Når deltakerne i en politisk debatt slutter å argumentere, og heller fordømmer motstanderen – har vi egentlig lenger en debatt? Blir det da mulig å finne gode politiske løsninger? Og hva bør vi gjøre når vi plutselig er kommer dit?

Espen Moe har tidligere forsket på politiske drivere bak vindkraftutbygging. Nå mener han klimadebatten har endret seg – og at identitetspolitikk som verktøy ser ut til å ha blitt viktigere i for eksempel diskusjonene om vindkraft og bompenger. Det ødelegger for viljen og evnen til å finne gode kompromisser – og dermed skape god klimapolitikk, frykter han.

2°C: – Aller først: Hva er identitetspolitikk?

Espen Moe: – Det handler om når du som individ først og fremst søker mot grupper av mennesker som deler et bestemt kjennetegn eller trekk, og dere som gruppe søker anerkjennelse av egen verdighet. Og den anerkjennelsen søker du i praksis ved å kreve sosiale, politiske eller økonomiske rettigheter. Det kan være at du identifiserer deg som kvinne eller mann, som hvit eller brun, som kristen eller muslim: Det viktigste er at du tenker «min gruppe blir tråkket på, og nå krever vi vår rett».

Det er blitt brukt som begrep for å beskrive bestemte politiske bevegelser i mange tiår. Det er for eksempel ganske dekkende for mange minoritetspolitiske bevegelser som representerer grupper som i praksis er blitt undertrykket.

– Det er vel fint?

– Det er viktig at ingen grupper i samfunnet blir undertrykket. Selvfølgelig. Det er viktig at vi anerkjenner hverandres verdighet. Men identitetspolitikk som verktøy er problematisk. Spesielt dersom man oppfatter politikk som et nullsumspill, der knappe ressurser fordeles mellom grupper. Da går det fort galt.

Ekspertintervjuet

Navn: Espen Moe
Stilling: Professor ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU
Aktuell: Har blant annet forsket på politikken bak vindkraftutbygging i flere land.

Hvis noen kjemper effektivt for sin gruppe, går det i et nullsumspill på bekostning av deg og din gruppe. Da må du også opp på barrikadene, og vise hvordan du og dine blir tråkket på. Kvinnebevegelsen får motstand fra mannsgrupper. LGBT-grupper blir stilt opp mot konservative kristne.

Når alt blir moral

– Trenger vi ikke den balansen?

– Problemet er at det fort blir polariserende. Ytterpunkter settes opp mot hverandre, mens den moderate gruppen i midten blir skvist ut av diskusjonen. Da blir viktige politiske spørsmål – der man trenger kompromisser og politisk håndverk – redusert til fundamentale moralspørsmål. Dermed blir kompromisser umulig. Det handler i stedet om å slåss hardest, skrike høyest og holde ut lengst for å vise at motstanderen din er umoralsk.

Hvis vi er enige om premissene, vinner det beste argumentet. Men hvis alt reduseres til moralspørsmål, er vi ikke enige om premissene, og vi kan heller ikke skifte mening uten å være umoralske. Du har solgt sjelen din om du viker en tomme.

– Men er det så rart? Når du virkelig brenner for noe, vet du jo innerst inne at du har rett?

– Gjør du det? For å låne fra Max Weber: Politikk handler ikke om å inngå kompromisser med djevelen, men om at djevelen bor i oss alle. Gir du deg identitetspolitikken i vold, handler alt om at motstanderen er djevelen. I stedet for at vi snakker om hva som er best, handler det om at vi inntar de moralsk riktige posisjonene. Uavhengig av hvilke konsekvenser det får.

Uten å begynne en lang utredning om politisk filosofi: Jeg vil argumentere for at det avgjørende for hvilket tiltak du velger er om det har effekt på det problemet du ønsker å løse eller ikke. I identitetspolitikk er det imidlertid viktigere at du inntar de moralsk «riktige» posisjonene enn at det tiltaket du velger er effektivt.

Ta flyskam: Internasjonal flytrafikk er en klimaversting. Det er det ingen tvil om. Men hjelper det nødvendigvis om du og kjæresten dropper å fly til Stockholm i høstferien? I alle fall hvis alternativet er å hoppe inn i fossilbilen og kjøre dit? Du velger i praksis da å å tilføre atmosfæren mer utslipp i tillegg til flyet, som går enten du har billett eller ikke. Men fordi du velger prinsippet fremfor praktiske konsekvenser kan du hevde at du har handlet riktig. Derfor er identitetspolitikkens inntog kanskje det største problemet i alle demokratier for tiden.

– De gode argumentene drukner i rettmessig harme

– Og det har også rammet klimapolitikken?

– Ja. Jeg synes vi ser tendenser til at mange spørsmål som burde handlet om hva som var best for klimaet, hvilke tiltak som blir best for Norge, i stedet blir redusert til denne typen konflikter. Det gjelder først og fremst debatten om vindkraft, men vi ser det også i bompengedebatten. Og det er også på gang i debatten om olje- og gassnæringens fremtid.

Mest galt har det så langt gått i vindkraftdebatten, og verst av alt – så vidt jeg kjenner til – i diskusjonen om Trønderenergis anlegg på Frøya. Vindkraft i Norge er komplisert, selvfølgelig. Det er mange hensyn som skal tas. Men i det øyeblikket man setter likhetstegn mellom tyske investorer som vil satse på vindkraft i Norge og Tysklands invasjon av Norge 9. april 1940, er vi langt hinsides en diskusjon om omfang og lokalisering. Det blir bare absurd.

– Til deres forsvar: det er vel neppe først og fremst bekymring for klimaet som har utløst investeringene på Frøya? Og motstanden vokste vel spesielt fordi turbinene ble større enn først forespeilet?

– Selvfølgelig er det ikke bare idealisme som ligger til grunn for den utbyggingen. Utbyggerne slår til der profittmulighetene er størst. Det er slik det spillet fungerer. Og det er selvfølgelig ikke fritt for identitetspolitikk på tilhengersiden heller, men samtidig – det er blant vindkraftmotstanderne vi først og fremst finner dem som bruker denne strategien. For dem det gjelder handler ikke dette lenger om hvor høye turbinene er, eller hvordan vi skal veie kostnader mot gevinster når vi bygger ut vindkraft i Norge. I stedet er det blitt en fortelling om grådige utbyggere mot ren, norsk natur.

Det finnes imidlertid også dem som ikke er direkte involvert i utbyggingen, som ikke tjener penger på den, som synes at vindkraft er positivt for norsk og europeisk energipolitikk. Og dermed også bra for klimaavtrykket vårt. At Norge som har Europas beste vindressurser faktisk bør utnytte dem til beste for alle. De argumentene når imidlertid ikke opp. Litt av poenget med identitetspolitikk handler nemlig også om å ikke anerkjenne moralsk høyverdige motiver hos meningsmotstandere.

Det blir enda mer komplisert av Norges forhold til EU. Vi vet jo med hånden på hjertet ikke hva slags struktur EU vil ha om 20 år. Kanskje er det en mer overnasjonal union, kanskje har den gått i oppløsning. Men vi får aldri diskutert skikkelig om det er hold i Rødt og Senterpartiets innvendinger. Om EU virkelig tørster etter å ta over norske kabler og norsk selvråderett. Fordi mange av de mest høyrøstede er mer opptatt av om utbyggerne er nazister eller ikke.

Fra populisme til moralsk høyverdighet

– Og bompengedebatten?

– Bompengemotstanden har gått fra god, gammeldags populisme – nå får det jaggu være nok, nå skal politikerne høre på oss – til å handle mer om moralsk høyverdighet: De som vil ha bompenger bryr seg ikke om bilister med dårlig økonomi. Eller på tilhengersiden: De som ikke vil ha bompenger, bryr seg ikke om klima og miljø. Igjen: Standpunktet ditt blir knagget på din personlige moral. Konsekvensen av det er at det ikke går an å forhandle.

Og når du ikke kan forhandle, når du ikke kan akseptere at ikke alle dine standpunkt får gjennomslag, da følger det også en pose-og-sekk-mentalitet. Det er nesten smertefullt å se i debatter der klimahensyn står mot andre interesser – som i vindkraftdebatten, med naturmangfold mot klima. Det er ikke gitt at vi kan oppnå kosmisk harmoni i ett slag her. Det kan hende at alle disse sakene handler om å gi og ta, om vanskelige valg som må tas.

Den erkjennelsen har forsvunnet. Nå handler det om å kreve at alle hensyn skal tas på én gang. En løsning som er til beste for alle, som ikke har noen negative konsekvenser. Går vindkraft på bekostning av naturmangfold, må det bety full stans i vindkraft. Vi får satse på enøk-tiltak i stedet. Eller offshore vind. Man nekter å ta inn over seg at det å styre et samfunn handler av og til om at noe må gå på bekostning av noe annet. Det er et sykdomstegn.

– Men hvorfor skjer dette akkurat nå? Er det sosiale medier igjen?

– Jeg tror dette gjerne handler om saker der etablerte politiske partier ikke sitter med løsninger. Da blir det alltid mulighet for identitetspolitikken å gripe om seg. Kombinert med det kjedelige «Ja, sosiale medier og debattkulturen»-svaret. Det er klart det har med det å gjøre også: Diskreditering av motstandere er ikke noe nytt. Men vi har teknologi i dag som gjør det mye enklere.

Dette handler nemlig også om at følelser har mer gjennomslagskraft enn argumenter. Gjennom sosiale medier har folk som aldri før slapp til i debatten større muligheter til å nå ut med sin rettmessige harme. Og det er knapt noen naturkraft som kan måle seg mot rettmessig harme.

Vi så det for eksempel i finanskrisen og flyktningkrisen: Spesielt i Sør-Europa ble det da klart at de etablerte politiske partiene ikke visste hvordan de skulle komme seg ut. Da ble det fritt frem for alternative partier med et tydelig populistisk budskap.

– Vi trenger godt politisk håndverk

– Og anti-establishment-holdninger: Det er «folk flest» mot «eliten»?

– Ja, og du ser liknende tendenser her hjemme, spesielt i kommentarfeltene. Det kan henge sammen med at nesten alle partiene på Stortinget har vært i regjering de siste tiårene. Sitter du ved makten, blir du samtidig «skitnet til» av den. Og for dem som ikke aksepterer kompromisser, blir det umulig å svelge for eksempel et bompengeforlik som alle parter egentlig er lunkne til.

– Det du sier er altså at god politikk egentlig handler om lunkne forlik?

– Det er kanskje ikke mye i bompengeforliket som inspirerer til entusiasme. Men godt politisk håndverk kan fungere bra selv om det ikke ser så kunstferdig ut. Det er nettopp det – godt politisk håndverk – vi trenger fremover. Ikke symbolpolitikk som får oss til å føle oss vel, men som ikke har effekt. Vi trenger tiltak som monner, som får ned utslippene, samtidig som samfunnshjulene holdes i gang. Det kommer til å kreve kompromissvilje. Derfor må vi styre unna at alt gjøres til moralspørsmål.

– Men … hvordan?

– Nei, hadde jeg visst det, ville jeg nok sagt det allerede. Det finnes ingen enkle svar, men det første og beste vi kan gjøre, er kanskje å ta diskusjonen om det. Og det viktigste vi må diskutere, er hvordan vi kan komme tilbake i en posisjon der vi snakker med meningsmotstandere. Det må være misjonen for alle akademikere og intellektuelle fremover – som faktisk ønsker at akademia skal ha en stemme og innflytelse fremover. Dette er vanskelige konflikter som krever vanskelige valg. Vi må være motgift mot den rettmessige harmen, mot disse lettvint-løsningene som vinner så fort gehør i debatten.