Karbonfangst og -lagring (CCS) har lenge vært løftet frem som en klimaløsning i sektorer hvor det er vanskelig å få til null utslipp, for eksempel avfallshåndtering og produksjon av sement, kunstgjødsel og stål. Altså å fange CO₂ fra tunge punktutslipp og dermed stanse utslippene før de kommer ut i atmosfæren.

Ekspertintervjuet

Mona Mølnvik er forskningssjef ved SINTEF Energi.

Teknologien kan imidlertid også brukes til det som ofte omtales som karbonfjerning, carbon dioxide removal (CDR) på engelsk. Altså å fjerne allerede eksisterende utslipp fra luften rundt oss. Er teknologien tilstrekkelig moden til at det er verdt å satse på dette nå? Og før vi kommer så langt at CDR monner, må vi vel lage lønnsomme verdikjeder for karbonfangst, -transport og -lagring. Men hvordan kommer vi dit? Vi spør Norges kanskje fremste CCS-ekspert, SINTEF-forskningssjef Mona Mølnvik.

<2°C: – Vi kan begynne med å snakke om teknologien: Er det noen teknologier som peker seg ut som lettest å kommersialisere eller som er mest populære nå?

Mona Mølnvik: – CO₂-håndtering består av en kjede der man fanger CO₂, transporterer og lagrer permanent i undergrunnen. Før transport må CO₂-en kondisjoneres. Det innebærer å rense, trykksette og/eller flytendegjøre den. Deretter kan den transporteres, enten på skip (flytende ved ulike trykk) eller i rør (trykksatt). I forbindelse med Langskip-prosjektet og Northern Lights er det bestilt høytrykkskip, med et transporttrykk på ca. 17 bar. Alternativt kan man transportere på lavere trykk og høyere tetthet, som muliggjør transport av mer CO₂. Denne løsningen gir utfordringer fordi man da opererer nærmere det kritiske punktet. Ved rørtransport må trykket være superkritisk, over kritisk punkt, altså godt over 100 bar.

Lagring kan foregå under havbunnen offshore, som i Norge, men det er også initiativer i Danmark for å utvikle løsninger for lagring i undergrunnen på land. Det er altså flere teknologier som må inn i kjeden for å få den til å fungere. Dette krever beslutninger fra ulike aktører samtidig. Disse innebærer vilje til å ta risiko, og her kan myndighetene bidra med forutsigbare rammebetingelser og risikoavlastning.

Nye fangstteknologier på vei

Dette intervjuet er gjort i forbindelse med vårt nye temanotat om karbonfangst og -lagring og karbonfjerning.

Les notatet her

Last ned pdf

– Hva hvis vi tenker først og fremst på fangstteknologi?

– Når det gjelder fangstteknologi, er solventbasert fangst – der CO₂ fanges i en væske som passerer gjennom røykgass – den mest modne teknologien. Aker Carbon Capture, som nå er kjøpt opp av SLB og blitt en joint venture (SLB Capturi), baserer seg på slik aminteknologi. Forskjellen mellom aktørene ligger i sammensetningen av aminene de bruker, og dette er forretningshemmeligheter. Det finnes også andre teknologier, som membraner, sorbenter (faststoffer som absorberer CO₂), og nedkjøling for flytendegjøring. Man jobber med flere av disse løsningene og kombinasjoner av disse som kalles hybridløsninger. SINTEF jobber i tillegg med en CLC-teknologi der man bruker en oksygenbærer som sirkulerer mellom et reaksjonskammer og et kammer som tar opp oksygen fra luften. Dette er en såkalt oxy-fuel teknologi.

Det er viktig å ha flere teknologier fordi kildene til CO₂ er forskjellige. Det kan være industrielle utslipp fra stålproduksjon, aluminium, silisium, magnesium, sement (som i Brevik), avfallsforbrenning (som på Klemetsrud), eller hydrogenproduksjon fra naturgass (reformering). Kraftproduksjon fra kull eller gass krever også CO₂-håndtering. Med så mange ulike prosesser og forhold, er det naturlig at forskjellige fangstteknologier utvikles, avhengig av bruksområde.

– Hva med fangstraten? Fortsatt rundt 90-95 prosent?

– Ja, fangstraten er i stor grad et økonomisk spørsmål. Teknologi for å fange CO₂ fra luft er i utvikling, og i lufta er CO₂-konsentrasjonen rundt 0,0425 prosent. Teknologien kan i prinsippet fange opptil 100 prosent, men det krever mye energi og utstyr. Fangstraten driver kostnadene, og hvor mye man fanger, avhenger av energibruken. Vi må likevel jobbe mot netto nullutslipp, og det er derfor det er så stort fokus på å fange så mye CO₂ som mulig.

Det går an å fange alt, men …

– Hvor mye CO₂ fanges i kommersielle prosjekter i dag?

– Fangstraten i de fleste kommersielle prosjekter ligger rundt 95 prosent, også Just Catch til SLB Capture, men det varierer. Hvor mye som fanges i dag, er vanskelig å si nøyaktig. EU har satt konkrete mål for CO₂-lagring på 50 millioner tonn per år i 2030, 280 i 2040 og 450 millioner tonn CO₂ i 2050.

Vi har hatt et prosjekt som heter Hydrogen for Europe, hvor vi la inn EUs ambisjoner knyttet til hydrogen og nullutslipp i 2050. Da kom vi frem til at behovet sannsynligvis er høyere enn det EU har estimert, vi tror det bør fanges og lagres minst en milliard tonn per år i Europa innen 2025. EU har lenge hatt en litt reservert holdning til CCS, men etter grundige analyser har man innsett at det vil være veldig krevende å nå klimamålene uten. Da er det gledelig at EU har satt høye mål, men utfordringen er å få så mye CO₂ som mulig under bakken, og ikke bare resirkulere den.

– Men hva med CO₂-en som ikke fanges? Slippes den ut? Hva er da poenget?

– Miljøorganisasjoner argumenterer gjerne for at fangst må være 100 prosent, men ingenting er utslippsfritt, heller ikke vindmøller eller solceller, som krever naturinngrep og materialer som stål og glassfiber som gir utslipp. Å kreve 100 prosent utslippsfrihet kan hindre fremgang, og det som er viktig, er å få så mye CO₂ under bakken så raskt som mulig med minst mulig bruk av energi og inngrep i natur.

Punktutslipp eller direktefangst?

– Men skal vi lykkes med det, bør vi prioritere punktutslipp fremfor direktefangst fra luft?

– Det er viktig å prioritere de store punktutslippene nå. Direktefangst fra luft er viktig og må være en del av løsningen, men det krever mer energi og dermed ressurser, og det er mer kostbart. Langskip- og Northern Lights-prosjektene er allerede i gang, og skal være operasjonelle i 2025. Dette er viktige prosjekter, selv om kapasiteten per nå ikke dekker alt vi burde håndtere innenlands. Ambisjonen for fase én av Northern Lights er å kunne håndtere 1,5 millioner tonn CO₂ per år, men den er høyere for fase to.

– La oss gå litt videre til transport og lagring. Hvordan har utviklingen vært på dette området de siste fire-fem årene, og hvor tror du de store volumene for transport av CO₂ vil komme?

– Skip er egnet for å bygge opp et marked, så kan man bygge rørledninger etter hvert som volumene kommer opp. Dette er også tankegangen bak Langskip-prosjektet. Det baserer seg på Northern Lights-løsningen med skip som henter CO₂ ved havnene der utslippene skjer. Det er en fornuftig løsning. Mottakssentralen, eller terminalen, er plassert i Øygarden, i nærheten av Kollsnes på Vestlandet, og derfra går rørledninger til injeksjonsbrønnen som går ca. 2700 m under havbunnen.

Tidligere prosjekter hadde én utslippskilde til ett lager, men det ble uforholdsmessig dyrt. Nå forsøker vi å optimalisere kjedene slik at flere utslippskilder kan bruke samme infrastruktur for CO₂-transport og permanent lagring. En aktør som produserer metall, for eksempel, har ikke ekspertisen til å utvikle en full CCS-løsning selv. Det å kunne kjøpe det som en tjeneste til en forutsigbar pris, har stor verdi. Northern Lights har en ambisjon om å tilby en tjeneste som innebærer å hente CO₂ ved kai, og deretter sørge for transport til mellomlager og permanent lagring i undergrunnen. Dette vil kunne gi tilgang til flere aktører.

Hvis det blir store nok mengder CO₂ i Europa, vil det på sikt være mer hensiktsmessig å bygge store rørledninger som kan transportere CO₂ på en billigere måte enn skip.

Det store lønnsomhetsspørsmålet

– Hvordan kan vi gjøre dette lønnsomt? Svaret er selvfølgelig avgifter, men hvordan kan vi fordele dette slik at det blir en sunn konkurranse og prisutvikling?

– EU har sin Net-Zero Industry Act, NZIA, og spørsmålet er hvordan Norge skal knytte seg til dette. Vi har Langskip, som ble vedtatt i 2020, men det har ikke vært store investeringsbeslutninger for CCS i Norge siden da. Det eneste prosjektet som er i gang, er Heidelberg Materials i Brevik, som skal være operasjonelt i 2025. Avfallsforbrenningsanlegget på Klemetsrud i Oslo ble satt på vent, men de jobber nå med en ny investeringsbeslutning. Begge disse er en del av Langskip.

I Norge er det mange pilotprosjekter, spesielt innen metall- og avfallshåndtering. Oslo Economics, sammen med SINTEF Energi, leverte en rapport i mars 2024 som foreslo omvendte auksjoner for å fremme CCS-prosjekter. Dette innebærer at aktører med utslipp konkurrerer om midler, siden fangst fra utslippskildene er den største kostnaden i CCS-kjeden. Staten anbefales å ha en koordinerende rolle i dette og i starten også engasjere seg i utvikling av CO₂– transport og -lager.

Det er også en bekymring for at aktører med lav konsentrasjon av CO₂ i sine utslipp vil få det vanskeligere, fordi det er dyrere å fange CO₂ fra slike kilder. Videre må vi sikre at CO₂ fanget fra biogene kilder kan godskrives. Når det gjelder lagring, er det flere lisenser som nå er tildelt for å utvikle lagringsplasser på norsk sokkel.

Tørre brønner rommer mest

– Hvordan ser du på mulighetene for å drive økonomien i Northern Lights på lengre sikt, med det CO₂-volumet vi kan fange og transportere fra Norge? Vil vi være avhengige av å importere CO₂ fra Europa?

– Norge en en energistormakt, med vannkraft, olje- og gassressurser og vindkraft. Når vi selger olje og gass, tilsvarer utslippene fra forbrenningen utenfor Norge cirka 500 millioner tonn CO₂ årlig. Selv om ansvaret for utslippene ligger på mottakerlandene, har Norge naturgitte forutsetninger for å lagre mer CO₂ enn det vi selv produserer. Vi har også betydelig kompetanse fra olje- og gassindustrien. Derfor er CCS noe Norge bør prioritere å videreutvikle.

– Ofte er det såkalt «tørre brønner», altså saltvannsreservoarer, som brukes til lagring, snarere enn gamle olje- og gassbrønner. Kan du forklare hvorfor?

– Det handler om akviferer. En akvifer består av en vannfylt porøs bergart, sandstein, som kan ta imot CO₂. Det fungerer litt som en fuktig svamp som tar opp vann før det renner over. Når du injiserer CO₂ i sandstein, trekkes den inn i porene mellom sandkornene og lagres der. For å sikre at CO₂-en ikke lekker ut, må det ligge en tett takbergart, som skifer, over formasjonen. Når man bruker slike «tørre brønner», holder man seg unna eksisterende olje- og gassproduksjon og har kontroll på systemet.

– Så det er hovedsakelig tekniske hensyn som gjør at man bruker slike akviferer til lagring, og ikke olje- og gassbrønner?

– Ja, det er teknisk enklere, og man har god kontroll på systemet. Når lisenser for lagring tildeles, gjøres det på forespørsel fra selskapene, så det er nok grunnen til at disse områdene har blitt tildelt.

– Norge har unike forutsetninger

– Kan du forklare hvorfor vi har så gode forutsetninger for å lagre CO₂ på sokkelen? Hva er grunnen til at vi har bedre forutsetninger enn for eksempel Danmark og Tyskland?

– Aller først: Equinor fikk i Danmark nylig en letelisens eller klargjøringslisens for å lagre CO₂ på land. Så det er ikke enten eller. De samme forutsetningene som har gitt oss store forekomster av olje og gass, gjør at vi har en undergrunn som er egnet til å lagre CO₂. Dette handler om porøse formasjoner med takbergarter over som hindrer lekkasje. I tillegg har vi kompetansen fra olje- og gassindustrien og en solid offshorenæring. Dette er ingeniørarbeid, og så lenge det gjøres riktig med tilgjengelig kompetanse og verktøy, er det trygt og forutsigbart. Norge er i en veldig god posisjon, men det krever også klare rammebetingelser for aktørene.

– Apropos det: Er det riktig å si at vi har vært flinke til å få på plass infrastrukturen og teknologien, men at det har stoppet litt opp på det regulatoriske og politiske, spesielt med tanke på å etablere et marked?

– Ja, men vi må også fortsette med teknologiutviklingen, for utfordringen er at inntektene, eller besparelsen i kostnaden ved å slippe ut CO₂, ikke matcher kostnadene for å håndtere utslippene. Så kostnadene for å fange, transportere og lagre CO₂ må fortsatt reduseres, og forskning bidrar til det. Vi bruker også kompetansen til å bidra til å utvikle gode rammebetingelser. Erfaringer fra fullskala-prosjekter vil også gi læringseffekter som reduserer kostnadene. Og så er det viktig at vi ikke bygger landbaserte anlegg med offshore-standard, når det er nok med en industriell standard.

– Norge taper terreng

– Med den erfaringen vi har fra andre grønne teknologier som har blitt kommersialisert, ser du noen enkle grep for å gjøre CCS mer tilgjengelig for større deler av industrien?

– Jeg vil skryte av regjeringen som har vedtatt Langskip og finansiert store deler av Northern Lights. Vi må bygge videre på dette og opprettholde stoltheten over å ha kommet så langt. Samtidig jobber vi tett med EU for å sikre forutsigbarheten. Det er også viktig å fortsette å støtte forskningen, slik at vi kan utvikle innovasjons- og kompetanseprosjekter for dette området. Vi er veldig stolte over å skulle starte opp gigaCCS, et nytt forskningssenter for miljøvennlig energi (FME), i 2025. Det er likevel et tankekors at forskningen som støtter teknologiutviklingen, har blitt kuttet etter at Langskip ble vedtatt. Vi er ikke i mål, og vi trenger å fortsette å utvikle teknologiene og redusere kostnadene.

– Er Norge fortsatt i en lederposisjon på CCS-teknologi, eller har vi tapt terreng med EU og andre land som har blitt mer aktive?

– Jeg tror det er for tidlig å si. Vi ser ut til å tape terreng nå, men som i fotball er det først når ballen er i mål at det teller. Det er når CO₂ er under bakken at det virkelig betyr noe, og det er ikke mye CO₂ under bakken i Europa, heller ikke i Danmark. Men vi kan ikke hvile på laurbærene våre. Selv om vi har vært verdensledende, må vi gjenta suksessen for å beholde den posisjonen. Vi må fortsette å være ambisiøse, ikke fordi vi skal være best, men fordi vi har en forpliktelse overfor samfunnet, både i Norge, Europa og globalt. Dette er en viktig del av løsningen på klimautfordringene, og vi må sørge for at den tas i bruk i den skalaen som trengs.