Ettersom bitcoin har steget i verdi, har også innsatsen som brukes på å utvinne valutaen steget. Det koster enorme mengder energi, og det har klimakostnader, noe som har fått mange til å reagere. Blant annet Dagbladet på lederplass.

Det er nemlig tilgang til billig energi som styrer hvor bitcoin-utvinningen finner sted, og det har gjort Norge attraktivt for bitcoin-utviklere. Spesielt siden utvinning av kryptovaluta defineres som drift av datasentre, og derfor får rabatt på el-avgiften. Det har imidlertid vakt debatt. Selskapet Kryptovault, som alene forbruker omtrent like mye strøm årlig som Mandal kommune, betaler for eksempel 0,48 øre/kWh, mens den ordinære satsen er 16,58 øre/kWh. Det sparer selskapet 28 millioner kroner i året på, ifølge DN (se sak her, bak betalingsmur).

Men hva er egentlig kryptovaluta, hva gjør bitcoin så spesiell blant dem, og hvorfor sluker de så mye energi?

2°C: – Hva er kryptovaluta?

Carsten Bienz: – Det er rett og slett en form for digitale penger. Her er det viktig å huske at egentlig kan hvem som helst starte sin egen valuta. Det handler bare om at hvis du viser meg et eller annet vi er enige om, så må jeg betale deg så og så mye.

I Norge ville antakelig Finanstilsynet stoppet meg hvis jeg forsøkte å gjøre det på alvor. Men det er ikke lenge siden det var vanlig at banker utstedte egen valuta. Den viktigste forskjellen til dagens kryptovaluta, er at de lages på en bestemt måte. Med datamaskiner.

– Hvorfor har vi da fått over 1500 kryptovalutaer først de siste ti årene?

– Først og fremst fordi det tidligere har vært vanskelig å sikre seg mot falskneri. Vanlig valuta, for eksempel norske kroner, finnes i en miks av papir og elektroniske penger. Sedlene er sikret med unike serienumre, vannmerker og metallbånd, og de er trykket på spesialpapir som er vanskelig å forfalske. Og bankene bruker mye ressurser og avansert teknologi for å sikre at de elektroniske systemene deres ikke blir hacket.

Dette er viktig, fordi bankene er portvoktere i pengesystemet. De skal sørge for at man ikke betaler to ganger med de samme pengene. Det høres kanskje banalt ut, men dette har vært et av de vanskeligste problemene å løse med digitale penger.

Bankene har løst ved at de opererer med sentrale, supersikre databaser som holder oversikt over transaksjonene. Kryptovaluta løser det problemet på en annen måte, gjennom såkalt en såkalt blokkjede – blockchain på engelsk. En blokkjede er en lur måte å registrere transaksjoner på, og denne teknologien kan brukes til mye annet enn valuta.

–OK, så hva er da en blokkjede?

– Det er egentlig bare en unik tallrekke, som representerer transaksjoner. Det er en database der man kan følge de samme pengene – eller varene – gjennom hele verdikjeden. I tilfellet bitcoin, er blokkjeden lister over hvem som har betalt hvor mye til hvem og når det er gjort. I kronologisk rekkefølge. En slags kassebok, altså. Og alle har tilgang til den samme listen. Slik blir det umulig å bruke de samme pengene to ganger.

Forskjellen fra en vanlig bank er at det er opp til bankene selv å holde rede på transaksjonene, med hver sin supersikre database. Det er kun bankene som har lov til å manipulere databasen. Det bidrar til sikkerhet, men gjør dem også sårbare for hacking, svindel og annen kriminalitet. Vi er med andre ord prisgitt at alle bankene gjør jobben sin. Vi må ha tillit til dem, og bankene må ha tillit til hverandre. Det egentlige gjennombruddet med bitcoin, er nettopp dette at det viser hvordan en slik desentralisert database kan virke.

– Utvinning av bitcoins, eller «mining», utgjør selve klimaproblemet med kryptovaluta. Hva går dette ut på?

– En utfordring med bitcoin, er at det er millioner av datamaskiner som foretar transaksjoner til enhver tid. Det skaper et koordineringsproblem: For å føre inn de nye transaksjonene må blokkjeden endres. Men alle kan ikke gjøre det samtidig. Og man ønsker ikke å gi én sentral instans denne makten.

Bitcoin – og mange andre kryptovalutaer – løser dette gjennom et slags lotteri. Maskinen som vinner «lotteriet», vinner også retten til å oppdatere blokkjeden med de siste transaksjonene – en ny «block». Denne vinner samtidig én bitcoin.

«Lotteriet» fungerer ved at datamaskinene forsøker å gjette bestemte tallrekker. Disse er bestemt av en algoritme, der én gitt verdi inn gir én og bare én verdi ut. Datamaskinene som deltar må gjette hvilken inn-verdi som gir den ut-verdien som ligger i blokkjeden. Dette er en prosess som kalles hashing. Og maskinen som gjetter riktig hash-verdi, vinner den nye bitcoinen. Det er slik man produserer nye bitcoins, og det er dette som kalles mining på engelsk.

– Men hvorfor krever det så mye strøm?

– Fordi hashingen krever kompliserte utregninger. De krever mye datakraft, det gjør at prosessorer blir varme og må kjøles. Og det er helt enorme mengder strøm som går med til dette.

Problemet med bitcoin er at det krever en egen valideringsmetode som kalles «proof of work». Da fungerer det slik jeg har beskrevet – alle maskinene som vil deltar i å gjette på neste godkjente inn-verdi til riktig ut-verdi, men bare én vinner. Det betyr i praksis at de andre har brukt energi på bortkastet arbeid.

– Kan det gjøres på en mindre energikrevende måte?

– Ja. En alternativ metode er noe som kalles «proof of stake». Da deltar alle som allerede har verdier i utvinningen, altså i lotteriet – før hashing. Den som vinner, vinner retten til å hashe – og dermed få en mynt. Dermed trenger du ikke bruke energi før etter at vinneren er plukket. En slik ordning gir kryptovaluta som er langt mindre griske på energi.

– I stedet for å bruke tid på potensielt bortkastet bitcoin-hashing, vil det ikke være mer rasjonelt å bruke alle ressurser på å knekke algoritmen, så man finner «fasiten»?

– Ikke egentlig. Hadde du lyktes med det, ville du for det første sittet med verdiløse bitcoins – fordi prisen ville stupt til null. For det andre ville du også ødelagt alle andre kryptovalutaer som bygger på det samme prinsippet. Så det er vanskelig å se at man kan ha interesse av å gjøre det. Uansett: Algoritmen det er snakk om her, kalt SHA-256, kan i prinsippet ikke knekkes. I alle fall ikke med dagens teknologi.

Det er også et poeng at vanskelighetsgraden – dataressursene som kreves for å finne nye bitcoins, øker. Ideelt sett skal den øke proporsjonalt med regnekraften i nye prosessorer. Slik at man får en jevn strøm av bitcoins, med en stabil verdi.

– Men slik har det vel aldri fungert. I stedet har det blitt Klondyke-stemning. Hvorfor?

– Først er det viktig å understreke at bitcoin har verdi fordi et tilstrekkelig antall mennesker mener det har verdi. Den verdien er en funksjon av prisen på utstyret som kreves for å delta i lotteriet, og de løpende kostnadene. Altså strømprisen. Dersom prisen avviker voldsomt fra denne grunnverdien, vil det endre seg. I dag koster én bitcoin drøyt 6000 dollar. Hvis prisen stiger til 50.000 dollar, kan det godt tenkes at jeg kjøper noen maskiner for å være med og utvinne. Du får ganske mange datamaskiner for 50.000 dollar. Da vil samtidig formodentlig tilbudet øke, etterspørselen synke – og prisen går ned. Det er dette som kalles arbitrasje på økonomispråk.

Tilsvarende også omvendt: Hvis du utvinner kryptovaluta hjemme i kjelleren, kan det hende at det er lurt å hashe når prisen er 18000 dollar per bitcoin. Samtidig kan det hende du taper penger hvis prisen går under 2000 dollar. Det blir med andre ord eksterne effekter, enten positive eller negative, uansett hvordan du ser på det.

Med en sentralstyrt valuta ville det aldri blitt helt slik. Hvis du har en sentralbank, vil den forsøke å holde prisen på valutaen stabil: Synker den, vil sentralbanken støttekjøpe egen valuta. Hvis kursen stiger for mye, vil den selge den ut igjen.

– Du nevnte at blokkjede kan brukes til annet enn penger?

– Kryptovaluta er bare det første blokkjedeteknologi er brukt til, men det er et interessant verktøy, og anvendelsesområdene er potensielt mange. Fordi det er et vanntett sporings- eller bokføringssystem, som ikke er avhengig av en sentral portvokter.

IBM og Maersk forsøker for eksempel nå å bruke et blokkjedesystem i shipping, til å spore containere. Utfordringen i dag er at shipping krever ganske mye tillit mellom havnemyndigheter, speditører, redere og så videre. Det fungerer de fleste steder, men enkelte land og byer kan man ha råtne epler, og det skaper problemer.

Et blokkjedesystem kan avhjelpe på slikt, fordi det er så vanskelig å tukle med. Hvis én deltaker jukser, vil de andre bare la være å akseptere det, og det vil ikke føres inn i blokkjeden. I tillegg er det i praksis umulig å endre på det som allerede lagt inn i en blokkjede.

– Men hva bruker folk egentlig kryptovaluta til? Hvor tar de bitcoin som betaling i dag? Eller er det, som enkelte hevder, ubrukelig som betalingsmiddel?

– Det er liten dokumentasjon for at bitcoin brukes til å kjøpe kaffe eller noen andre forbruksvarer for den del. Til det er overføringshastigheten for treg. Transaksjoner kan i beste fall valideres hvert 10. minutt. De færreste gidder å vente så lenge på kaffe. Enkelte kryptovalutaer gjør dette raskere, men noen slik funksjon er ikke bygget inn i bitcoin.

Det var en såkalt «fork» – en forgrening, der man i praksis etablerer en parallell blokkjede – for noen år siden, der den nye, parallelle grenen ble utviklet til en ny kryptovaluta, bitcoin cash, som skulle fikse en del av problemene ved bitcoin. Det har ikke vært noen revolusjonerende suksess, kanskje rett og slett fordi det er så mange andre og enklere måter å betale digitalt på. Derfor er og blir bitcoin først og fremst et investerings- eller spekulasjonsobjekt.

– Hva med kriminalitet?

– Det har vært en del – hva skal vi si – mindre legitime bruksområder for bitcoin også. Men det er vanskelig å si hvor mye av handelen som har foregått. Jeg vil tro at et flertall av transaksjonene er helt legitime. Dels fordi det ikke er spesielt fornuftig å bruke bitcoin til lyssky aktivitet. Selv om mange tror det motsatte, er det mulig å spore bitcoin-bruk tilbake til deg, hvis ikke du er ekstremt forsiktig. Spesielt i de tilfellene man får behov for å selge bitcoins for vanlige penger.

Men det er et annet bruksområde som fra vårt ståsted er mer legitimt, men som kan være ulovlig der og da: Hvis du bor i et land der du av ulike grunner ikke kan ha tillit til staten, til sentralbanken, til pengesystemet, eller der du har galopperende inflasjon, kan bitcoin være et alternativ. Dersom det ikke er åpenbart for deg at staten vil deg godt, er det bare sunt om du kan omgå statlig kontroll av pengene dine. Vi må ikke glemme at det som kan virke irrasjonelt eller uhensiktsmessig fra et norsk ståsted, kan være både rasjonelt og hensiktsmessig i et annet land. For eksempel Venezuela.

– For å konkludere: Er bitcoin og andre kryptovalutaer fremtidens penger? Eller er det bare en klimafiendtlig og kostbar avsporing?

– Jeg tror vi vil se at kryptovaluta vinner en plass i pengesystemet i fremtiden. Det vil neppe erstatte tradisjonelle penger, men jeg tror de to vil eksistere side ved side. Men energibruken må ned. Det er antakelig nødvendig for at kryptovalutaene skal overleve.