Hva har verden lært av klimavitenskapene? - Energi og Klima

Hva har verden lært av klimavitenskapene?

Det har aldri vært større behov for nye tanker, nye ideer, nye måter å bo, spise, leve og ha det gøy på enn i vår tid.

Denne artikkelen er over 2 år gammel.

Hvis man ikke tenker seg om, kan man svare enkelt og greit på spørsmålet i tittelen. Verden har lært at det globale klimasystemet er i endring. Det blir varmere, våtere og villere vær over store deler av jordkloden. Og det er menneskene selv som er skyld i disse endringene gjennom utslipp av karbondioksid og andre klimagasser. Hvordan det skal gå, er uklart, men det er fare for store og farlige klimaendringer hvis vi ikke reduserer klimautslippene kraftig. Eller kanskje er det allerede for seint. Det har vært nesten umulig å redusere utslippene til nå, og det virker ikke sannsynlig at det blir lettere de neste åra, heller. Men vi må stå på og gjøre alt vi kan for å redusere utslippene.

Nå er det slik at vi (artikkelforfatterne) nettopp har til jobb å tenke oss om. Vi arbeider ved Senter for vitenskapsteori og forsker på forholdet mellom vitenskap, teknologi og samfunn. Vi skal derfor stille spørsmålet en gang til og svare litt langsommere:

Fakta og verdier

Hva har verden lært av klimavitenskapene? Vel, hva menes med «verden»? Hvis «verden» er jordkloden, så har den neppe lært noe. Ikke trenger den det, heller. Jordkloden har vært ute i hardt vær før. Litt klimaendringer fra eller til spiller ikke så stor rolle for den. Hvis «verden» betyr «alle mennesker», så er svaret nokså blandet. Mange mennesker har aldri hørt om klimavitenskapene. Dessuten, noen av dem som faktisk har hørt om dem, har lært ganske lite. Når man svarer uten å tenke seg om – slik vi gjorde i første avsnitt – svarer man snarere på spørsmålet «Hva mener du at du har lært av klimavitenskapene, som også alle andre burde ha lært?»

Det viktigste ordet i forrige setning er «burde». Det synliggjør hvordan kunnskapsspørsmålet er knyttet til spørsmålet om hva som bør gjøres. Klimapolitikken har blitt viktig fordi den kan støtte seg på klimaforskning. Klimaforskningen, på sin side, har kunnet bli viktig fordi den har fått politisk støtte. I moderne samfunn er det sett på som viktig å skille tydelig mellom kunnskap og handling, fakta og verdier, og «er» og «bør». Samtidig henger alt dette sammen. Å spørre «hva har du lært av klimavitenskapene?» er å innlede til en samtale om handling, politikk, moral, kanskje skyldfølelse over å kjøre bil, dra på flyreiser, spise mye kjøtt, bo i et stort hus og rett og slett leve i den rike del av verden.

Hvorfor klarer vi ikke å løse klimaproblemet?

Filosofen Francis Bacon sa at kunnskap og makt er samme sak. Noen ganger gir kunnskap svaret på hva vi skal gjøre nærmest av seg selv. Kan man kjemi og fysikk, forstår man at man skal legge lokk på en brennende fettgryte og slettes ikke prøve å slukke med vann. Å legge lokk på fettgryta er konkret og greit. Klimaproblemet er verre.

Å «kutte utslippene» er abstrakt: Klimautslipp er ikke en aktivitet i seg selv, men uheldige bivirkninger av aktiviteter som er nyttige, ønskelige og av og til livsviktige. Vi kan ikke slutte å produsere mat og hus eller ha transportsystemer. Klimavitenskapen sier at vi må få til en dramatisk forandring av hele samfunnet, men den sier ikke hvordan og hva vi skal kutte.

Ad
Vi støtter Tograder-prosjektet:

Klimabudskapet blir derfor negativt: Nei til flyreiser, biler, kjøtt og mye annet. Både folk flest og politikere kan akseptere store ofre hvis det truer en stor fare. Også Norge har uten særlig diskusjon ofret mye personvern og personlig frihet de siste åra for å forhindre terrorisme. Men hvis folk skal godta et stort offer, bør faren være godt dokumentert. Klimaproblemet er langsiktig, abstrakt, nesten usynlig og aldri sikrere enn det vitenskap kan bli, det vil si: ikke helt sikkert. Det hefter alltid usikkerhet ved modellene. FNs Klimapanel sa da også fra starten av at her må handling basere seg på vissheten om usikker fare.

Skyldfølelse monner ikke

Våre politiske institusjoner er ikke laget for å ta så drastiske beslutninger på bakgrunn av en usikker fare. Dermed koker det bort i kål. Politikerne vet at de ikke har mandat fra befolkningen for å gjøre drastiske kutt. Og befolkningen? De må jo begynne å lure. En bekjent av oss sa: «Dette med klimaproblemet kan umulig stemme, fordi hvis det hadde vært så ille som det sies, så hadde jo politikerne gjort noe drastisk for lengst.» For ham framstår norske politikere som hyklere, med unntak av de få som innrømmer sin klimaskepsis.

Kan ikke bare politikerne tvinge gjennom store kutt, da? Hullet i ozonlaget hadde faktisk en grei teknisk og politisk løsning: Man forbød de skadelige KFK-gassene i spraybokser og kjøleskap og byttet dem ut med andre (og litt dyrere) stoffer. Det kan jo være at det kommer tekniske løsninger på klimaproblemet også som ikke krever endringer i livsstil, samfunnsform og politikk. Så langt ser det dårlig ut. Vi tror det er uklokt å satse alt på at ny teknologi skal redde oss. Det trengs en handlekraftig politikk, men demokratiske samfunn kan ikke i lengden kan ha politikere som gjør det motsatte av hva flertallet i befolkningen ønsker. I Norge er det allerede klaging på bensinpriser og bompenger; man kan jo tenke seg reaksjonen hvis privatbilisme og flyturisme blir forbudt. Noen hevder at da får man heller ofre demokratiet for den gode sak. Det vil vi advare sterkt mot. Lærdommen fra 1900-tallets nazisme og sovjetkommunisme er at slikt pleier å gå ekstremt dårlig. Økofascisme er en dårlig idé. I stedet har norske myndigheter prøvd å oppdra befolkningen (særlig barna) til å få dårlig miljøsamvittighet og bli flink til å brette melkekartonger. Problemet med dette er at det ikke monner. Selv i Norge, hvor store deler av befolkningen er spesialister på å ha dårlig samvittighet for alt mulig, er ikke skyldfølelse nok til å kutte ut bil, fly og alt det andre. Det går bare ikke.

Vi trenger en dypere kreativitet

Klimaproblemet er ikke unikt. Klimavitenskapen er én av flere vitenskaper som forteller at jorda er et lukket system med begrensede ressurser. Rapporten «Limits to Growth» sa alt for 40 år siden at uendelig vekst er umulig. Biologisk mangfold, villmark, ferskvann, regnskoger, økosystemene i verdenshavene – lista er lang over systemer som vil kollapse dersom menneskeheten ikke finner en måte å begrense seg på. Og alle disse vitenskapene gir oss i grunnen bare et abstrakt «Stopp!» når vi spør hva vi skal gjøre.

Så klart trengs det mer miljøvennlig teknologi. Men det trengs også andre oppfinnelser: Nye livsstiler, nye måter å bo på, nye måter å ha det gøy på og leve godt på som ikke forbruker så mye ressurser. Kanskje ordner dette seg helt av seg selv, ved at energi- og produksjonssystemene bryter helt sammen, slik at forbrukersamfunnet også kollapser. I det lange løp gjør det vel det hvis vi ikke klarer å finne på noe nytt – «innovere» – oss ut av krisen. Men et slikt kollaps blir ikke en god ting for de menneskene som skal gjennomleve det og kanskje dø av det.

«Innovasjon» er ikke noe dumt begrep. Men vi synes det brukes snevert, om forskning og utvikling som skal finne opp nye produkter til forbrukerne. Vi har foreslått uttrykket «dyp innovasjon». Det trengs dypere endringer i hvordan vi lever livene våre, og dette krever mye dypere kreativitet enn det forskning og industri kan klare alene. Det trengs hele mennesker og ikke bare produsenter og forbrukere. Verdenshistorien har mange eksempler på at det er unge mennesker – tenåringer, tjueåringer – som kommer opp med radikalt nye ideer og løsninger. Her ligger det gigantiske paradokset i vårt samfunn. På den ene siden opplever mange ungdommer at det ikke er bruk for dem: Velferdssamfunnet er ferdig utbygd, vitenskapen er ganske ferdigforsket, det fins ikke hvite flekker lenger på kartene. Men dette er løgn: Samfunnet er ikke bærekraftig, det er fullt mulig at det går utfor stupet.

Det har aldri vært større behov for nye tanker, nye ideer, nye måter å bo, spise, leve og ha det gøy på enn i vår tid. Den store samfunnsutfordringen, slik vi ser det, er å skape plass og vekstmuligheter til dyp nytenkning og dyp innovasjon.

Til ungdomsgenerasjonen vil vi si: Ikke stol på at noen gir dere denne plassen. Kanskje dere rett og slett bare skal ta den.

Kilder

Denne kommentarartikkelen er en forkortet utgave av en lengre rapport:
Kjetil Rommetveit, Roger Strand, Ragnar Fjelland & Silvio Funtowicz (2013): What can history teach us about the prospects of a European Research Area, Report procured by the European Commission-Joint Research Centre. Luxembourg: Publications Office of the European Union.
Se også: From Bio- to Geos-? Important lessons to be learned for research policy

Bli abonnent!

<2°C eies av

I samarbeid med