NORGE I OMSTILLING

Når EU-kommisjonen nå lanserer målene for utslippskutt til 2040, gir det anledning til å reflektere over noen tunge og viktige veivalg for Norge.

Norge er som kjent sterkt knyttet til EU gjennom EØS, en egen avtale om felles gjennomføring av klimapolitikken til 2030, og ikke minst ved at norske virksomheter er en del av kvotesystemet EU-ETS. Det samtales også om grønne industripartnerskap og om EUs ordning med karbontoll (CBAM).

Norge kan gjennom en #norexit selvsagt velge å trekke seg ut av det klimapolitiske samarbeidet med EU. Det er mulig å se for seg at Norge bryter ut av EØS, ikke tar del i det felles kraftmarkedet (Acer), går ut av EU-ETS (kvotesystemet), avstår fra deltakelse i ordningen med karbontoll (CBAM) og sørger for å oppnå FN-forpliktelsene i klimapolitikken uten samarbeid med EU.

Å oppfylle stadig mer omfattende FN-forpliktelser uten å være koblet tett til EU, ville forutsatt utstrakt bruk av kvotehandel og avtaler med land utenfor Europa. Dette er usikkert og har vist seg å inneholde mange fallgruver. Det ville også kunne utsette den innenlandske omstillingen, og dermed trolig stimulere til at vi klynger oss til det gamle, i stedet for å omfavne det nye.

Klimapolitikken kan ikke ses løsrevet fra det geopolitiske bildet. Vi har et fiendtlig, autoritært og militarisert Russland som nabo. Inntektene fra salg av fossil energi holder Putins krigsmaskineri i gang. Det sikkerhetspolitiske bildet er snudd opp ned siden Jonas Gahr Støre og Sergej Lavrov for tyve år siden drømte om felles utnyttelse av gassressursene i Barentshavet og gjensidige investeringer i teknologi og infrastruktur.

Forholdet mellom Europa og USA er ikke bare enkelt. Vi ser en kostbar subsidiekonkurranse der to grunnleggende tilnærminger til klimapolitikken kolliderer. Det ville vært bedre om amerikanerne i likhet med EU hadde valgt CO₂-prising som sin hovedstrategi, men slik er det altså ikke.

I dette bildet skal Norge møte et EU som setter mål om 90 prosent utslippskutt innen 2040. Det betyr at bruken av olje, kull og gass til energiformål om drøye 15 år vil være 80 prosent lavere enn nå.

• Les Olav Anders Øvrebøs gjennomgang av de mest sentrale punktene i EU-kommisjonens forslag.

At sikkerhetspolitikken trumfer alt annet, betyr på kort sikt at Europa blir mer avhengig av den norske gassen. Det gir tilsynelatende Norge gode kort. Men på litt lengre sikt betyr Europas frihet fra all fossil energi at bildet er motsatt. Da vil heller ikke de norske petroleumsleverandørene ha kunder i Europa.

At sikkerhetspolitikken trumfer alt annet betyr på kort sikt at Europa blir mer avhengig av den norske gassen.

Dette er realiteter som må inn i den norske debatten, men som virkninger av Ukraina-krigen kamuflerer i den korte tidshorisonten. Norges satsing på leting etter olje og gass i Barentshavet blir et veddemål mot EUs klimapolitikk om ikke målene som nå lanseres, tas på alvor.

Med norske øyne er det viktig å få med seg at kraftsektoren rundt 2040 vil være så godt som avkarbonisert. Det betyr at markedet for gass til kraftforsyning svinner. Samtidig gjør elektrifisering av oppvarming og energieffektivisering at etterspørselen etter gass i bygninger går ned. Da står petrokjemi og plastproduksjon igjen. Europas gassforbruk vil være vesentlig lavere enn i dag.

EU-kommisjonen satser tungt på karbonfangst og -lagring. Gass kan som kjent være en råvare til produksjon av CO₂-renset hydrogen og ammoniakk. For gasseksportøren vil volumene være viktig og ha stor betydning for Norges strategiske valg.

For norsk industri er deltakelse i EUs kvotesystem en avgjørende rammebetingelse. EU-kommisjonens plan for nedtrapping av kvotetildeling betyr at det vil være tomt rundt 2040. At kvotetaket senkes mot null, betyr at det er nødvendig med dype utslippskutt i industrien.

Vi ser det samme i EU-kommisjonens utredninger som i rapporten fra Klimautvalget 2050. Det er ikke så mye som kan være igjen når vi kommer 25 år frem i tid.

I tråd med bestemmelsene i Parisavtalen skal alle land melde inn forsterkede utslippsmål i 2025. Miljødirektoratet presenterte før jul sin anbefaling, og foreslår et utslippskutt på 80 prosent i 2035 målt mot 1990. 60 prosent skal ifølge forslaget tas innenfor Norges grenser, uavhengig av om utslippene er i kvotesektoren eller ikke. De resterende 20 prosentene av utslippsmålet skal ifølge Miljødirektoratet primært oppnås gjennom samarbeid med EU, mens bruk av Parisavtalens artikkel 6, som regulerer rammene for global kvotehandel, omtales som en «sikkerhetsventil».

Miljødirektoratet anbefaler at samarbeidet med EU videreføres, men peker på at det vil bli trangere marked for handel med utslippsrettigheter (kvoter) internt i EU etter hvert som årene går og utslippstaket strammes inn. Dette tilsier at det er fornuftig med et nasjonalt mål, mener Miljødirektoratet. Omfanget på kuttene som foreslås ligger omtrent på samme bane som EU-kommisjonens 2040-forslag.

Miljødirektoratet og ekspertisen i Klimautvalget 2050 er på samme spor. Tett samarbeid med EU vil være det beste veivalget når den langsiktige norske klimapolitikken skal utformes. Det betyr videreføring av EØS som en bunnplanke, samt en lang rekke andre avtaler. Handlingsrommet til nasjonal tilpasning kan være stort, men EU-samarbeidet er ikke noe koldtbord.

Men hvor går politikken? Hvor er opinionen? Og hvordan må det politiske lederskapet utøves og politikken utformes for å formidle at folk flest i Norge er tjent med at vi spiller med på Europas vei mot nullutslipp?

Det hjelper ikke så mye om eksperter og fagdirektorater er skjønt enige hvis ikke velgerne slutter opp om kursen som pekes ut. Det trengs større evne til å utvikle politikk og skape reformer som gjør at de brede lag i befolkningen kommer godt ut av den store omstillingen vi står oppe i.

Som storprodusent av olje og gass – og utenfor EU – er Norge plassert i posisjonen som Europas fossile fetter. Men familieforholdet er så tett og båndene så mange at det blir meningsløst om vi går hver vår vei.

EUROPAS GRØNNE GIV

Bøndenes protester har preget gatebildet i Brussel, Berlin, Paris og andre europeiske byer denne vinteren.

I nyhetsdekningen har motstand mot ulike klimatiltak ofte blitt pekt ut som kjernen i protestene, men en oversikt Carbon Brief har laget, viser at bildet er langt mer sammensatt. I noen land er politikk til støtte for mer biodiversitet og klimakutt i sentrum for protestene, men slett ikke over alt.

At EU-kommisjonen dempet ned landbrukets rolle for å oppnå 90 prosent utslippskutt i 2040 oppfattes som en seier for bøndenes kamp. Det nytter å protestere, og selv om landbruket er en ytterst viktig sektor.

• Få med dere podkasten der Alf Ole Ask og Kirsten Øystese snakker om bondeprotestene og EUs landbrukspolitikk.

Blant de konkrete politikkendringene er at regler som innskrenker bruken av pesticider, droppes. Mål om å ta ut landbruksareal for å fremme økt biodiversitet er også lagt vekk.

Fellestrekket i nær sagt alle land er at bøndene opplever å få for dårlig betalt for arbeidsinnsatsen de legger ned. Kostnadene på innsatsfaktorer som diesel øker, forbrukerne opplever at maten blir dyrere, men pengene havner andre steder i verdikjeden enn hos bøndene som dyrker og røkter. Import fra Ukraina har gitt press på prisene, mens mange bønder i EU også frykter at en handelsavtale med Mercosur skal gi mer billigimport fra landbruksstormakter i Latin-Amerika.

Det er ingen tvil om at matsystemene verden over må endres både for å kutte utslipp og tilpasse landbruket til klimaendringene vi vet kommer.

Det er ingen tvil om at matsystemene verden over må endres både for å kutte utslipp og tilpasse landbruket til klimaendringene vi vet kommer. Mer plantebasert og lokalt produsert mat er nøkkelen for å ta ned avtrykket, viser en rekke rapporter og analyser. Maten kan bli dyrere av slike endringer, men gevinstene blant annet gjennom bedre helse, er store.

Men uansett hva de produserer – og hvor i verden de dyrker og høster – må bøndene ha ordentlig betalt. Å finne den rette balansen i landbrukspolitikken og matforsyningen er en utfordring vi som samfunn må bruke mer tid og ressurser på.

• Les og abonnér på alle saker Brussel-korrespondent Alf Ole Ask skriver om EU’s klima- og energiomstilling og hvordan det påvirker Norge, og abonnér på nyhetsbrevet Europas grønne skifte som Olav Anders Øvrebø skriver hver måned.

DET GLOBALE BILDET

Oljefondets toppsjef Nicolai Tangen rykker ut til forsvar for aktivist-aksjonærer som er saksøkt av Exxon Mobil.

Den amerikanske oljegiganten Exxon Mobil oppfatter fond som Follow This og Arjuna Capital som plagsomme mygger. Foran hver generalforsamling stiller de forslag om at Exxon Mobil må endre kurs og legge frem troverdige planer for klimaomstilling. Selv om de bare representerer en håndfull aksjer, har de brukt denne muligheten til å utøve sine aksjonærdemokratiske rettigheter på generalforsamlingene.

Men hva gjør et steinrikt og mektig amerikansk selskap når direktørene føler seg truet? Svaret er naturligvis å hente inn et kobbel advokater og gå til sak. Tidligere i februar gikk Exxon Mobil til sak mot Follow This og Arjuna Capital med krav for å stoppe deres rett til å fremme slike forslag.

• Financial Times har dykket ned i materien og gjør en solid gjennomgang av saken. Også Reuters har gitt saken bred omtale.

De to organisasjonene turte ikke annet enn å trekke forslaget foran generalforsamlingen, men Exxon opprettholder trusselen om søksmål. Exxon vil med rettens hjelp stoppe klimafondenes virksomhet – for godt.

Dette reagerer Nicolai Tangen kraftig mot. Oljefondet er blant de ti største aksjonærene i Exxon, med 1,4 prosent av aksjene. Ved årsskiftet var investeringen verdt i overkant av fem milliarder dollar.

Til FT sier Tangen det slik: «Dette er en utvikling som bekymrer. Vi mener det er veldig aggressivt og er bekymret for implikasjonene for aksjonærenes rettigheter».

Oljefondet stemte ifølge FT for et forslag fra Follow This på forrige generalforsamling i Exxon Mobil med krav om at selskapet skulle legge frem en plan om reduksjon i klimagassutslippene på mellomlang sikt.

Exxon Mobil har i alle år vært en «klimaversting» blant oljeselskapene.

Exxon Mobil har i alle år vært en «klimaversting» blant oljeselskapene. Selskapet var tidlig ute med å forstå at forbrenning av olje og gass ville gi alvorlige klimaendringer, men valgte som sin strategi å så tvil om klimavitenskapen og motarbeide klimapolitikk. Hundrevis av millioner dollar er brukt på å påvirke opinionen – og foreløpig siste knep er altså å gå til retten for å hindre aksjonærer i å utøve sine rettigheter.

• Les tidligere utgaver av Klimalederen.

Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.