Klimaendringer fremstår som det ultimate sosiale dilemmaet: Hver enkelt persons bidrag er av tilsynelatende ubetydelig størrelse – det er summen av alle bidragene som skaper problemer. For folk som lever i industrialiserte land er effektene av klimaendringer noe som med større sannsynlighet vil påvirke andre deler av verden og fremtidige generasjoner enn situasjonen her og nå. For dem er fordelene ved ikke-bærekraftig atferd noe som oppleves umiddelbart og individuelt, mens kostnadene først oppleves etter en tid, og er kollektive. Det motsatte er tilfellet med tiltak for å dempe klimaendringene – her er kostnadene umiddelbare og de positive effektene forsinket, usikre og kollektive.

Det er ikke overraskende at folk føler at de har lite personlig kontroll over klimaendringer, og at de derfor overfører ansvaret til myndighetene. Dessuten oppleves klimaendringer mer som en trussel mot menneskeheten enn som en personlig risiko.

Finnes det likevel en måte å engasjere folk på? Sammen med forskerkolleger har jeg utviklet en modell som beskriver de psykologiske prosessene som er involvert når folk evaluerer miljørisikoer som klimaendringer (f.eks. Böhm, 2003; Böhm & Pfister, 2000, 2005, in press; Böhm & Tanner, 2013 – se kildeliste til slutt i artikkelen):

Denne modellen starter med de tankene folk gjør seg om antatte årsaker til og konsekvenser av risikoen, basert på tilgjengelig informasjon. Dette indre bildet omfatter teknisk kunnskap om klimasystemer og antakelser om hovedbidragsytere og potensielle konsekvenser – inkludert antakelser om hvor og når disse konsekvensene forventes å oppstå og hvem som vil bli påvirket av dem. Evalueringer basert på slike forestillinger kan gå i to retninger:

• (a) En vurdering med fokus på potensielle konsekvenser og deres skadevirkninger.
• (b) En moralsk vurdering som fokuserer på aktører og deres handlinger.

Begge disse innebærer spesifikke kognitive vurderinger, emosjoner og atferdsmessige impulser. Konsekvensvurderinger fører til risikorelaterte kognisjoner (f.eks. anslått alvorlighetsgrad og sannsynlighet for ulike konsekvenser), emosjoner som oppstår som følge av forventede eller opplevde konsekvenser (f.eks. frykt eller tristhet), og atferd som har til hensikt å forhindre eller lindre skadevirkninger.

Moralsk evaluering er derimot forbundet med vurderinger av f. eks. hvor moralsk klanderverdige spesifikke handlinger er, emosjoner som oppstår ved brudd på moralske verdier (f.eks. raseri eller skyldfølelse) og atferd som er rettet mot de(n) skyldige (f.eks. hevn eller represalier).

Hva kan vi så lære fra denne modellen om individers engasjement i klimaaksjoner og klimakommunikasjon?

1. Oppfatning av årsakssammenhenger former individuelle reaksjoner på risiko ved klimaendringer

Hvordan folk reagerer på risikoene ved klimaendringer, om de er villige til å engasjere seg i aksjoner, og hvilke politiske tiltak de støtter, avhenger av deres mentale modeller av årsakssammenhenger.

I en internasjonal studie (Bostrom et al., 2012), identifiserte vi tre typer mentale modeller:

(1) Folk som støtter en uspesifikk forurensningsmodell, der all forurensning betraktes som like skadelig, vil med større sannsynlighet støtte mer generelle strategier (f.eks. endring av livsstil)
(2) Folk som har mer spesifikke modeller for årsakssammenhenger, der karbonutslipp betraktes som hovedårsaken bak klimaendringene, vil støtte politikk som spesifikt tar sikte på å redusere karbonutslipp
(3) Folk som anser naturlige hendelser, som for eksempel vulkanutbrudd, for å være hovedårsaken bak klimaendringer, vil støtte tekniske løsninger.

Den viktigste faktoren som bestemmer valg av strategi var opplevd effektivitet: Folk støtter den strategien som de tror er mest effektiv. Disse resultatene viser at kommunikasjon bør relateres til folks mentale modeller av årsakssammenhenger og vektlegge effektiviteten av ulike tiltak.

2. Følelser betyr noe!

Emosjoner er de mest umiddelbare årsakene til handling; det kan ikke forventes at folk engasjerer seg i aksjoner hvis de ikke er følelsesmessig involvert. En av de mest effektive strategiene for å skape miljøvennlig atferd (f.eks. redusert bilkjøring) viste seg i en studie (Böhm & Pfister, 2015) å være å be folk forutse konsekvensene av sin atferd, og se for seg hva de vil føle som resultat av disse konsekvensene.

Hva slags emosjoner man opplever, avgjør hva slags atferd folk vil vise. For eksempel viste vi i flere studier (f.eks. Böhm & Pfister, 2000, 2005) at frykt utløser en tendens til å ville hjelpe (f.eks. donere til en miljøvernorganisasjon), mens sinne fostrer aggressiv oppførsel (f.eks. boikott). Hvis folk opplever frykt for fremtidig skade eller skyld for sin egen ikke-bærekraftige oppførsel, vil de være mer villige til å endre sin egen atferd.

Det vil også være plass for positive emosjoner i modellen. Håp, for eksempel, reflekterer troen på at negative konsekvenser kan forhindres eller at positive kan oppnås. Håp impliserer altså en opplevelse av å kunne gjøre noe, som kan motivere til handling.

3. Risiko eller moral?

I våre studier finner vi som regel at folk fokuserer mer på konsekvensene enn på moralske vurderinger. Likevel vet vi at folk flest opplever en lav grad av personlig mestringstro når det gjelder klimaendringer, de føler altså at deres individuelle bidrag og handlinger ikke utgjør en vesentlig forskjell. Dette kan bety at budskap som fremmer endret atferd ved å vektlegge konsekvenser, som for eksempel en reduksjon i ens personlige karbonavtrykk, neppe vil lykkes særlig godt. En vektlegging av menneskers felles ansvar og moralske forpliktelse kan være mer lovende, da vi fant at moralske vurderinger er mindre begrenset av et «her og nå»-perspektiv (Böhm & Pfister, 2005).

Vi fant at den typen mestringstro som var sterkest knyttet til bærekraftig atferd, var troen på at en bestemt atferd kunne påvirke andre mennesker ved at man fungerte som et godt eksempel, og motivere dem til å gjøre det samme (Hanss & Böhm, 2010, 2013).

Referanser

• Bassarak, C. Pfister, H.-R., & Böhm, G. (2015): Dispute and morality in the perception of societal risks: Extending the psychometric model. Journal of Risk Research. doi: 10.1080/13669877.2015.1043571
• Bostrom, A., O’Connor, R. E., Böhm, G., Hanss, D., Bodi, O., Ekström, F., Halder, P., Jeschke, S., Mack, B., Qu, M., Rosentrater, L., Sandve, A., & Sælensminde, I. (2012). Causal thinking and support for climate change policies: International survey findings. Global and Environmental Change: Human and Policy Dimensions, 22, 210-222.
• Böhm, G. (2003). Emotional reactions to environmental risks: Consequentialist versus ethical evaluation. Journal of Environmental Psychology, 23, 199-212.
• Böhm, G., & Pfister, H.-R. (2000). Action tendencies and characteristics of environmental risks. Acta Psychologica, 104, 317-337.
• Böhm, G., & Pfister, H.-R. (2005). Consequences, morality, and time in environmental risk evaluation. Journal of Risk Research, 8, 461-479.
• Böhm, G., & Pfister, H.-R. (2015). Attentional focus and anticipated emotions in the face of future environmental risks: Should I take the train or drive my car? Psyecology, 6(1), 35-72. doi: 10.1080/21711976.2014.1002204
• Böhm, G., & Pfister, H.-R. (in press). The perceiver’s social role and a risk’s causal structure as determinants of environmental risk evaluation. Journal of Risk Research.
• Böhm, G., & Tanner, C. (2013). Environmental risk perception. In L. Steg, A. E. van den Berg, & J. I. M. de Groot (Eds.), Environmental psychology: An introduction (pp. 15-25). New York: Wiley-Blackwell.
• Hanss, D., & Böhm, G. (2013). Promoting purchases of sustainable groceries: An intervention study. Journal of Environmental Psychology, 33, 53-67
• Hanss, D., & Böhm, G. (2010). Can I make a difference? The role of general and domain-specific self-efficacy in sustainable consumption decisions. Umweltpsychologie, 14, 46-74.

a