Norge er rikt på vannkraft, og vi produserer mer elektrisk strøm enn vi bruker. Resten blir eksportert. Men hvorfor vil da energiforskere at vi skal eksportere enda mer? Hva skal vi med kabler til utlandet, burde vi ikke spare strømmen til eget forbruk og kraftkrevende industri? Hva skjer om vi beholder strømmen selv?

2°C: – Hvorfor eksporteres kraft, og hva skjer når vi gjør det?

Asgeir Tomasgard: – Når elektrisitet først er produsert, kan den ikke lett lagres. Derfor forsøker man helst å produsere akkurat så mye elektrisitet som trengs til enhver tid. Du forsøker med andre ord å finne best mulig balanse mellom tilbud og etterspørsel. Når etterspørselen er høy, må du produsere mye, synker den, må du skru ned produksjonen. Det kan være utfordrende, litt avhengig av hvordan du produserer kraften. Noen kraftkilder er dyre i drift, men fleksible. Noen er billige, men lite fleksible.

Foto: NTNU

Navn: Asgeir Tomasgard
Stilling: Professor, NTNU; Senterleder, 
CenSES; Seniorforsker, SINTEF
Aktuell: Tomasgard er ekspert på fremtidens energisystemer, og har blant annet publisert forskning om Norges plass i det europeiske energimarkedet. 

Dersom du har et lokalt kraftsystem, kan du imidlertid koble deg til et annet kraftsystem med en kabel. Da kan de to systemene hjelpe hverandre å finne balansen mellom tilbud og etterspørsel. Hvis du produserer mer enn det som er etterspurt lokalt, kan vi eksportere. Motsatt kan vi også importere når vi trenger det, spesielt hvis den kraften er rimeligere enn vi klarer å produsere selv. Det er dette vi har gjort i Norge, gjennom kraftlinjer på fastlandsforbindelser og undersjøiske kabler.

– Hvis du produserer uten at det er etterspørsel, hva skjer da?

– Du kan ikke produsere strøm som ikke blir brukt. Du må skru av produksjonen for ikke å overbelaste nettet. I et vannkraftverk kan vannet da renne forbi turbinen uten å produsere strøm. Men det er nettopp derfor vannkraft er så fleksibelt og verdifullt. Vi kan jo bare holde vannet igjen i reservoaret inntil etterspørselen stiger.

Med sol og vind er det verre. Da må du rett og slett koble fra systemet når det ikke er etterspørsel. Det er lite gunstig, da får man ikke utnyttet all energien. Derfor ser vi ofte at i perioder med lite etterspørsel og mye vind, får vi på kortere sikt svært lave strømpriser.

Dette kan vi utnytte til vår fordel med vannkraft. Vi kan bruke strøm fra slike perioder til å pumpe vann opp i magasinene igjen. I tillegg er den korte responstiden noe av det mest attraktive med vannkraft. Vi kan regulere mengden strøm som kommer ut raskere enn vi kan med både kull, gass og ikke minst andre fornybare energikilder.

– Men da trenger vi strengt tatt heller ikke eksportere kraft? Kan vi ikke bare justere tempoet i strømproduksjonen til vårt eget behov? Spare kapasiteten til vi trenger den selv?

– Det ville vært et alternativ. Men hva gjør du da med leveransesikkerheten? Fyllingsgraden i vannkraftmagasinene varierer veldig fra år til år. I noen tilfeller kan du få problemer med å levere nok strøm i forhold til det som er etterspurt. Og siden dette er et marked som er styrt av tilbud og etterspørsel, vil prisene da skyte i været.

De kablene vi har lagt til utlandet i dag, er i hovedsak bygget nettopp for å dempe slike prishopp. Vi så det senest i sommer: Da hadde vi høye elpriser, og de ville vært enda høyere hadde vi ikke hatt muligheten til å importere fra Europa. Og vi kan bare tenke oss hva som kan skje dersom også høsten blir tørr etter en slik sommer.

Tilsvarende har vi muligheten til å netto eksportere i år med høyt overskudd, for eksempel når vi må tappe fra magasiner for å sikre mot flom. Hvis vi kan lage energi og eksportere den, taper vi mindre penger på slik flomsikring. Import og eksport jevner med andre ord ut prisvariasjonene i det norske markedet.

Etter hvert som nabolandene  får mer sol- og vindkraft, får disse større prisvariasjoner basert på når solen skinner og vinden blåser. Da blir det  oftere gunstig for Norge å importere kraft, og holde vannet igjen i magasinene når deres strøm er billig. Siden kan vi eksportere når prisen deres er høy. For eksempel får vi mer igjen for kraften vår når solen ikke skinner på kontinentet. Reservoarene gjør det mulig å spare vannet til sånne situasjoner. Derfor kan vi få en gevinst selv om netto import er lik netto eksport.

– Hva blir nettoresultatet? Eksporterer vi mer enn vi importerer?

– I et normalår vil vi i Norge produsere omtrent like mye kraft som vi etterspør. Men ettersom vi får effekten av grønne sertifikater vil vi få kraftoverskudd i snitt i Norge og Sverige. Og med økt fornybarkapasitet vil vi få muligheten til å enten øke forbruket lokalt, eller bli en nettoeksportør. Men da snakker vi om flere ulike typer el-tjenester.

– Som for eksempel?

– Det som på mange måter er utgangspunktet, er at vi importerer kraft i tørre år, og eksporterer i våte år. Men da snakker vi om tilbud og etterspørsel over lengre perioder. Det er også forskjeller i produksjonsrater vi kan utnytte. Som nevnt over – når prisene på kontinentet er lavere i noen timer, på grunn av overproduksjon fra fornybar energi eller lavere etterspørsel, er det attraktivt å importere. Så kan vi eksportere strømmen tilbake når prisen stiger igjen der nede. Da utnytter vi prisforskjeller i markedet til å tjene på ren energiutveksling.

Men det finnes også en enda mer kortsiktig type balansetjenester som er aktuell for Norge å levere. Systemtjenester, kortsiktig reservekapasitet for å løse kortsiktige leveringsproblemer.

– Hva innebærer det?

– Da er det snakk om å levere høye energimengder på kort tid og kort varsel. Dette kan sees på som at vi selger en opsjon til et naboland, som gir dem rett til å kreve leveranse av effekt. Vi får betalt for å reservere produksjons- og overføringskapasitet over et visst tidsrom. Det betyr at vi må vi holde igjen produksjonskapasitet og overføringskapasitet til dette formålet, i tilfelle opsjonen blir innløst.

Men skulle opsjonen ikke bli innløst, får vi betalt likevel. Leverer vi strøm, får vi påslag for antall kWh. Det blir ikke mye penger i kWh, og heller ikke mye vann i magasinene som går tapt. Men siden det er mer snakk om å levere en produksjonsgaranti enn volum, blir det priset på en helt annen måte.

Vi får nemlig først og fremst betalt for å sitte med fingeren på bryteren og skru på dersom det blir nødvendig. Her har vi store muligheter når fornybarkapasiteten på kontinentet øker – hvis vi har kapasitet til å overføre effekten som kreves og tjenesten prises riktig.

– Altså nok kabler. Men hva om vi ikke vil selge slike tjenester? Hva er alternativet for de landene for eksempel på kontinentet som er interessert i disse tjenestene?

– Et alternativ er selvsagt å opprettholde en høy andel fossil kraftproduksjon. Det er det de færreste som ønsker om man ikke får på plass karbonfangst og -lagring. Uten det,  gjenstår det å være mer fleksibel i etterspørsel, eller installere batterier. Med batterier kan man levere den typen veldig kortsiktige tjenester som jeg snakket om i sted. Men dersom vi snakker om å balansere leveransen i lengre perioder – hvis man for eksempel venter lite vind i 14 dager – da holder ikke batterier. Det er igjen fordelen med vannkraft – den er såpass fleksibel at den kan levere langsiktig reservekapasitet i en 14-dagers-periode, men også konkurrere med batterier i tjenester med mye kortere tidshorisont.

Utfordringen er hvordan man skal prise denne typen tjenester basert på fleksibilitet. Enkelte hevder at det å kunne tilby leveransesikkerhet er mye mer verdt enn timesprisene slik de fungerer i det nordiske kraftmarkedet nå. Det er noe vi bør diskutere: Hvordan skal vi ta betalt for denne type fleksibilitetstjenester? Hvordan kan vi hente mest mulig verdi ut av vannkraften vår?

– Men hvilken effekt vil alt dette ha på strømprisene til forbrukere i Norge?

– Ta dagens situasjon: Vi har i dag, eller vil få i nær framtid, et netto overskudd i norsk kraftproduksjon i et normalår. Uten utenlandskabler, kan det hende gjennomsnittsprisen over tid i Norge ville vært ørlitegrann lavere. Men merk da at vi snakker om gjennomsnittspriser. Som vi har sett i sommer: Vi ville hatt store variasjoner, og betalt veldig høye priser i tørre år. Det er hovedgrunnen til at vi har det systemet vi har i dag med utenlandskabler.

Men i tillegg til strømpriser handler dette om hvordan vi kan få mest mulig verdiskapning ut av ressursene våre. Skal vi ha verdiskapning lokalt, eller fra å eksportere strøm? Hva som er best er dels et politisk spørsmål. Men det som er utenkelig, er å bygge ut kapasiteten til å produsere mer strøm, uten å samtidig øke evnen til enten å eksportere strøm eller bruke mer strøm lokalt. Enten vi vil satse på å bli nettoeksportør av strøm, eller bruke kapasiteten vår på å bygge industri her hjemme, eller begge deler. Også om vi bruker mer strøm lokalt, vil prisene gå opp. Derfor er diskusjonen om kabler og pris, som om ingenting annet eksisterte, litt underlig. Både kabler, mengden ny produksjon vi bygger ut, mengden strøm vi bruker lokalt, og været påvirker prisene.

– OK, men likevel: Hvis vi ser bort fra alt annet: Hvilken effekt har utenlandskabler på prisen i Norge? Blir den høyere eller lavere?

– Studiene som er gjort finner at prisen i Norge mot 2030 i gjennomsnitt vil bli marginalt høyere med moderat utbygging av kabler. Samtidig viser studier vi har gjort i CenSES at prisen mot 2040 og 2050 uansett vil ligge lavere i Norge enn i nabolandene i EU, selv om vi bygger ut overføringskapasiteten dramatisk og eksporterer mye. Det som ofte stilles opp som alternativet til krafteksport er å bygge ut industri lokalt. Det alternativet eksisterer imidlertid fortsatt i en fremtid med mye kabler, fordi vi er på tilbudssiden av disse. Det vil alltid begrense seg hva vi kan eksportere. Og uansett – vi vil alltid bruke kabelen til å utnytte prisdifferansen til Norges fordel.

– Men helt til slutt: Er det et moralsk poeng her også? At vi bør eksportere strøm for å bidra til å løse energiforsyningsproblemene på kontinentet, når de skal fase ut kull?

– Ja. Vi har en moralsk forpliktelse til å bidra til å fase ut fossil kraftproduksjon. Elsertifikatordningen som vi har introdusert i Norge og Sverige er et virkemiddel nettopp for å oppnå dette, for å øke fornybarandelen i Europa. Man så jo at en gjennom ordningen ville få kraftoverskudd, og dermed økt insentiv for å bygge kabler. I så måte er jo dette også et virkemiddel som legger press på fossile kraftprodusenter i EU. Fordi en får tilgang til fleksibel norsk vannkraft der en tidligere hadde kull som kunne levere fleksibilitet.

Tar du ut fossilt og øker fornybar i Europa, øker du imidlertid samtidig muligheten for både energiutveksling på timesnivå, og tjenester basert på fleksibel vannkraft i reserve som kan levere på ukeshorisont. Systemet rigges på en måte slik at vi kan utnytte prisforskjeller på både kort og lengre sikt til Norges fordel. Det behøver ikke innebære eksport av store mengder strøm, men at vi leverer garantier om å opprettholde forsyningen i perioder. Her går altså den moralske forpliktelsen hånd i hånd med økonomiske muligheter for Norge.