NORGE I OMSTILLING

Det politisk mest interessante spørsmålet i oppfølgingen av EØS-utvalgets innstilling er følgende: Hvor går Senterpartiets grense?

Utenriksminister Espen Barth Eide sa da innstillingen kom at anbefalingene fra EØS-utvalget skal følges opp raskt.

Kan Senterpartiet sitte i en regjering som «raskt avklarer EØS-relevansen til utestående rettsakter, og reduserer etterslepet på innlemmelse av EUs energiregelverk i EØS-avtalen»?

På kort sikt er dette den viktigste anbefalingen i utredningen om EØS-avtalen, som ble ledet av Fellesforbundets Line Eldring og presentert 11. april.

• I denne podkasten snakker Energi og Klimas Brussel-korrespondent Alf Ole Ask og Kirsten Øystese om EØS-utvalgets utredning.

Det kan få store politiske virkninger hvis utredningen blir fulgt opp av statsminister Jonas Gahr Støre og hans regjering. Utvalgets anbefaling innebærer at regjeringen må sørge for at Norge tilpasser seg Ren energi-pakken, også kalt fjerde energimarkedspakke. Dette betyr i sin tur noe økt adgang for ACER til å håndheve det felles EU/EØS-regelverket. Som kjent har Senterpartiet motsatt seg dette, og flere stortingsrepresentanter har sagt at det ikke vil være mulig for Sp å sitte i en regjering som vedtar denne pakken.

EØS-utvalget viser til høyesterettsdommen om ACER fra i fjor høst som slår fast at suverenitetsavståelsen er begrenset, men Nei til EU og omegn har et annet syn på den saken.

Det kan tenkes at Sp aksepterer mye av det nye energiregelverket, men at streken settes der det handler om å gi ACER mer makt. Trygve Slagsvold Vedum kan tolkes slik.

Utenriksminister Espen Barth Eide startet i oktober i fjor arbeidet med å redusere bunken EU-regelverk Norge av ulike grunner ikke har tilpasset seg, men de politisk vanskeligste spørsmålene gjenstår. Essensen i dette er EØS-avtalens regulering av de såkalte fire friheter, som er det indre markeds ryggrad. Norge kan ikke varig ha et annet regelsett enn EU-landene på områder som regulerer den frie flyten av varer, tjenester, kapital og personer. Derfor må vi for eksempel ha de samme reglene som Sverige og Danmark når det gjelder handelen med elektrisitet. EU ser på strøm som en vare, altså er dette en del av EØS-avtalens innerste kjerne.

Utvalget viser at EU-samarbeidet og EØS-avtalen ikke tilbyr noen a la carte-meny landene kan plukke fritt fra. Men det er ikke uproblematisk at denne menyen har blitt atskillig mer omfattende gjennom årene. Tre-retteren fra nittitallet har blitt til en syv-retter nå, og EØS-avtalen er fortsatt et gjensidig forpliktende samarbeid.

Det går an å skyve på vanskelige saker, men før eller siden tvinges det frem avklaringer. Tidsfristen EU-kommissær Kadri Simson har gitt når det gjelder Ren energi-pakken  er et uttrykk for dette.

Hurdalsplattformen sier som kjent at «EØS-avtalen skal ligge til grunn for Norges forhold til Europa».

Men vil Senterpartiet akseptere at det får praktiske konsekvenser, slik som innlemmelse av Ren energi-pakken? Eller sier Trygve Slagsvold Vedum takk for seg?

I dette bildet er anbefalingen fra EØS-utvalget som peker mot den langsiktige klimapolitikken, svært interessant:

Utvalgets flertall, medlemmene Eldring, Eidissen, Fredriksen, Sletnes, Stie og Sunde, mener at Norge bør videreføre klimasamarbeidet med EU fram mot 2050 og at det bør raskt avklares om klimaavtalen skal oppdateres og videreføres. Norge bør dessuten jobbe for at EØS-relevant miljøregelverk fra EU raskt tas inn i EØS-avtalen. Utvalgets mindretall, medlemmet Smedshaug, tar dissens på dette punktet.

EØS-utvalgets flertall, alle andre enn Senterpartiets mann, mener altså at det er i Norges langsiktige interesse å fortsette et tettest mulig samarbeid med EU på klimaområdet. Og de ønsker en avklaring om dette raskest mulig. Norges nåværende klimaavtale med EU dekker bare perioden frem til 2030.

Christian Anton Smedshaug mener det er for tidlig å ta en slik beslutning, og peker blant annet på at Norge har et annet utgangspunkt for innenlandske klimakutt enn EU-land fordi vi har så mye vannkraft. Han viser også til at klimapolitikken underlegges kontroll fra ESA når den innlemmes i EØS-avtalen.

Smedshaugs dissens illustrerer at det er to grunnleggende forskjellige tilnærminger til samarbeidet med EU som møtes i utvalget – og som også reflekteres internt i regjeringen.

• Er Norge og norske interesser best tjent med at vi nærmer oss EU og får til et tettest mulig samarbeid, med EØS-avtalen som bunnplanke?
• Er Norge og norske interesser best tjent med at vi skaper større avstand til EU, og aller helst sender EØS-avtalen på historiens skraphaug?

Det sistnevnte synet målbæres med stor kraft for eksempel av Nei til EU.

Med blikk på det taktiske spillet rundt de krevende EU-direktivene, er det ingen tvil om at Senterpartiet nå settes under hardt press, slik denne lederen i Nationen viser til. Utenriksministeren har lagt en bombe under Senterpartiet, mener avisen.

Senterpartiet er tjent med at behandlingen skyves ut i tid slik at partiet i valgkampen neste år kan stå frem som «garantisten» for at Norge ikke sluker EU-regelverk på klima- og energifeltet med hud og hår. Det vil gi Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum mulighet til å holde fanen høyt og trekke til seg velgere som oppfatter EØS, EU og ACER som en trussel mot selvråderett og velferd.

Motsatt vil Senterpartiet måtte forsvare beslutninger regjeringen tar dersom noen av de vanskelige EU-direktivene innlemmes nå i år. Det vil stille partiet lagelig til for angrep fra Rødt og delvis SV og Frp. Grunnfjellet blant Sp-velgerne vil nok også bli svært skuffet om partiet lar seg rokke i viktige EU/EØS-relaterte spørsmål, og stemningen der er ikke spesielt god i lys av striden om landbrukspolitikken.

For Arbeiderpartiet er det ingen fordel at disse sakene blir liggende og gjære. Særlig utenriksminister Espen Barth Eide ser ut til å mene at det gjelder å få ryddet EØS-etterslepet av veien, og så overlate til energiminister Terje Aasland å konsentrere seg om ting som reelt sett er krevende. Det gjelder for eksempel nye krav til tempo når det gjelder saksbehandling av konsesjoner for blant annet vindkraft, der norsk praksis må endres for å komme i takt med det nye EU-regelverket.

Samtidig har viktige deler av næringslivet offensive interesser. Både for karbonfangst, hydrogen og luftfarten har det vært varslet at manglende innlemmelse av EU-direktiver kan gi problemer. Fellestrekket er at norske næringer ikke får tilgang på goder Brussel rår over, uten at relevante direktiver er innlemmet i EØS-avtalen.

Den største saken i denne potten er trolig CBAM – EUs nye ordning for karbontoll. Dette er en vanskelig sak, blant annet fordi karbontollen i realiteten er en del av EUs ytre handelspolitikk. Den er Norge gjennom EØS-avtalen ikke en del av. Men utvalget sier det er «usikkert om det vil være mulig å delta i EUs kvotesystem uten å samarbeide om CBAM».

For norsk klimapolitikk – og norsk næringsliv – ville det skapt fundamental usikkerhet om videre deltakelse i EUs kvotemarked ble satt i spill. Norge har vært med siden starten, og dette er grunnmuren både i EUs og Norges klimapolitikk.

Fremover vil det bli mer krevende å finne kvoter å kjøpe, både for selskaper og etter hvert for land. Men EUs kvotesystem blir ikke mindre viktig som rammebetingelse for norsk industri og næringsliv. Deltakelse er en ytterst sentral – og langsiktig – rammebetingelse for norsk næringsliv, både den landbaserte industrien og petroleumssektoren.

                                   **********************

I Stortinget er det flertall for å ta unna EØS-etterslepet. Med øynene rettet mot valget i 2025 vil det også være en fordel for Høyre om mest mulig er unnagjort. På borgerlig side vil Fremskrittspartiet trolig innta mye av den samme holdningen til disse spørsmålene som Senterpartiet har, men med noe mindre intensitet.

Men på kort sikt – i de nærmeste månedene – er spørsmålet hvor Senterpartiets grense går.

EUROPAS GRØNNE GIV

Tettere samarbeid på energiområdet er nødvendig for å styrke EUs indre marked, slik at Europa kan stå sterkere i den globale konkurransen med USA og Kina.

Det er en av konklusjonene i en rapport om utviklingen av EUs indre marked som den tidligere italienske statsministeren Enrico Letta skrev foran EU-toppmøtet som ble avsluttet torsdag.

• Energi og Klimas Alf Ole Ask har skrevet en grundigere gjennomgang av Letta-rapporten enn det er plass til her.

I tillegg til samarbeid mellom EU-landene, mener Letta det er fornuftig at EUs indre energimarked knyttes tettere til partnere fra Afrika til Nordsjøen. Mer og bedre flyt av elektrisitet gjør at ressursene kan utnyttes bedre, og at det derfor trengs færre vindturbiner og solceller enn om landene ikke samarbeider. Han viser også til at det gjelder å utnytte ressursene der forholdene ligger best til rette – et solpanel i Spania produserer dobbelt så mye strøm som et i Finland.

Også når det gjelder havvind vil Letta ha mer samarbeid, ved at naboland deler på fordeler og ulemper. Men han understreker også at den økte samordningen ikke skal rokke ved at hvert land selv bestemmer hvilken energiform man ønsker.

At EU kommer i bakleksen i den internasjonale konkurransen er en sterk bekymring. IEA-sjefen, Fatih Birol, kom nylig med en salve mot europeiske – og særlig tyske – politikere. Å la Europa bli så avhengig av russisk gass samtidig som kjernekraften ble bygd ned, var ifølge Birol svært uklokt.

Dette var «monumentale feilgrep», mener IEA-sjefen. Han sier at Europas industri nå bærer byrden ved dette, og at særlig tungindustrien i Europa har store ulemper i konkurransen med USA og Kina. Ifølge Birol trenger Europa en «ny industriell masterplan» for å komme seg på fote.

• Les og abonnér på alle saker Brussel-korrespondent Alf Ole Ask skriver om EUs klima- og energiomstilling og hvordan den påvirker Norge, og abonnér på nyhetsbrevet Europas grønne skifte som Olav Anders Øvrebø skriver hver måned.

DET GLOBALE BILDET

Klimafinansiering er på dagsordenen når verdens finansministre nå møtes i Washington på vårmøtet i Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF).

Saker som forklarer nærmere hva som er på agendaen, kan leses hos Financial Times og Politico.

Verdensbanken har ifølge FT blitt en ytterst sentral arena for å finne de inntil 9000 milliarder dollar årlig ($9tn) årlig som er nødvendig for å finansiere både klimatiltak og klimatilpasning.

Rachel Kyte, som tidligere arbeidet i Verdensbanken og nå er professor ved Oxford-universitetet, sier til FT at «finans er den gyldne tråden» i all klimahandling, og i hjertet på hva som er nødvendig for å gjenoppbygge tillit mellom utviklingsland og den rike verden.

Hvordan USA stiller seg, er svært viktig når Verdensbankens klimainnsats er på kartet. Banken ledes nå av Ajay Banga, som ble pekt ut av Joe Biden. Han overtok etter klimaskeptikeren David Malpass, som var Trumps mann.

Men hva skjer hvis Donald Trump kommer tilbake? Ifølge E&E News, som har sett på planene en mulig ny Trump-administrasjon har lagt, kan USA komme til å trekke seg ut av de globale finansinstitusjonene der landet nå er største eier og bidragsyter. En slik uttreden ville naturligvis være et tungt slag både mot kampen mot klimaendringene og innsats i en lang rekke andre globale utfordringer.

De såkalte Bretton Woods-institusjonene, IMF og Verdensbanken, ble etablert i 1944 under amerikansk lederskap. Men Trump kan altså komme til å vende dem ryggen. Ifølge en Trump-rådgiver E&E News har snakket med, oppfattes både Verdensbanken og en rekke andre internasjonale organisasjoner som WHO og OECD å være «overtatt» av en «radikal venstre-agenda».

Det kan bli alvorlige tilbakeslag på mange fronter om Donald Trump vinner kampen om makten i USA.

• Les tidligere utgaver av Klimalederen.

• Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.