Siden energiloven trådte i kraft i 1991 har stadig flere blitt klar over at en spotprisavtale over tid gir en lavere pris for forbrukeren, selv om prisen kunne være høyere i noen perioder. Ifølge NVEs tall hadde kun 3,6 prosent fastpris i 2021. Disse var likevel blant de heldige da prisene i andre halvår nådde nivåer som ingen trodde var mulig over lang tid. Risikoen med spotpris var kanskje undervurdert – men heldigvis for mange kom staten til unnsetning.

Selv om det neppe er økonomisk gunstig å inngå en fastprisavtale mens prisene er på det høyeste, er det sannsynlig at langt flere vil velge fastprisavtaler framover, som gir større forutsigbarhet. Men det trenges mer enn forutsigbarhet i kraftsystemet.

Med den store økningen i produksjon fra vind og sol blir fleksibilitet avgjørende for å holde balansen mellom forbruk og produksjon til enhver tid, og muliggjøre så store volumer variabel fornybar kraft. Og det blir vanskelig å oppnå dette uten at også forbrukssiden blir mye mer fleksibel enn den er i dag.

En fastpriskontrakt skjermer forbrukeren for prissignaler i markedet, og insentivet til å reagere på markedsprisene forsvinner. Dette kan være ødeleggende for å få markedet til å fungere i framtiden. Kan denne floken løses?

Hvorfor en fastpriskontrakt?

Målet med en fastpriskontrakt er ikke å beskytte seg mot kortsiktige prisvariasjoner. En pris på 3-4 kroner i en time eller to er ikke noe problem så lenge det forekommer sjeldent. Fastpris blir viktig hvis prisen blir høy over flere uker eller måneder, det er da kronene begynner å rulle for alvor. En kontrakt som sikrer mot dette, men samtidig beholder det kortsiktige prissignalet, vil være det ideelle kompromisset.

Figur 1 viser prisene i budområde NO1 (Sørøst-Norge) de første sju dagene i desember. Prisen var gjennomgående høy. Noen dager var den nesten flat, mens den i andre dager varierte mye, og en forbruker kunne spart mye penger ved å flytte forbruk innenfor dagen.

Kinderegget: fastpriskontrakt med fast volum

Det finnes et kinderegg: en fastpriskontrakt med et fast volum. Hvis jeg f.eks. forventer å bruke 20000 kWh i året, kan jeg inngå en kontrakt for det forbruket, mot en avtalt pris. Hvis jeg bruker mer, betaler jeg spotprisen, og hvis jeg bruker mindre, så blir jeg godskrevet spotprisen.

Det er forskjellig fra dagens praksis for fastprisavtaler til vanlige forbrukere, som egentlig er en opsjon på å kjøpe så mye eller lite jeg vil til en avtalt pris. Det er bekvemt for kunden, men en ulempe for leverandøren.

Leverandøren kan sikre mitt forventede forbruk, men det er en hake: Hvis det blir kaldt, øker forbruket til samtlige kunder, og leverandøren må kjøpe differansen på spot. Eller hvis det blir varmt, så reduseres forbruket, og differansen må selges på spot til en sannsynligvis lavere pris. Dette er leverandørens volumrisiko. Med fastpris med fast volum kan leverandøren sikre volumet i markedet, og volumrisikoen overføres til kunden, som kan påvirke sitt eget forbruk. Det gir grunnlag for en lavere fastpris enn med dagens vanlige fastprisavtaler.

Industrien og andre store forbrukere bruker slike avtaler med fast volum (og fast profil over året) når de sikrer seg mot variasjoner i spotprisen. Mange slike kunder oppfatter det som mer attraktivt å kjøpe strøm på slike kontrakter enn å legge hele forbruket i spotmarkedet.

Forbrukerens risiko

Hva blir forbrukerens risiko ved en slik kontrakt? For å få et inntrykk av det har jeg sett på én forbrukers (mitt eget) faktiske forbruk i 2021, og beregnet kostnadene under ulike antagelser. Den viktigste antagelsen er hvilken profil det faste forbruket skal ha, da mer- og mindre-forbruk skal avregnes mot spotprisen for strøm. For å beregne det må man vite hvilket volum man har kjøpt til fast pris i den enkelte timen. Jeg har gjort to enkle antagelser for slike profiler:

• Kontrakten fordeles flat over året. Dette er åpenbart ikke en særlig bra antagelse (se figur 2), men den er interessant som sammenligning, da det er den enkleste profilen, og man skulle tro at den også innebærer den høyeste risikoen.
• Kontrakten fordeles over året på to nivåer, et for vinter (oktober-mars) og et for sommer (april-september). Nivåene baseres på det faktiske gjennomsnittsforbruket per time. Dette er litt optimistisk da man ikke vet det på forhånd, og forbruket året før kan være fordelt litt forskjellig. På den annen side er fordelingen i to nivåer fortsatt enkel, man kunne f.eks. fordelt på månedsnivå. Dermed blir dette en slags “midt på treet”-antagelse.

Videre må man gjøre en antagelse om størrelsen på forbruket, som vil variere noe fra år til år. I første omgang antar jeg at man vet forbruket eksakt på forhånd. Etterpå ser jeg på effekten av å bomme begge veier.

Utgangspunktet er en fastpriskontrakt på 35 øre/kWh (ifølge Statistisk sentralbyrå var gjennomsnittspris for nye fastpriskontrakter med inntil ett års varighet i 2021 32,3 øre/kWh, som antas å være et gjennomsnitt for landet. Det antas en litt høyere pris for NO1 basert på de på det tidspunktet mer moderate prisforskjeller i landet).

For fastpris med fast volum antas en rabatt på 2 øre/kWh på grunn av reduksjonen i leverandørens volumrisiko. Til slutt så brukes spotprisene for budområde NO1 i 2021 for beregningen, som er mer interessant for risikobildet enn de relativt lave prisene i NO3 (Midt-Norge) hvor jeg er bosatt.

Månedlig kjøp og salg

Figur 3 viser månedlige resultater i energi og kroner for den flate profilen. Merk at beregningene er gjort på timebasis, og akkumulert per måned.

Figurene illustrerer tydelig at den flate profilen fører til mye kjøp på vinteren og tilsvarende mye salg på sommeren, som forventet. Denne profilen er tatt med for å undersøke hvor uheldig dette “verste” alternativet eventuelt ville slå ut for forbrukeren. Det er tydelig at de høye prisene i november og desember gir høye kostnader. De kompenseres i noen grad av inntekter på sommeren, men bare delvis fordi prisene da var lavere.

Figur 4 viser at selv den enkle to-nivå profilen gir en langt bedre balanse mellom kjøp og salg i hver måned enn den flate profilen, med unntak av mars og oktober. Det er fortsatt relativt høye kostnader til kjøp på spot i desember, men langt lavere enn med den flate profilen. Det er naturlig siden modellen med to nivåer samsvarer bedre med forbruket.

Figur 5 viser de årlige kostnadene for de to profilene, sammenlignet med fastpris og spotpris.

Spotpris gir en veid gjennomsnittspris på 81,4 øre/kWh og en totalkostnad som er 233 prosent høyere enn kostnaden med en fastpriskontrakt som var inngått i første kvartal i 2021. Den “dumme” flate profilen gir en moderat merkostnad på knapt 700 kroner, sammenlignet med den tradisjonelle kontrakten.

Figur 4 viser at den kostnaden stort sett oppstår i den ekstremt dyre desembermåneden. Den enkle to-nivå-profilen gir imidlertid en besparelse sammenlignet med fastpriskontrakten med de antagelser som er gjort. Man kunne frykte at kontrakten med fast volum kunne gi en høy kostnad i et år hvor prisprognosene bommer så mye som i 2021, men dette viser seg ikke å stemme. Selv i et slikt år blir kostnadene omtrent som med en tradisjonell fastpriskontrakt.

Hva om man kjøper feil volum?

Figur 6 viser hvordan årskostnaden avhenger av kontraktvolumet. Med 100 prosent treffer man eksakt på forbruket, 50 prosent betyr at man bare kjøper halvparten, og med 150 prosent kjøper man 50 prosent mer enn forbruket (som er ukjent på det tidspunktet man inngår kontrakten).

Å kjøpe for mye slår naturligvis heldig ut i et år hvor prisene blir svært høye, da man vil selge overskuddet på markedet til en høyere pris enn man kjøpte for. Tilsvarende taper man i et slikt år hvis man kjøper et for lite volum på fastpris og må kjøpe underskuddet på spot. Innenfor et rimelig utslag på ±20 prosent er likevel utslagene moderate. Det er liten grunn til å gamble, da man ikke vet spotprisen på forhånd, og fastprisen kan antas å være litt over et “beste estimat”.

Sikrer mot høye priser, men beholder det kortsiktige prissignalet

Denne enkle analysen for én forbruker gir neppe hele svaret på virkningene av en fastpriskontrakt med fast volum. Det virker imidlertid lovende at selv i et år med svært unormale og høye priser gir kontrakten moderate utslag på totalkostnaden for forbrukeren, sammenlignet med en tradisjonell fastpriskontrakt.

I analysen er det antatt at forbruket ikke påvirkes av prisen. Ved å endre atferd når prisene er høyest, vil forbrukeren ytterligere kunne redusere kostnadene.

Det er videre en fordel at fastpriskontrakter med fast volum er det som er vanlig ellers i kraftmarkedet – når produsenter og store forbrukere ønsker å redusere betydningen av variasjoner i spotprisene. Tilsvarende kontrakter til øvrige forbrukere vil gjøre det lettere for kraftprodusenter som til nå har strevet med å finne gode avtaler for sin prissikring.

Fastpris med fast volum synes å kunne gi høy sikkerhet mens prissignalene beholdes. Et sant kinderegg.

Det er avtalefrihet i Norge, og også husholdninger kan etterspørre denne type kontrakter som er vanlige for større aktører. Så vidt vites er det ingen leverandører som tilbyr slike avtaler til vanlige forbrukere i dag.

Myndighetene har i alle år frarådet fastprisavtaler, også avtaler med fast volum når dette tidligere har vært analysert i bransjen. En av årsakene er åpenbart at avtaletypen kan synes komplisert og krevende å sette seg inn i. Samtidig viser denne analysen at slike avtaler kan være gunstig for forbrukerne og har begrenset risiko. Derfor er det viktig å tenke på kommunikasjon, hvordan en slik kontrakt kan markedsføres og ikke minst hvordan bransjen og myndighetene sammen kunne gjort dette enklere og mer attraktivt for vanlige forbrukere.