Før helgen kom Statnett med en analyse som viser hvor mye ekstra folk betaler for strømmen på grunn av de nye kraftkablene til Storbritannia og Tyskland. Anslaget er at kraftprisene i Sør-Norge i gjennomsnitt var 10 øre/kWh høyere i 2. halvår 2021 enn de ville vært uten kablene.

Statnetts analyser vil helt sikkert bli mistrodd av politiske krefter som forsøker å skape et narrativ om at kablene er roten til alt ondt i det norske kraftsystemet. Universiteter eller andre aktører må gjerne gjøre liknende beregninger. Resultatene ville trolig bli ganske like, men flere uavhengige analyser vil styrke tilliten.

10 øre/kWh er ingen ubetydelig sum – men andre forhold, som gass- og CO₂-prisene, er mye viktigere forklaringsfaktorer bak de høye strømprisene enn kablene.

Konteksten nå er at Russland driver brutal angrepskrig i Europa. Forhåpentlig vil krigshandlingene stoppe raskt, men vi vil merke effektene lenge. Krigen i Ukraina betyr høyere energipriser. Europa skal slutte å fôre Putins Russland ved å importere kostbar fossilenergi, men avvenningen blir ikke gratis.

Markedet vil bestemme kraftprisen i Norge også fremover. Det er presentert mange forslag om hvordan forbrukere og næringsliv kan skjermes mot høye kraftpriser, men ingen har kommet opp med realistiske alternativer til at markedsaktørene – altså vannkrafteierne – bestemmer når de vil produsere strøm – innenfor reguleringene politiske myndigheter setter.

Men regjeringen og Stortinget må komme opp med et system som fordeler verdiskapingen fra vannkraften bedre enn den nåværende kompensasjonsordningen. Det bør være mulig å lage et system som gir folk flest forutsigbare og rimelige strømkostnader – uten at incentiver til effektivisering blir borte.

Utformingen av et system i detalj må naturligvis utredes godt, men prinsippene bør være ganske greie;

• Vi lar (fortsatt) markedet fastsette prisen på strøm.
• Vi sørger for at de reelle eierne – altså folket – får direkte del i utbyttet.
• Vi sikrer ordninger som fordeler godt; for eksempel flat utbetaling per hode, uavhengig av forbruk.

Satser og detaljer må utredes ordentlig, men prinsippet må være at staten ikke på urimelig vis kan tømme folks lommer. For det er det som skjer når strømprisene er høye.

Den norske vannkraften er svært verdifull. Årsaken er at den kan levere fornybar strøm hvert minutt – året rundt. I et Europa som skal til netto nullutslipp, er mye ny fornybar strøm den viktigste byggeklossen. Vi står i en stor overgang. Den kommer til å bli turbulent. Mye blir endret, både i politikk og marked.

I diskusjonen om ordninger som skal sikre folk flest en rimelig del av grunnrenten i vannkraften, er særlig effekten av CO₂-prisen interessant. Uavhengig av ekstraordinært høye gasspriser relatert til Ukraina-krigen og andre forhold som driver strømprisene i været, vet vi at CO₂-prisene også fremover vil bidra til å løfte vannkraftens verdi.

CO₂-prisens såkalte «gjennomslag» økte ifølge NVE gjennomsnittlig norsk kraftpris i 2021 med 0,5 øre/kWh hvis CO₂-prisen øker med 1 €/tonn. En CO₂-pris på 60 €/tonnet vil dermed øke strømprisen med 30 øre/kWh. Virkningen er størst i Sør-Norge, der koblingen til Europa er sterkere enn i nord.

Etter hvert som Europas kraftforsyning blir mindre avhengig av kull og gass, vil CO₂-prisens betydning for norske kraftpriser falle. Men de nærmeste tiårene vil denne effekten være der.

CO₂-prisingen øker altså vannkraftens grunnrente – uavhengig av de øvrige faktorene som påvirker kraftprisen.

At norske forbrukere skal betale mer for vann- og vindkraft fordi utslippskostnadene øker i Europa, der det brukes kull og gass, er ikke på noen måte intuitivt. Det er naturlig å tenke omvendt. Vi burde slippe billigere unna fordi vår kraft er utslippsfri og ren.

Å få til dette forutsetter at det etableres ordninger som sender ekstraprofitten tilbake til folk flest. At staten blir rikere, er ingen trøst for folk som opplever høye regninger.

Stortinget skal snart behandle videreføring av strømkompensasjonsordningen, og det er mange utredninger på gang om mulige reformer i kraftsystemet. Det burde være mulig å finne et system som både er og oppleves rettferdig – uten at det tukler til for mye med dagens regime.

Grunnrente til folket vil kanskje også gjøre det lettere å få mer folkelig støtte til bygging av mer fornybar energi og tettere koblinger til Europa – begge deler er viktig når både vi i Norge og våre naboland i årene fremover skal ta store steg i retning netto null.