Klimaomstillingen er ikke bare populær: Den møter også betydelig motstand. Spesielt blant enkelte grupper menn er skepsis til klimapolitikk og mistillit til klimaforskning utbredt. Denne skepsisen tilskrives ofte stereotypiske forklaringer: at det handler om uvitenhet, egoisme eller manglende evne til å forstå alvoret. Men hva hvis motstanden egentlig bunner i noe annet?

Vi snakker med

Marthe Elden Wilhelmsen er sosiolog og doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Agder. Hun har bakgrunn som lektor og underviser også i lærerutdanningen ved UiA.

Sosiolog Marthe Elden Wilhelmsen ved Universitetet i Agder har gjennom lengre feltarbeid intervjuet menn med ulik bakgrunn som alle gir uttrykk for slik skepsis. Hun undersøker hvordan holdninger til klima og samfunn henger sammen med identitet, tilhørighet og kulturell motstand. På klimafestivalen Varmere Våtere Villere fortalte hun om studien sin.

Vi spør henne hva hun har funnet – og om vi kan bruke lærdommen derfra til å lage praktisk politikk som ikke vekker den samme motstanden.

Energi og klima: – Hva var det som overrasket deg mest underveis i prosjektet?

Marthe Elden Wilhelmsen: – Folks reaksjoner når jeg presenterer forskningen. Mange ler av eller snakker nedsettende om deltakerne mine, og det skjer både i akademia og blant journalister. De ønsker gjerne kontakt med dem – som om dette er en sjelden gruppe – men det er det ikke. Det var faktisk veldig lett å finne deltakere. Det sier noe om hvor lite vi forstår av grupper som skiller seg fra flertallet i klimadebatten.

– Og så omtaler vi dem gjerne litt lettvint som klimaskeptikere, men du sier at det ikke egentlig handler om klima, men om noe annet – en dypere frustrasjon over samfunnsutviklingen?

– Ja. Tittelen på avhandlingen min er «Hva er det vi egentlig snakker om når vi diskuterer klima og klimapolitikk?» Det var slik interessen min startet – jeg hadde en følelse av at mange snakker forbi hverandre. Jeg har kommet fram til at klima ofte brukes som en identitetsmarkør. Det handler ikke nødvendigvis om selve klimaspørsmålet, men om å vise hvem man er, og hvor man står ideologisk.

• Les også: Er klimatrusselen mandig nok?

Anti-«woke»: Maskulint og rasjonelt. Klimapolitikk: Feminint og følelsesstyrt.

– Men hva menes egentlig med «identitetsmarkør»? Og det andre M-ordet, «maskulinitetsmarkør»?

– En identitetsmarkør er noe du sier eller gjør for å vise hvem du er, og hvilken gruppe du hører til. Mange bruker klimaskepsis på den måten. Når det gjelder maskulinitetsmarkør, handler det om at klimapolitikk ofte forbindes med noe feminint – følelsesstyrt og moraliserende. Å vise skepsis til det blir en måte å fremstå på som rasjonell og «maskulin». Det er et slags opprør mot det de oppfatter som en feminisering av samfunnet. Å vise motstand mot «woke»-kultur og klimamoral kan være en måte å fremstå som tøff og selvstendig på. Det handler om å markere at man ikke lar seg styre, at man tør å være kontrær.

– Kan man si at det også er et opprør mot identitetsmarkørene på den andre siden – de som gjør et poeng av å kutte i forbruk, fly mindre, spise vegetarisk? «Dydsposering», som enkelte kaller det?

– Helt klart. Mange av deltakerne mine mener slike valg er performative – en måte å vise at man er bedre enn andre. De kritiserer det de ser som hykleri, og sier for eksempel: «De demonstrerer på fredag, men så flyr de til Granca og spiser biff dagen etter.» Det handler om det de oppfatter som dobbeltmoral.

Liten bevissthet om egen privilegerthet

– Men føler de seg like privilegerte som dem de kritiserer? Eller føler de seg akterutseilt, ekskludert og truet? Og enten det ene eller det andre: Har de grunn til det?

– Det er interessant, for jeg opplever ikke at de har noe særlig bevissthet rundt hvor privilegerte de faktisk er. De snakker som om hvordan alle andre liksom bare kommer seilende inn og blir kvotert inn, uten å fortjene det. Og at det går ut over dem.

Men objektivt sett er de ganske privilegerte. De har utdanning, jobb, familie og gode sosiale nettverk. Det er derfor jeg reagerer på hvor karikert bildet av denne gruppen er. Det er lett å tro at dette er sinte unge menn uten tilhørighet, men de fleste er helt vanlige samfunnsborgere – ressurssterke, oppegående og morsomme folk.

Derfor blir jeg litt overrasket over folks reaksjoner. Som jeg nevnte på Varmere Våtere Villere: Folk spør meg ofte om dette er «incels» – gutter som er sinte fordi de ikke får seg dame. Men det er overhodet ikke tilfelle, tvert imot. Det er nettopp det som er poenget – dette er helt vanlige mennesker. Og slike spørsmål sier noe om hvor mye vi tar for gitt at alle rundt oss deler våre holdninger. Derfor har deltakerne mine ofte et bevisst forhold til hva de sier – og hvor. I noen sammenhenger viser de åpent klimaskepsis og motstand mot woke-kultur, mens i andre sammenhenger holder de helt tett.

– Er det derfor de føler at de er ekskludert?

– Ja. De føler at deres perspektiv ikke får plass. Mange sier de må være forsiktige med hva de sier på jobb, for eksempel – de orker ikke trøbbel. De er veldig bevisste på hvem de kan stole på, og når det er trygt å si hva de mener.

– Umulig å ha en faktabasert diskusjon

– Men dette med å «våge å være kontrær» – er det ikke et snev av at det også er et slags mål i seg selv? Kanskje til og med en del av identiteten deres?

– Ja, noen sier det rett ut. Det å være i opposisjon blir en måte å skape autonomi og identitet på. Når man føler at samfunnet ikke representerer en, blir det viktig å stå imot. Det gir en følelse av å være selvstendig og modig – en slags «jeg går min egen vei»-mentalitet.

– Men det er noe som skurrer når du sier disse mennene ser på seg selv som rasjonelle, og klimapolitikk som noe som er følelsesbasert. Som Anja Bakken Riise sa på klimafestivalen: Det er knapt noen som leser så mye forskning og fakta som folk som jobber med klima. Forskningen er jo nokså entydig her. Hvordan reflekterer de over det?

– Dette er et kjernemoment. For klimadebatten handler i stor grad ikke om fakta, men om følelser og tillit. Og deltakerne mine stoler uansett ikke på klimaforskning. Da spiller det ingen rolle hvor mange rapporter du refererer til fra FNs klimapanel.

Mange mener at forskere er politiske aktører eller kjøpt og betalt. Dermed blir ikke Klimapanelets rapporter relevante for dem. Det gjør det umulig å ha en faktabasert diskusjon, fordi man ikke er enige om premissene. Det blir det som kalles en «conversation stopper».

Tror ikke på «mainstream media»

– Du har brukt noe som heter egosentrert sosial nettverksanalyse – hva i all verden er det for noe, og hva kan du lære av det?

– Det handler i bunn og grunn om tillit. Deltakerne plasserer seg selv i midten av et slags kart og fyller inn hvilke personer og informasjonskilder de stoler på – og ikke stoler på. Det inkluderer alt fra podkaster til nyhetsmedier og nære relasjoner. Vi ser også på hvor ofte de er i kontakt, hvordan de kjenner hverandre, og hvordan informasjon sirkulerer i nettverkene deres. Det gir innsikt i hvordan de orienterer seg – hva slags landskap de navigerer i, og hva slags kunnskap de bygger sin virkelighetsforståelse på.

– Her gjetter jeg at mange henter informasjon utenfor etablerte kilder?

– Jeg er fortsatt midt i datainnsamlingen, så jeg er litt forsiktig med å konkludere. Men, ja, det ser slik ut. Mange uttrykker sterk mistillit til det de kaller «mainstream media» og til institusjoner som Klimapanelet. Derfor søker de seg til kilder som bekrefter det de allerede tror. Jeg tror også mye av dette er påvirket av sosiale medier, hvor kulturelle konflikter og språkbruk fra USA får stor plass. Det skaper en form for importert kulturkrig, på begge sider.

– Men … «conversation stoppers», ingen tillit til forskningen, alternative «nyhetskilder» … finnes det egentlig noen måte å snakke om dette på som gjør at vi kan komme videre, finne et felles grunnlag som gjør at vi kan få en klimapolitikk som virker?

– Jeg håper det. En av hovedkonklusjonene mine er at vi må bli bedre til å plassere frustrasjonene i riktig boks. Vi tror vi snakker om klimapolitikk, men ofte handler det om helt andre ting – som identitet, tilhørighet eller følelsen av å ikke bli representert. Det blir en slags stedfortreder – det vi ofte kaller en proxy-konflikt – der frustrasjonen egentlig handler om noe annet, men kanaliseres gjennom klimapolitikken. Hvis vi ikke skjønner hva frustrasjonen egentlig handler om, blir det vanskelig å møte den.

Tips: Dropp latterliggjøringen

– Hvis du skal gi ett råd til politikere og andre som lager klimapolitikk – hva ville det vært?

– Unngå å gjøre dette til en kamp om moral. Når budskapet blir: «Enten er du god, eller så er du ond», så støter du fra deg mange. Det gjelder å gjøre folk i stand til å kjenne seg igjen i det som sies – ikke få dem til å føle at de dømmes. Mange kjenner seg ikke igjen i bildet av «det onde mennesket». Som en av mine deltakere sa: «Er det ikke litt ironisk at vi blir dømt som dårlige mennesker – av dem som selv hevder at de er de gode?» Det ligger mye i det utsagnet.

– Og den latterliggjøringen du snakket om i starten, hjelper kanskje ikke så veldig heller?

– Nei, tvert imot. Jeg har selv fått kjenne på en brøkdel av det deltakerne mine beskriver. Når jeg presenterer forskningen, antar folk ofte at jeg deler deres syn – og sier ting som: «Disse folkene burde vi jo bare le av.» Det skaper avstand og gjør det vanskelig å føre en samtale.

I lærerutdanningen snakker vi mye om «uenighetsfellesskap» – altså hvordan vi kan diskutere uenigheter på en god måte. En viktig del av det er å skille mellom personer og ideer: Ikke alle ideer trenger plass i alle samtaler, men alle personer bør oppleve at de kan delta. Det er et viktig demokratisk prinsipp.