For eksempel: CO₂-lagring på norsk sokkel kan løse et stort problem for EU i 2030 – og gi Norge et forhandlingskort mot EU som kan komme godt med fremover. Men det avhenger av at Norge innlemmer en av EUs ferskeste forordninger, Net Zero Industry Act (NZIA) i EØS-avtalen.

Vi snakker med

Catherine Banet er professor ved Nordisk institutt for sjørett ved Universitetet i Oslo.

Hvis ikke vil nemlig ikke lagringen på norsk sokkel regnes inn i EUs fellesmål om å lagre 50 millioner tonn CO₂ under bakken i 2030. Og da gir det mindre mening for EU å lagre CO₂ hos oss. Jussprofessor og ekspert på EU-rett, Catherine Banet, forklarer:

Catherine Banet: – Norge allerede er en del av EUs kvotesystem for CO₂, EU-ETS. Og vi har innlemmet relevante rettsakter knyttet til overvåking og rapportering av klimagasser, samt transport og lagring av CO₂. Derfor er ikke NZIA i seg selv til hinder for at CO₂ lagret på norsk sokkel kan godskrives i EUs system.

Men: NZIA fastsetter et EU mål om å øke injeksjonskapasiteten for CO₂ til 50 millioner tonn årlig innen 2030. Og forordningen spesifiserer at denne kapasiteten skal være innenfor EUs territorium. Dette kan bety at norske CO₂-lagringsprosjekter ikke automatisk blir regnet med i EUs målsetninger. Det er en utfordring.

Uten innlemmelse av NZIA, er dermed ikke Norge en del av de planene og mekanismene som etableres for å øke injeksjonskapasiteten innen EU. I hvert fall ikke på samme vilkår. Dette kan påvirke hvordan norske lagringsprosjekter blir sett på av EU-aktører, og øke konkurranse mellom EU og norske lagringsprosjekter, hvor EU-prosjektene kan få raskere fremgang. Det vil da kreve ytterligere avklaringer gjennom bilaterale avtaler eller joint venture-avtale for å sikre samarbeid og kreditering under EUs mål. EU lukker ikke døren, og NZIA åpner for en justering av EUs injeksjonsmål når forordningen blir tatt inn i EØS-avtalen.

EUs svar på Inflation Reduction Act

<2°C: – Hva er egentlig poenget med NZIA?

– Det er å etablere et juridisk rammeverk som styrker Europas industrielle økosystem for produksjon av nullutslippsteknologier. Hensikten er å skape et gunstig investeringsklima og gi regulatoriske og økonomiske insentiver for å øke EUs selvforsyningsgrad og produksjonskapasitet av teknologier som anses som essensielle for å nå klimamålene.  Målet med NZIA er at EU innen 2030 skal produsere minst 10 prosent av sitt behov for disse teknologiene internt. De industriprosjektene som får status som strategiske prosjekter for nullutslippsteknologi får tilgang til en rekke fordeler. Blant annet kortere tillatelsesprosess, prioritert status for administrative prosesser og tilgang til støtte.

Forordningen ble foreslått av Europakommisjonen i mars 2023 som en del av EUs grønne industriplan, The Green Deal Industrial Plan. Den inneholder en utvidet liste over 19 kategorier av strategiske nullutslippsteknologier (sluttprodukter og komponenter). Dette inkluderer bl.a. solceller, elbatterier, hydrogenteknologi, varmepumper, biogass-teknologier, ladeinfrastruktur, kraftnett og vannkraftteknologier samt teknologier for fangst og bruk av CO₂. De fleste av disse er også strategiske teknologier for Norge og norsk grønn industri. Det er interessant å merke seg at mens teknologier for CO₂-transport og -bruk er inkludert, er ikke CO₂-lagringsteknologier eksplisitt nevnt.

Listen over teknologiene er allikevel ikke uttømmende. Men man må da legge frem bevis foran nasjonale myndigheter for å bli omfattet av foreningen. Kommisjonen vil også komme med en mer utfyllende liste i en delegert rettsakt i mars 2025. Når det gjelder karbonfangst og -lagring, CCS, er et hovedmål med NZIA å danne «et indre marked for CO₂-transport- og lagringstjenester». Da vil norske aktører være interessert i å være underlagt samme regler som sine EU-konkurrenter. Og, for norske CO₂-lagre og transport, å være en del av EUs CO₂-transportnettverk.

NZIA er EUs svar på USAs Inflation Reduction Act og Kinas økende dominans i markedet for fornybar energiteknologi. Det går i kjernen av europeisk industripolitikk og konkurransekraft. Det er også en viktig brikke i en mer offensiv Europapolitikk for å styrke konkurransekraften og redusere avhengighet av import. Slik Mario Draghi beskriver det i sin rapport fra september 2024.  

– Kan gå glipp av muligheter og insentiver

– Apropos det: Hvordan kan NZIA tenkes å påvirke norsk industri, spesielt når det gjelder sektorer som CO₂-lagring, havvind og annen fornybar energiproduksjon?

– NZIA er hjemlet i artikkel 114 i Traktaten om Den europeiske unions virkemåte, som handler om det indre marked. Det betyr at forordningen har en direkte kobling til handel innenfor det indre markedet, som Norge er en del av gjennom EØS-avtalen.

For norsk industri betyr dette at vi må kunne konkurrere på like vilkår som EU-medlemslandene. Det innebærer å være underlagt samme regulatoriske insentiver, for eksempel planlegging, konsesjonsregler og kriterier for varer og tjenester. I tillegg samme økonomiske insentiver, som blant annet regler om statsstøtte, tilgang til EU-fond og støtte til forbruk. Når medlemsstatene implementerer NZIA, og siden det er en forordning, er den direkte bindende, går dette raskt. Hvis Norge ikke innlemmer NZIA i EØS-avtalen, spiller vi ikke etter de samme reglene på det samme markedet. Dette er den største utfordringen for Norge.

Innen sektorer som CCS, havvind og annen fornybar energiproduksjon, kan dette få konkrete konsekvenser. For eksempel åpner NZIA for å bruke kvalitative kriterier for utforming av auksjoner for fornybar energi, ikke bare pris. Dette både som en del av pre-kvalifiseringskriterier og/eller tildelingskriterier. Dette er svært relevant for utviklingen av havvindprosjekter i Norge.

NZIA innfører nye krav for offentlige anskaffelser, bl.a. om minimumskrav til miljømessig bærekraft. Dette blir spesifisert i en kommende gjennomføringsrettsakt. Det kommer også krav for offentlige innkjøpere om å bidra til «resiliens» i forsyningen av nullutslippsteknologier, altså redusere importavhengighet. På samme måte legger NZIA ytterligere føringer på hvordan nullutslippsteknologier kan motta offentlig støtte og hvordan innovative teknologier kan utvikles gjennom en «net zero regulatorisk sandkasse». Uten innlemmelse av NZIA kan norske aktører gå glipp av muligheter og insentiver som er tilgjengelige i EU og stå utenfor regionalt samarbeid om strategiske teknologier og verdikjeder

I tillegg etablerer NZIA ulike arbeidsgrupper og plattformer, som Net Zero Europe Platform, for å overvåke og fremme utviklingen av disse teknologiene. Hvis Norge ikke har innlemmet forordningen, er vi formelt sett ikke med i disse forumene. Det betyr at vi ikke sitter rundt bordet når viktige beslutninger tas, noe som kan påvirke vår evne til å påvirke og dra nytte av samarbeidet.

CRMA: Den om kritiske råvarer

– Enn om NZIA ikke blir en del av EØS-avtalen? Hvilke juridiske utfordringer kan dette skape, spesielt for norske bedrifter som jobber med CCS, utover det vi har snakket om?

– Hvis NZIA ikke innlemmes i EØS-avtalen, kan det skape flere juridiske utfordringer for Norge. Norske bedrifter kan oppleve forsinkelser og konkurranseulemper i det indre markedet, siden de ikke vil være omfattet av de samme insentivene og reguleringene som EU-bedrifter. Dette kan påvirke investeringer, markedsadgang og samarbeid. Spesielt når det gjelder CCS, som vi har snakket om.

Når det gjelder juridiske utfordringer, kan det oppstå usikkerhet rundt regelverk og plikter for norske selskaper som opererer innen disse teknologiene og komponenter. For eksempel kan det være uklart hvordan plikten til å bidra til EUs CO₂-injeksjonskapasitet skal oppfylles av selskaper som opererer på norsk sokkel—om dette skal skje gjennom EØS-avtalen etter en eventuell innlemmelse av NZIA, eller gjennom separate avtaler med EU-land.

– Hvordan vurderer du samspillet mellom NZIA og EUs øvrige regelverk for bærekraft og energisikkerhet, som Critical Raw Materials Act, eller CRMA?

– NZIA og CRMA ble foreslått samtidig av Europakommisjonen og er to sider av samme sak innen EUs grønne industriplan. Mens NZIA fokuserer på å øke produksjonskapasiteten for strategiske nullutslippsteknologier, adresserer CRMA behovet for tilgang til kritiske råvarer som er nødvendige for å produsere disse teknologiene. De har altså samme overordnede mål, men retter seg mot ulike nivåer i verdikjeden.

For Norge er det viktig å se disse initiativene i sammenheng. Ved å innlemme både NZIA og CRMA i EØS-avtalen, kan Norge styrke sin posisjon i hele verdikjeden for grønne teknologier.
Fra utvinning av råvarer til produksjon og implementering av teknologier.