Avtalen er «en julegave til verdens barn», ifølge en pressemelding fra Klima- og miljødepartementet, selv om klima- og miljøminister Espen Barth Eide medgir at avtalen ikke er perfekt. Den er uansett et resultat av en lang og kronglete prosess: Opprinnelig skulle toppmøtet vært holdt i Kunming i Kina i 2020. Men det er blitt utsatt fire ganger. Forhandlingene som ledet opp mot møtet i Nairobi i sommer, var vanskelige.

Professor Vigdis Vandvik har deltatt på møtet som representant for Det internasjonale naturpanelet:

Vi snakker med

Vigdis Vandvik er professor i planteøkologi ved Universitetet i Bergen og sitter i Det internasjonale naturpanelet (IPBES). Hun er også tilknyttet Bjerknessenteret for klimaforskning.

Vigdis Vandvik: – Naturpanelet sammenstiller kunnskap om hvordan det går med biomangfoldet i verden og naturen, hvorfor det ikke går så bra, og ikke minst om hva som skal til for å lykkes bedre med å ta vare på naturen i framtida. Det er viktig å understreke at under disse forhandlingene har man ikke kastet bort tid på å diskutere fakta, så jeg føler vi har gjort en viktig jobb. Det partene i stedet har diskutert, er balansen mellom realisme og ambisjon i målene, hvem som skal gjøre hva, hvem som skal betale, og ikke minst hvordan vi skal måle og rapportere på om landene gjør det de har lovet.

Rapportene våre har vært tydelige på det som trengs: Et rammeverk som ikke bare sier hva som skal vernes, men hvordan. Og at det er viktig at vi setter tydelige, kvantitative mål: Hvor mye natur skal vernes, hvordan skal vi forvalte arter og arealer utenfor verneområdene, hvordan kan vi svekke alle de driverne som truer mangfoldet, og så videre. Og sist, men ikke minst er det viktig at målene har kort tidshorisont. Uten det, kan målene fort bli urealistiske.

Noen vage, noen skarpe mål

<2°C: – Hvordan gikk det med målene på dette møtet?

– Det er litt todelt. De fire, overordnete målene er fremdeles flotte, men de er blitt veldig vage. I en del av utkastene i starten var det tydeligere, kvantitative delmål, men de er blitt filt ned under forhandlingene.

Samtidig er det 23 konkrete målsetninger, der vi finner mye mer tall. For eksempel at 30 prosent av land- og havarealer, og spesielt viktige områder for naturmangfold og økosystemtjenester skal under effektivt vern innen 2030. Eller at i 30 prosent av ødelagte områder skal det være restaurering i gang. At vi skal halvere forurensning fra næringssalter på avveie og doble finansieringen av naturvern.  Alt dette er ambisiøse mål.

– Men så er det mål som er borte også?

– Ja, som ett som gikk på dette med utrydning av arter. Der har antallet forsvunnet, og blitt erstattet med en formulering om at vi skal «signifikant redusere risiko for utryddelse». I praksis betyr jo det at ambisjonsnivået er senket.

– Flest mål om hvordan vi skal ta vare på naturen

– Men dette handler ikke bare om vern, men også om hvordan vi skal verne?

– Ja, det er faktisk bare tre av 23 delmål som handler om å ta vare på naturen. Resten handler om hvordan vi skal gjøre det. For eksempel effektiv arealplanlegging. Det er viktig, for eksempel i Norge er jo 90 prosent av truede arter truet nettopp av uvettig arealbruk.

Og så har vi mål om å få ned negativ påvirkning på biomangfold fra for eksempel høsting av natur, forurensning og klimaendringer. Der har vi ganske ambisiøse mål på forurensning og fremmede arter, mens målet på klimaendringer er blitt ganske rundt. Sånn er hele avtalen, noen av målene er ganske spisse, andre er veldig runde. Så det er lett å se at det har vært forhandlinger.

Flertallet av målene handler om hvordan vi skal kunne møte folks behov på en bærekraftig og samtidig rettferdig måte. Da handler det om bærekraftig bruk og hvordan vi kan dele på naturgodene. For eksempel genetiske ressurser. Det høres kanskje litt vagt ut, men tenk deg hvor enkelt det egentlig er å sette grenser for hvor mye fisk du kan høste, hvem som kan hugge skogen eller dyrke opp arealene. Genetiske ressurser er mer komplisert: Gensekvensen til soppen man brukte først til å produsere ciclosporin, et legemiddel som brukes ved organtransplantasjon, ble først høstet fra Hardangervidda. Men lokalbefolkningen fikk aldri noen penger for det.

Nå ville vi hatt krav på «vår» andel av verdiene skapt av genressursene som er høstet i vårt land. Den delen av avtalen ble fremforhandlet av Norge, og den er først og fremst viktig for mange utviklingsland. De som har store ressurser i form av biologisk mangfold, vil ha litt større trygghet mot at noen bare kommer og tar seg til rette og tjener penger på ressurser høstet fra deres natur.

Nord mot sør, fattig mot rik

– Og der har du en konfliktlinje som har preget forhandlingene på natur-COP som på klima-COP – nord mot sør, i-land mot u-land?

– Ja, blant annet på dette som har med vern å gjøre. Tenk deg de virkelig store naturreservatene i afrikanske land, som Kruger-parken i Sør-Afrika eller Maasai Mara i Kenya: Disse er jo egentlig arv fra kolonitiden, og ble ikke akkurat opprettet med informert samtykke fra lokalbefolkningen. For dem er ordet «vern» derfor noe som i seg selv smaker litt av kolonitiden. Også for mange urfolk – de er redde for at begrepet «30 ved 30» vil innebære at de skal tvinges ut fra sine tradisjonelle områder, sånn at de må ta ansvar og bære kostnadene for naturvernet mens vi kan ture på i vår del av verden som vi har gjort før.

Det har vært veldig tydelig og påtagelig i møtene – når det har blitt ampert, har det vært høye ambisjoner fra nord som krasjer med forventninger fra sør om garantier om selvbestemmelse og motytelser i form av økonomisk kompensasjon. Landene i sør, og særlig i Afrika,  har vært klare på at da må det ressurser på bordet: «Dere kontrollerer verdensøkonomien blant annet fordi dere har utnyttet egne naturressurser maksimalt. Hvis vi skal avstå fra det samme, må dere punge ut». Og det er jo en nokså forståelig innvending.

– Og hva svarer rike land til det?

– At det er greit, men da skal vi ha ambisiøse mål, og mekanismer som følger opp at pengene vi gir, faktisk brukes til det de skal. Det er litt mistenksomhet og manglende tillit fra begge sider.

Derfor er den fjerde og siste bolken av mål så viktige – de handler om åpenhet og omstilling av samfunnet. Åpenhet om hvordan private og offentlige pengestrømmer påvirker naturen, og ambisiøse mål for å legge om fra naturskadelige til naturvennlige subsidier. Åpne data og deling av kunnskap både mellom land og til organisasjoner og innbyggere, slik at alle kan se hverandre i kortene og følge med på om hvert enkelt land og sektor oppfyller målene. Omstilling av hele samfunnet, slik at natur ikke blir en sektorinteresse, men integrert i all politikk. Slik åpenhet og helhetstenkning bygger tillit og forhindrer at noen blir gratispassasjerer. Disse målene er derfor de aller viktigste for at avtalen skal lykkes, og ikke bare bli fine ord, slik Aichi-målene dessverre ble.

– Argentina og Brasil prøvde en fiffig manøver

– I klimaforhandlingene har det ofte vært krangel om hvem som egentlig hører med i hvilken kategori – det kan være lukrativt å være definert som u-land, er det sånn her også?

– Ja, det er uenighet om hvem som skal stå på mottakersiden. Senest søndag prøvde land som Argentina og Brasil seg på en fiffig manøver for å endre formuleringene om akkurat dette. Det står mange steder i avtalen at det særlig er de mest underutviklede landene som har størst behov for å takle overgangen som skal ha hjelp. Der er jo ikke akkurat Argentina, men de har en regjering som ikke ønsker noe særlig begrensninger og gjerne vil motta ressurser. Så de ville ha inn mye mer inkluderende formuleringer på mottakersiden. Det samme ser vi hos Indonesia, som har tjent mye på bioenergi og som ikke er interesserte i mål som begrenser denne industrien. Det er en del sånne konfliktlinjer, og noen av dem går langt tilbake.

Uenige om 1800 punkt

– Men hvor omfattende har uenigheten vært?

– Såpass at det var en skikkelig thriller helt til det siste om det faktisk ville bli en avtale. For å gi et lite inntrykk: Da prosessen startet, på diplomatnivå for to uker siden, var det til sammen 1800 klammer i dokumentet rundt tekst man ikke var enige om. Da snakker vi om et dokument som i utgangspunktet var på ca. 9 sider.

– Det blir 200 klammer per side. Skjønner. Hva gjør man med sånt?

– Det var litt krise, det. Onsdag i forrige uke skulle det overleveres til politikere som skulle dra det i land. De har gjerne større forhandlingsrom, men likevel, jeg tror diplomatene skjønte at «OK, vi kan ikke overlevere dette. Vi må få vekk de små uenighetene så politikerne kan konsentrere seg om de store». Og de kom et stykke på vei – da politikerne overtok, gjensto «bare» 700 klammer.

Lokale skader eskaleres

– Men hva er typiske saker de er uenige om?

– Noe av det handler rett og slett om at natur, ressurser og utfordringer er ulikt fordelt. Så det er vanskelig å finne generelle vendinger. Her tror jeg det er en vesensforskjell med klimaforhandlingene – vi har jo bare én atmosfære, og CO₂-innholdet i den bestemmer klimaet. Og all CO₂ gjør like mye skade uansett hvem som slipper den ut.

Med biomangfold er det nærmest motsatt – der er det lokale problemer som eskalerer opp og gir globale konsekvenser. Størstedelen av naturgodene finnes og høstes lokalt, så enten det er snakk om matproduksjon eller flomdemping, skjer det der naturen er, og problemene naturtapet skaper, påvirker også først og fremst de som bor i nærmiljøet. Alle kommuner bygger ned natur. Alle verdens land utrydder arter. Både de som tjener på det, og de som taper, finnes i nærmiljøet. Problemet eskalerer totalt sett ikke bare på grunn av det hver enkelt gjør, men summen av det. Når en art er utryddet, kan den aldri komme tilbake. Samtidig skulle du tro det var enklere å få alle med på å løse naturkrisen enn klimakrisen – nettopp fordi vi også høster godene av å ta vare på naturen lokalt. Nærnaturen gir alt fra mat, flomdemping til lykke akkurat der du er.

Omstilling av subsidier viktigere enn friske penger

– Og så nevnte du kompensasjon og økonomi. Der er det også likheter med klimaavtalen?

– Men ulikt på to områder: For det første er privat kapital mye mer synlig. Ta dette med subsidier. Det brukes mye mer subsidier på å ødelegge natur enn det brukes på å ta vare på den. Avtalen sier at dette skal vi få kontroll på innen 2025. Siden skal disse skadelige subsidiene reduseres med en faktor på 500 milliarder dollar i året. Dette er stort.

Men det interessante er at de friske pengene som land lover for å bidra til å styrke biomangfold, er på totalt sett 200 milliarder dollar i året, der 10 prosent er direkte overføringer. Så omstillingen av subsidiene er et større virkemiddel enn mobilisering av ny kapital.

– Fornyet respekt for diplomatiet

– Noe annet du merket deg underveis i prosessen?

– Det har vært stor forskjell på moderatorene, synes jeg. Noen har vært veldig flinke til å tydeliggjøre konfliktlinjer. «Dere vil ditt, dere vil datt, hva om vi lager en pakke med litt ditt og litt datt»? Sånt gjør prosessene enklere, teksten bedre og man vinner mer på begge sider av bordet. Når moderatorene bare gikk løs på en setning eller ett ord av gangen ble det dårligere stemning, og dårligere løsninger. Så dette er veldig avhengig av dyktige moderatorer.

Jeg er jo ingen diplomat, men som forsker er jeg jo vant med at folk er uenige og diskuterer. Dette har som sagt vært et møte preget av veldig tydelige og vanskelige konflikter. Samtidig har jeg opplevd at det har vært veldig stor forståelse på kryss og tvers av hverandres posisjoner. Og da må vi også tenke på at noen går inn i disse forhandlingene med veldig vide mandater, andre har knapt noe de kan gi i forhandlingene. Og likevel tror jeg at jeg har hørt setningen «in the spirit of compromise» flere ganger de siste 14 dagene enn jeg har gjort til sammen ellers hittil i livet mitt. Alt i alt sitter jeg uansett igjen med fornyet respekt for diplomatiet som institusjon.