Som overskriften antyder, kan ordningen tolkes som en tilbakebetaling av grunnrente fra staten til innbyggerne. Dette er blitt sagt om prissubsidier også, men det er mer treffende for denne ordningen, der alle voksne innbyggere får samme del av grunnrenten. Dersom en skal argumentere ut fra eiendomsrett til en begrenset nasjonal ressurs, er det mest rimelig at alle får likt. De som har investert i etterisolering, solceller eller bergvarme, har samme eiendomsrett til ressursen som andre. De som skal gjøre slike investeringer i framtida, må heller ikke gå glipp av sin andel av ressursverdien.

Ordningen har den fordelen at den er levedyktig på lang sikt, og derfor troverdig. Ved økt strømpris mottar staten så stor andel av kraftprodusentenes økte inntekter at staten har råd til å betale ut det foreslåtte beløpet. Det er derfor ikke noe budsjettmessig problem. Siden det er bred politisk enighet om at husholdningene ikke må belastes for hardt, og spesielt ikke lavinntektsgrupper, er det en fordel at ordningen er raus nok. Dermed kan husholdningene basere sin langsiktige økonomiske planlegging på at ordningen vedvarer. Hvis strømprisen blir høy, vil de som har dårlig råd, motta raus støtte. De vil ha råd til å fortsette å kjøpe dyr strøm, men de vil også oppdage at det er gunstig å redusere strømforbruket.

En svakhet ved ordninger med prissubsidier eller makspris, er at de delvis undergraver målsettingen om lavere strømpris. Når alle kundene står overfor lavere strømpris, øker strømforbruket deres, og dette øker prisen i markedet (strømprisen før støtten trekkes fra). Det kan føre til krav om enda høyere subsidier. En utbetaling som er uavhengig av den enkeltes forbruk, har ikke på langt nær så stor effekt i retning av økt forbruk, slik at denne svakheten i stor grad forsvinner.

Hvorfor ikke for olje?

Samtidig med de høye strømprisene har vi nå høye priser på olje, gass og petroleumsprodukter som diesel og bensin. Noen tar til orde for støtte til bensin og diesel. Det ville være tenkelig å gi en slik støtte ut fra samme prinsipp om lik støtte til alle, uavhengig av eget forbruk, eller som prissubsidier.

For å nå klimamålene er det naturligvis av stor betydning at bensin og diesel ikke får prissubsidier. Høye priser er med på å holde forbruket nede. Noen oljerike land har latt befolkningen nyte godt av billig bensin og diesel i tiår etter tiår, noe som gir svært uheldige forbruksmønstre.

Men i tillegg kommer problemet med at petroleum er en endelig ressurs. Subsidiene må før eller seinere trappes ned, og dette kan bli en svært smertefull prosess. Historien om det norske oljefondet har vist at det er mulig å fordele bruken av de økonomiske ressursverdiene over lang tid, noe som har vært gunstig for dagens generasjon og dessuten tar hensyn til framtidige generasjoner. Dette er et avgjørende argument mot å dele ut grunnrente fra petroleum til innbyggerne etter samme prinsipp som forslaget vårt for strøm.

Sammenlikning med fastpriskontrakt

Doorman begrunner hvorfor forbrukerne vil ha stor nytte av å inngå fastpriskontrakter med fast volum (dvs. et gitt antall kWh). Han forutsetter at spotmarkedet fortsatt vil virke som i dag, og at de som har en kontrakt med fast volum, kan kjøpe mer strøm, ut over det faste volumet, til spotpris. De kan alternativt selge strøm til spotpris hvis de ikke ønsker å beholde hele volumet. Vi skal begrunne hvorfor dette har vesentlige likhetstrekk med det forslaget vi selv har fremmet, bortsett fra at vi vil la det gjelde for alle.

For hver måned man har en slik fastpriskontrakt, mottar man en viss mengde elektrisitet, det faste volumet (til en forhåndsavtalt pris). Siden man har frihet til å kjøpe eller selge i spotmarkedet, er verdien av det man mottar, lik verdien av hele det faste volumet i spotmarkedet. I prinsippet kan man like gjerne selge hele volumet og deretter kjøpe strøm i spotmarkedet. Den verdien man mottar, likner dermed mye på punkt 2 ovenfor: Et fast volum multiplisert med markedsprisen, der man ikke kan velge det faste volumet etter at man kjenner prisen. Doorman antyder at volumet bør være lik det man forventer å bruke. I vårt forslag i punkt 2 er volumet lik gjennomsnittlig forbruk blant strømbrukerne. Dette er ikke en vesentlig forskjell.

I begge tilfeller er (volum x markedspris) den bruttoverdien man mottar, men det kommer noe til fratrekk. I Doormans tilfelle er det kostnaden ved å kjøpe fastpriskontrakten som må trekkes fra. I vårt tilfelle er det egenandelen fra punkt 3. I begge tilfeller er det kostnader som er uavhengige av utfallet for strømprisen i den måneden vi ser på. Men på det tidspunktet en fastpriskontrakt skal inngås, vil kostnaden naturligvis avhenge av hva markedsaktørene tror om framtidig strømpris.

Forslaget fra Doorman og vårt forslag har de samme gode egenskapene når det gjelder prissignaler, som Doorman argumenterer for. Vi ser at staten ville spare mye penger på å fremme Doormans løsning framfor vår, dersom fastpriskontrakter ikke skal motta noen form for offentlig økonomisk støtte. En kunne tenke seg at ulike former for standardisering, informasjon og tilrettelegging ville være tilstrekkelig til at kontraktene ble utbredt.

Vi er likevel redd for at fastprisavtalene ville bli såpass dyre at de fleste ikke ville kjøpe dem. Som Doorman påpeker, har det vært fullt mulig å tilby disse allerede, men det har ikke skjedd i Norge overfor husholdninger. Etter støtteordningene som er vedtatt denne vinteren, er det spesielt vanskelig å kreve at folk betaler for å redusere strømprisrisiko. De har jo erfart at dette er noe staten tar seg av når prisen blir høy nok. Dessuten har forslaget vårt en utjevnende effekt ved å tilby samme økonomiske bidrag fra staten til alle.

Til sist bør vi nevne at forslaget vårt har en nedre grense for støtten, nemlig at den ikke kan bli negativ. Forslaget til Doorman har naturlig nok ikke en slik grense: Hvis markedsverdien faller under det man betalte for fastpriskontrakten, kommer man dårligere ut enn uten en slik kontrakt. Det er ikke tilfellet med vårt forslag.