Norge har omlag 5000 MW utvekslingskapasitet til utlandet og samlet utgjør dette nesten 45 TWh. Med den nye kabelen til Danmark som ferdigstilles i løpet av neste år og nye kabler som planlegges mot England og Tyskland, vil kapasiteten øke til 7500 MW eller om lag 65 TWh, eller halvparten av norsk forbruk.

I 2012 satte Statnett eksportrekord av kraft på nesten 20 TWh på eksisterende nett mot utlandet. Selv med om lag 12 TWh i ny produksjon i Norge som forventes av det grønne sertifikatmarkedet, er det ikke behov for mer kapasitet ved rasjonell bruk av eksisterende infrastruktur. Dessuten er elektrifisering av sokkelen forventet å “spise opp” mye av de nye 12 TWh-ene. Et nytt smelteverk vil og kunne ta unna betydelig mengde kraft. Det vil være til fordel for distriktene så vel som det globale klimaet, all den tid vannkraft er ren kraft.

Allikevel har en rekke argumenter blitt brukt for å drive frem flere kabler og nett til utlandet, blant annet at Norge skal være Europas “grønne batteri” og at kabler skal styrke forsyningssikkerheten. Dette er vikarierende motiver.

Når det gjelder det første argumentet: Norge kan aldri fungere som batteri for kontinentet. Norges tilgjengelige effekt utgjør helt ubetydelige mengder kapasitet sett opp mot Tyskland, England og Nederlands effektbehov.

Når det gjelder hensynet til forsyningssikkerheten, viser for det første analyser fra Energi Norge og Olje- og energidepartementets NOU at Norge går inn i en tid med kraftoverskudd. Følgelig så er import av kraft mindre sannsynlig enn på mange år, gitt at ikke all vår magasinkraft eksporteres for vinnings skyld. For det andre kan flere sjøkabler medføre en betydelig risiko, gi falsk trygghet og forverre forsyningssikkerheten. For det tredje vil tømming av flerårsmagasiner og annen kapasitet mot utlandet for vinningens skyld mest sannsynlig svekke forsyningssikkerheten, slik vi har sett tidligere. Sverige kunne ikke hjelpe oss med atomkraft i 2009/10 da vi forventet det som mest, noe som førte til nok en “kraftkrise” i energilandet Norge.

Videre er det slik at langtransport av kraft frem og tilbake mellom Norge og utlandet medfører store uønskede nettap. Hvor mange TWh dette vil utgjøre, vil variere med kraftprisene i de forskjellige regionene, men generelt er nettap elendig ressursforvaltning. Kortreist kraft er å fortrekke i de aller fleste tilfellene. Paradoksalt nok er det faktisk slik at norsk svingkapasitet kan legge til rette for økt produksjon og import av CO₂-intensiv kullkraft, og kanskje gasskraft (hvis det skulle bli lønnsomt igjen i Europa). Hovedmotivet kan ikke være annet enn økte kraftpriser og profittmaksimering.

Jeg spør derfor: hadde det ikke vært mer fornuftig med optimal oppmagasinering for forsyningssikkerhet, fremfor hardkjør for krafteksport, stram kraftbalanse og ønske om økte inntekter til kraftselskapene, og økte strømpriser på kjøpet for den vanlige kvinne og mann i gata? Å sende en regning på mange milliarder til sluttbrukerne – som kun får igjen høyere kraftkostnader – fremstår som svært lite rasjonelt ut ifra samfunnsøkonomiske prinsipper. Dessuten, er det økte inntekter kraftbransjen vil ha, ja så er det mer rettferdig å ta i bruk det gode progressive skattesystemet vi har i Norge.

En annen svært alvorlig sak, er at enorme investeringer i nett i Norge som trengs for å legge til rette for krafteksport samt kostnadene for kablene, lempes over på landbasert industri og annen næring. Det er et paradoks at de som tjener på slike investeringer, kan sende regningen til de som kun får økte utgifter.

Kraft skal aldri bli gratis eller sløses, men kraftprisen har vist seg å være et dårlig egnet verktøy for konservering i kalde Norge. Og husk: stabilt lave kraftpriser ville gitt signal til kraftforedlende selskaper verden rundt at Norge er stedet å investere. Investeringer som gir store samfunnsøkonomiske gevinster – investeringer som vil komme stat, kommuner og befolkning til gode.