Lenge var vindkraft på land ikke bare lite kontroversielt i Norge, det var i grunnen populært, skal vi tro CICEROs egen klimaundersøkelse: I 2018 svarte hele 65 prosent av nordmenn at det stemte «svært godt» eller «ganske godt» at Norge bør øke vindkraftproduksjonen på land. Motstanden var liten: 10 prosent svarte «svært dårlig» eller «ganske dårlig» på samme spørsmål.

Vi snakker med

Merethe Dotterud Leiren er forskningssjef ved CICERO senter for klimaforskning.

Tre år senere var tilhengerandelen nær halvert: 33 prosent. Samtidig hadde motstanden økt til 39 prosent. Nå har situasjonen snudd noe, men motstanden er fortsatt sterk. Hva er årsaken og hva kan vi lære? Vi spør Merethe Dotterud Leiren, forskningssjef ved CICERO Senter for klimaforskning.

Merethe Dotterud Leiren: – Det er mange som spør om jeg tror det er blitt vanskeligere å bygge vindkraft på land i Norge nå. På den ene siden ser nok mange behovet for kraft tydeligere nå enn før. Og CICEROs egen spørreundersøkelse viser at folk i alle fall ikke er blitt mer negative til vindkraft på land de siste to årene. Samtidig er det andre forhold som tyder på at det har blitt vanskeligere. Når motstanden er blitt så stor, kan det låse seg. Vi kan miste mulighetsrommet for dialog.

<2°C: – Da etterspør mange politikk som skal sørge for økt aksept. I Tyskland snakker de om «akzeptanzpolitik»?

– Samfunnsaksept er et viktig begrep, fordi fravær av det er en hovedårsak til at fornybarprosjekter ikke realiseres eller forsinkes. Men det er samtidig omdiskutert, fordi det gjerne innebærer et ovenfra-og-ned-perspektiv, og fordi det går én vei.

Du kan se det slik: En investor kommer inn utenfra og presenterer et vindkraftprosjekt i ditt nærmiljø. Hvis du aksepterer det, betyr ikke det i praksis mer enn at du forholder deg passivt. Men at du ikke yter motstand, betyr heller ikke at du støtter det. Det er bare lettere for investoren å få gjennomslag. Samtidig kan slik politikk oppleves som litt arrogant: At målet med prosessen er å overbevise de som ikke har skjønt at vi må ha mer kraft i Norge.

Hvilken fortelling skal vi tro på?

– Men er det ikke gitt at økt kraftbehov er hensikten med kraftutbygging?

– Det er ikke alltid så tydelig, og ofte er det motstridende historier. Tenk på energikommisjonen: Tittelen på utredningen ble «Mer av alt – raskere». Et par måneder etter gikk lederen av utvalget ut i DN og sa at vi måtte skru ned tempoet. Eller: Statnett sier vi styrer mot kraftunderskudd om få år, mens NVE sier vi vil ha et overskudd i kraftbalansen i lang tid. Konklusjonene er ulike fordi prognosene bygger på ulike forutsetninger og tilnærminger, men hvilke av dem skal folk legge til grunn?

For dem som er berørt av et nytt vindkraftprosjekt, og som føler de må gi fra seg noe av verdi, blir det fort uklart hva de skal tro. Og formålet med kraftproduksjonen er viktig for hvordan folk stiller seg til utbygging.

– Hvordan?

– Vi vet at vindkraft støttes i større grad der den utvikles for å brukes lokalt, og i mindre grad der den går til eksport. Økonomi er den viktigste driveren for utvikling av fornybart lokalt: Verdiskaping og arbeidsplasser. Kostnader og profitt må være rettferdig fordelt, begrepet rettferdighet går generelt igjen. Og så vet vi at folk er opptatt av prosessen: Den skal være åpen, lokalt forankret, ikke preget av overkjøring, og den må være toveis. Innvendinger som kommer underveis, må tas på alvor og føre til endring. For eksempel med tanke på hvordan det påvirker naturen i nærområdet.

Samtidig er forskningen klar på at det ikke finnes noen fasit. Denne listen – formål, eierskap, forankring, gode prosesser, fordeling og natur – selv om mange av disse tingene er til stede, kan motstanden likevel være stor. I Høyanger er uenigheten stor selv om det handler om kraft til en hjørnesteinsbedrift og lokale arbeidsplasser. Det viser oss at den lokale konteksten alltid er veldig viktig.

– Forstår klimaproblemet, men ikke hva som kreves for å løse det

– Det var det viktigste for at folk skal støtte vindkraft. Men hva med motstanden?

– De fleste gir uttrykk for et syn på klimakrisen som er i tråd med vitenskapen: Et stort flertall mener at klimaendringer skjer, har negative konsekvenser og at menneskelig aktivitet påvirker klimaet. Samtidig tror jeg ikke folk helt forstår hvor mye som må til for å redde klima. For når det kommer til å gjennomføre klimatiltak, er det mindre støtte. Vi vil jo helst ikke spise mindre kjøtt, fly mindre, endre livsstilen vår. Det er forståelig, men det manglende samsvaret gjør det vanskelig å kutte utslipp. Det slår nok litt inn på dette med vindkraft også.

– Hvordan da?

– Selv om folk kan være enige i premisset jeg nevnte om at vi styrer mot et kraftunderskudd, er det ikke sikkert de oppfatter «mer kraft» som riktig løsning. Noen snakker heller om «mindre av alt». Mindre forbruk og mindre bruk av kraft gjennom energieffektivisering. Stadig flere snakker om nedvekst, men hvordan få til det, hvis folk ikke er villige til å endre livsstil? I det siste har kjernekraft begynt å dukke opp i enhver kraftdebatt. Men i realiteten skyver det problemet lenger frem i tid. Vi vet jo fra nettopp vindkraftdebatten at når utbyggingen starter, kan motstanden øke også mot kjernekraft. Det vil uansett ta lang tid før kjernekraft er aktuelt i Norge.

Men den største motkraften er verdikamp. Og da snakker jeg ikke bare om motstand mot å se og høre vindturbiner, det vi kaller «not in my back yard», eller NIMBY. Egentlig et litt håpløst utdatert begrep. For motstanden handler mest om å bevare naturverdier, villmark, artsmangfold, stedsidentitet og friluftsliv. Og så har du enda en faktor som er spesiell for Norge sammenliknet med de fleste andre land i Europa: Urbefolkningsrettigheter, herunder reindrift og kulturutøvelse.

NIMBY-begrepet: Not in my back yard

– Har vi hatt en tendens til å nedvurdere den verdikampen til å være utslag av litt navlebeskuende identitetspolitikk? NIMBY, som du nevnte?

– Det begrepet reduserer hele problematikken til noe vi bare ser og hører og ikke liker. Derfor treffer det dårlig. Samtidig er det noe i det: Folk reagerer mye mindre på å se hytter på høyfjellet enn vindturbiner. Selv om de kan være vel så ødeleggende for de samme verdiene jeg nevnte.

Men for mange oppleves tapet av disse verdiene som en sorg. Det er vanskelig å bære spesielt når folk i nærmiljøet også er tilhengere og tjener på anlegget. I Fosen merket vi at det nærmest var en gullfeberstemning – en voldsom optimisme og fremtidstro kom med vindkraftutbyggingen. De fikk bedre kommunale tjenester på grunn av eiendomsskatten fra vindparkene, de fikk et voldsomt oppsving under utbyggingen av vindkraftverkene da arbeidere skulle huses, og sterke og gode lokale entreprenører vant kontraktene. Da blir det vanskelig å være mot vindkraft: Da er du liksom samtidig mot bygda di. Men det er viktig å huske at det også er andre faktorer enn økonomi som spiller viktige roller i folks liv. Og de må også ha en plass i avveiningen.

– Vi må tenke annerledes om arealene våre

– Det er vel også en dimensjon i arealpolitikken her som er litt vanskelig å ta fatt i: Om vi tåler å tape mer natur, og i så fall hva vi skal bruke den til? Hytter, industri, veibygging eller fornybar energi?

– Ja, vi må tenke på arealpolitikken på en helt annen måte enn vi har gjort. Og vi må prioritere hardere. I Norge har vi vært vant til å tenke at vi har så mye areal, og så mye vann å ta av. Men dette er ikke tilfelle lenger. Det er en knapphet og en kamp om arealene også her. Vi er derfor nødt til å tenke mer helhetlig rundt hva vi skal bruke arealene til. Skal vi bruke dem til tiltak som bidrar til å redde klima? Skal slike prosjekter bli prioritert før andre prosjekter som for eksempel hyttebygging og veiutbygging? Vi er nødt til å tenke mer sektorovergripende, da en løsning i en sektor kan skape problemer i andre sektorer.

EUs grønne giv er bedre på dette, og her kan vi nok lære noe. For EUs grønne giv handler ikke bare om klima, men om å håndtere knapphet, om at vi må bruke ressursene annerledes for at vi og industrien skal overleve, rett og slett. I Europa forsøker de også å løse problemet med motstand – der har for eksempel lokale energisamfunn fått mye oppmerksomhet, som en løsning som skaper nærhet og involverer folk på eierskapsiden. EU ser også på muligheten for å pålegge solceller på alle nye bygg. Man er nødt til å snu hver stein, om man skal nå klimamålene. Det gjør man ikke i Norge.

– Mer innbyggermedvirkning?

– Har det kommet noe godt ut av de bitre vindkraftkampene?

– Regelverket har jo endret seg som en direkte konsekvens av det. Noe av problemet før, var at konsesjonene ble gamle før utbyggingen skjedde. Fordi teknologien endrer seg så raskt, førte det til at turbinene ble langt høyere og plassert annerledes i terrenget enn det folk var blitt forespeilet. Det er fordi utbygger kan ta i bruk den best tilgjengelige teknologien på det tidspunktet prosjektet skal realiseres. Nå er reglene for hvor lang tid det kan gå før en konsesjon må tas i bruk, strammet inn, og da vil ikke dette skje lenger.

Samtidig kan prosessene bli bedre. Kanskje kan mer innbyggermedvirkning være en løsning, noe man driver og tester rundt om i hele verden, både lokalt, nasjonalt, men også på EU-nivå med European Climate Pact. Og så må vi forsøke å forstå motpartene bedre, få til en reell dialog og deliberasjon. Det siste innebærer jo at du også får informasjon fra den andre parten, ikke bare sier hva du mener og håper at de vil høre på deg.