tilbake som til 1990, er klimagassutslippene fra bygg- og anleggsaktiviteten i Norge doblet.

Den samme tendensen ser vi også når det gjelder transportutslippene. Utslippene fra lastebiler, varebiler og anleggsmaskiner er i grove tall dobbelt så høye nå som i 1990.

Vi støter altså på et ganske grunnleggende spørsmål for samfunnet: Betyr materiell vekst at både ressursbruken og klimagassutslippene så å si er «dømt» til å øke? Vi bygger, frakter og forbruker mye mer nå enn for 30 år siden. Teknologiskiftene holder ikke tritt. Befolkningsvekst forklarer noe, men langt fra alt.

Veksten og aktiviteten har også satt betydelige spor i naturen, slik vi kan se med det blotte øye langs norske veier og som det er grundig dokumentert i NRKs Norge i Rødt, hvitt og grått.

Men skal – og bør – bygge- og anleggsnæringen vokse nær lineært slik den har gjort i årene vi har bak oss? Eller skal den i omfang ned til der vi var for eksempel i 2005? Ikke over natten, selvsagt. Men gjennom noen år.

I en tid med høye renter og tendenser til dempet aktivitet, er byggenæringens interesseorganisasjoner og fagforeninger nå ute og ber om tiltak. Sysselsettingen kan gå ned og kompetanse gå tapt, heter det.

At det bør bygges flere studentboliger i de store byene og at flere lettstelte eldreboliger bør settes opp, er lett å være enig i. Mer støtte til energieffektivisering er også fornuftig, men generelle støttepakker for å holde fart i bygge- og anleggsnæringen bør det avstås fra.

Alle ressurser er knappe

Det er derfor også et feil politisk signal at regjeringen i NTP varsler at den vil øke samferdselsinvesteringene fra samme høye nivå som i perioden vi har bak oss. Det er gårsdagens politikk å videreføre et investeringsnivå som ble skrudd opp i årene da Frp-statsråder styrte sektoren og Erna Solbergs regjering pøste på med oljepenger.

Det er svært vanskelig, nær umulig, å se for seg at bygge- og anleggsektoren kan komme til nullutslipp i 2050 uten at aktivitetsnivået går ned. Det er fint med utslippsfrie anleggsmaskiner og elektriske bygningstørker, men tallene fra Asplan Viak viser at det i hovedsak er aktiviteten som bestemmer utslippsnivået. Det gjelder både utslipp her i landet og ellers. Tar vi volumene ned, vil det være mye lettere å få til nullutslipp i det som er igjen. Det trengs færre batteridrevne lastebiler hvis fraktbehovene reduseres.

Det vil være stort behov for kompetent arbeidskraft – flinke håndverkere og ingeniører – også i en fremtid der bygg- og anleggsaktiviteten er på et noe lavere nivå. En mindre ressursintensiv økonomi fordrer at vi tar bedre vare på alt vi allerede har, enten det er veier eller bygninger.

Vi må bygge om mer enn vi bygger nytt. Her er de verbale signalene fra samferdselsminister Jon-Ivar Nygård riktige, men det er ikke noe virkelig taktskifte han varsler i NTP.

Vi må ta innover oss at vi er på vei inn i knapphetens tidsalder. Vi må få til mye smartere ressursbruk enn vi har lagt oss til vane.

EUROPAS GRØNNE GIV

Brexit er en ulykkelig realitet. En ny negativ praktisk konsekvens avdekkes når EU snart innfører karbontoll (CBAM).

Motivasjonen bak EUs karbontoll (CBAM) er god. Land som ikke har CO₂-prising – eller lavere CO₂-prising enn EU – må betale en avgift når visse varer, herunder elektrisitet, passerer grensen inn i EU. Norge er som kjent med i ETS gjennom EØS-avtalen. Det er ikke endelig avklart om Norge vil ta del i ordningen med karbontoll som innføres fra 2026.

Men tro ikke at dette er enkelt. EUs karbontoll kan få svært store negative effekter for handelen med kraft og etableringen av et Nordsjø-nett for elektrisitet, advarer nå den britiske energisektoren.

Storbritannia har sitt eget system for kvotehandel, etablert etter Brexit. Den britiske kvoteprisen er ikke lik EU-prisen. I tillegg er reglene for fastsettelse av utslippsfaktor i den britiske kraftmiksen slik at britisk fornybar strøm, når CBAM innføres, vil få et kraftig prispåslag når den eksporteres til EU. Dette beskrives i en konsulentrapport som en rekke europeiske strømnettselskaper har fått laget, og som er omtalt i FT. Dette «regulatoriske marerittet» kan ifølge rapporten undergrave økonomien både i eksisterende og fremtidige mellomlandsforbindelser – til høye kostnader for forbrukerne og med økte utslipp som resultat.

Danske Energinet – Danmarks svar på Statnett – venter kraftig reduksjon i importen av elektrisitet fra Storbritannia. Det regulatoriske regimet blir helt sikkert ikke enklere for Norge, ettersom vi bare «halvveis» er med på EU-siden og må håndtere relasjonen til britene bilateralt.

Det enkle svaret på hele floken ville vært at britene vraket sitt eget CO₂-kvotesystem og igjen ble en del av EUs kvotesystem ETS, samt fulgte EUs øvrige reguleringer for kraftmarkedet. Da ville reguleringen igjen bli lik og effektene av Brexit opphøre på energifeltet – til gunst for både britene og oss andre.

• Les og abonnér på alle saker Brussel-korrespondent Alf Ole Ask skriver om EU’s klima- og energiomstilling og hvordan det påvirker Norge, og abonnér på nyhetsbrevet Europas grønne skifte som Olav Anders Øvrebø skriver hver måned.

DET GLOBALE BILDET

Oljebossene har hatt sitt årlige treff i Houston. Rapportene fra Texas tyder på at beskjeden fra COP-møtet i Dubai blir ignorert.

Som de fleste av oss husker ble det på klimatoppmøtet i Dubai like før jul besluttet at verden skal omstilles vekk fra fossil energi. Det ble fremhevet som historisk at en rekke oljeland var med på denne beslutningen.

Men fikk oljetoppene det med seg? Tar de hensyn til dette? Svaret er nei – hvis vi skal tro nyhetsmeldingene fra årets CERAweek i Houston, den globale oljeelitens årlige festival. Ifølge The Guardian fikk Saudi Aramcos toppsjef Amin Nasser stor applaus og bifallende nikk da han sa at «vi bør legge vekk fantasien om å fase ut olje og gass». Ifølge Aramco-sjefen er bidragene fra sol, vind og elbiler marginale.

Nasser har ingen tro på at verden vil nå «peak demand» for olje innen 2030 slik IEA forventer. At økende oljeetterspørsel vil sprenge klimamålene i filler, ser ikke ut til å bekymre. Rapporter som den siste meldingen om «rød alarm» fra WMO (World Meteorological Organization) gjør ikke inntrykk.

I FT skriver Pilita Clark om hvordan Wall Street lar orwelliansk nytale bremse klimahandling og i samme avis minner IEAs toppsjef Fatih Birol om at mye går bra – tross rekkene av dårlige nyheter både om klimaendringenes takt og motviljen mot klimahandling, slik den kommer til uttrykk i Houston.

For lesere som ønsker å dykke ned i oljeselskapenes holdning til klimaomstilling i påsken, kan den siste rapporten fra Carbon Tracker være interessant lesning. Ingen av de store børsnoterte oljeselskapene har planer som sammenfaller med Parisavtalens mål. BP, Repsol, Equinor, Eni og Shell er blant selskapene som kommer «minst verst» ut, mens Petrobras, Aramco, Exxon og Conoco Philips havner nederst på listen.

• Les tidligere utgaver av Klimalederen.

• Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.