Debatten om kjernekraft i Norge er svært polarisert, og tilhengere og motstandere fører ikke alltid samme samtalen. Tilhengere fremhever stabiliteten og sikkerheten ved kjernekraft, skeptikere mener at høye kostnader og lange byggetider gjør det urealistisk. Kjernekraftindustriens historikk med hyppige kostnadsoverskridelser og forsinkelser underbygger skepsisen.

Men både i Norge og andre land trengs det mer kraft for å møte etterspørselen som ventes å komme. Vi må redusere utslipp, støtte nye industrielle prosjekter og grønne initiativer. Selv om etterspørselen forventes å vokse saktere enn tidligere anslått, det det fortsatt tøffe valg som må tas. Vindkraft på land blir stadig mindre populært, offshore vindkraft fryktes å bli for dyrt, og andre alternativer har også sine begrensninger.

Vi snakker med:

Chris Gadomski er leder for kjernekraftanalyse i BloombergNEF.

Nå går diskusjonen om kjernekraft kan være et alternativ for Norge, fem år etter at den siste norske forsøksreaktoren på Kjeller ble besluttet avviklet. Men hvor reelt er det? Og hvor vil vi først få se disse små modulære reaktorene (SMR) alle snakker om? Vi går for sikkerhets skyld langt utenfor landegrensene for å finne en uhildet kilde: Chris Gadomski, sjefskjernekraftanalytiker i Bloomberg New Energy Finance.

Første halvdel av 2030-tallet?

<2°C: – Små modulære reaktorer, eller SMR, er blitt det nye moteordet i norsk energidebatt. Selskapet Norsk kjernekraft AS har store planer, og luftet nylig ideen om å bygge fire enheter av X-energys 80 MW Xe-100 SMR innen 2035. Men er det en realistisk tidsramme? Når forventer du at de første kommersielle reaktorene kommer på nettet? Og hva med høytemperatur-gassreaktor som denne?

Chris Gadomski: – Jeg tipper vi vil se noen avanserte reaktorer—små modulære reaktorer, avanserte reaktorer som raske reaktorer, smeltet salt-reaktorer, høytemperatur-gassreaktorer og mikroreraktorer – i drift mellom 2030 og 2035 i Vest-Europa og Nord-Amerika. Ledende land for å ta i bruk disse vil være Canada, USA, Polen, Romania og Estland. Disse landene er i dype samtaler om disse avanserte reaktorene.

– Men kan vi stole på oppstartsdatoer og ledetid som forespeiles så tidlig, spesielt når det gjelder avansert reaktordesign?

– Kjernekraftindustrien er notorisk kjent for at prosjektene tar lengre tid og koster mer enn først antatt. For eksempel, i 2010 satt jeg i et panel i London med representanter fra en SMR-leverandør og diverse venturekapitalinvestorer i avansert kjernekraft. På den tiden hevdet SMR-leverandøren at de ville ha et prosjekt i drift i USA innen 2020. I mellomtiden, i samtaler med russerne, sa de at de ville ha et flytende kjernekraftverk operativt nord for Polarsirkelen innen 2020. Innen desember 2019 var russerne i gang med sitt kraftverk, mens den amerikanske leverandøren skjøv tidslinjen sin til 2030. Det er viktig å være forsiktig med hva disse selskapene lover.

Er tiden for store kjernekraftverk forbi?

– Generelt sett, hva er de største utfordringene knyttet til andre SMR-planer, spesielt de som er basert på mer tradisjonelle teknologier som å skalere ned en kokvannsreaktor?

– Frankrike reviderte nylig tilnærmingen sin til Nuward-teknologien, og så sent som i juli besluttet de å redesigne den. Frankrike har en tendens til å bygge store reaktorer fordi en så stor andel av deres elektrisitet kommer fra kjernekraft. De trenger å erstatte de eldre typene kraftverk som har vært i drift i 40-50 år, med nyere.

I USA planlegger de å forlenge levetiden til de fleste eksisterende kjernekraftverk til 80 år. USA er flinke til å drive kjernekraftverk, men sliter med å bygge nye. Som vi så med Vogtle-anlegget, det dyreste kjernekraftverket i verden per kilowatt elektrisitet. Franskmennene har møtt lignende utfordringer med prosjektene i Finland og Flamanville. Derfor tror jeg tiden for store reaktorer er forbi, og at fremtiden ligger i små og avanserte reaktorer.

Koreanerne er unntaket: De signerte nylig en kontrakt i Tsjekkia for å bygge store reaktorer. En endelig investeringsbeslutning er sannsynlig neste år.

Suksessoppskriften (og antall oster i Frankrike og USA)

– Et av salgsargumentene for SMR er at de skal kunne serieproduseres. Men når blir for eksempel GE Hitachi-reaktorer hyllevare som kan installeres på et par år?

– GE Hitachi er smarte. De har prosjekter i både USA og Canada, med planer om minst fire SMR-reaktorer i Canada og én i USA. Polen er interessert i opptil 24 av disse reaktorene, også Estland har valgt denne teknologien. Nøkkelen er å ha et standardisert design, som forenkler forsyningskjeden, driften og vedlikeholdet. Som en direktør for et avansert reaktorselskap sa til meg: «Ikke gi meg penger til å kjøpe den første reaktoren; gi meg penger til å bygge fabrikken, så jeg kan bygge ti reaktorer.» Dette er strategien til GE Hitachi: Utvikle et konsortium og en ordrebok som spenner over flere land.

Samme tilnærming var hemmeligheten bak franskmennenes suksess. Det finnes en vits i kjernekraftindustrien som går slik: I Frankrike er det fem forskjellige typer reaktorer, men 100 forskjellige typer ost. I USA er det 100 forskjellige typer reaktorer, men bare fem typer ost. Poenget er alle fordelene du får med et standardisert design: Forsyningskjeder, drift, vedlikehold og opplæring. Men det er et tveegget sverd: Går noe galt med én reaktor, må du sjekke alle andre av samme type.

Best for Norge: SMR. Eller fusjon.

– Hva ville være din anbefaling for Norge, dersom vi skal bygge kjernekraft? Bør vi vente på at SMR blir kommersialisert, bygge tradisjonelle storskala-reaktorer, eller vurdere andre alternativer?

– Jeg har ikke anledning til å gi investeringsråd, så ta dette som generell innsikt heller enn en anbefaling. Det er formidable hindre hvis du vil bygge store reaktorer i Europa nå. Prosjekter som Vogtle, Flamanville og Hinkley Point har vært ekstremt dyre og tidkrevende. I skarp kontrast kan Kina bygge 20-30 reaktorer med et dedikert team til en brøkdel av kostnaden.

For Europa generelt gir SMR eller avanserte reaktorer mer mening. Spesielt som supplement til fornybare energikilder eller for å erstatte nedlagte kullkraftverk. Det finnes teknologier, for eksempel natriumkjølte hurtigreaktorer, som kan bruke brent brensel. Noe som kan løse noen problemer med gammelt kjernekraftavfall.

Fusjon er enda et alternativ. Det er høy risiko, men potensielt høy avkastning. I et land som Norge kan mindre reaktorer eller fusjon være mer akseptable enn storskala prosjekter.

– Du nevnte fusjon, hva tenker du om de siste utviklingene der?

– Siden juni har jeg besøkt Commonwealth Fusion, ZAP Energy og TAE Technologies, alle ledende aktører innen fusjon i USA. Dette er seriøse selskaper med god finansiering som har gjort teknologiske framskritt. Men de har ennå ikke oppnådd netto energigevinst. Når de først klarer det, tenker jeg at det vil strømme en enorm mengde penger inn i fusjonssektoren.

Fusjon kan supplere økende utbygging av fornybare energikilder, samtidig som den unngår mange av problemene som følger med fisjonsteknologi. Commonwealth Fusions prototype ligger bare 300 meter unna bolighus, noe du aldri kunne gjort med en SMR eller avansert reaktor. Fusjon kan gi prosessvarme til industrien og kan plasseres i sensitive områder. Regjeringer, inkludert de i Kina, Russland, USA, Storbritannia og Korea, er alle tungt investert i å drive denne teknologien fremover.

SMR-støtten øker, men det går fortsatt tregt

– Hvordan har det globale landskapet for SMR utviklet seg siden 2021, spesielt med tanke på Ukraina-krigen og økt energibehov fra kunstig intelligens og andre teknologier?

– Det har vært blandet. Ukraina-krigen har forsterket bekymringene rundt energisikkerhet, noe som har ført til fornyet interesse for SMR, spesielt i Europa. Likevel har faktisk implementering av SMR gått saktere enn forventet på grunn av pågående kostnads-, regulatoriske og teknologiske utfordringer.

Land som Russland og Kina har fortsatt å drive frem sine SMR-prosjekter, og Russland utforsker til og med eksport av sin teknologi til nye markeder som Usbekistan. I vestlige markeder er fremdriften for SMR fortsatt i stor grad på planleggings- og utviklingsstadiet, med betydelige utfordringer før bred kommersialisering. Det økte energibehovet fra KI og andre teknologier har økt presset, men det har ennå ikke ført til raskere implementering. Faktisk, mens den politiske støtten for SMR øker, spesielt som et supplement til fornybare energikilder, har tidslinjen for kommersialisering trolig blitt skjøvet lenger inn på 2030-tallet.

Selv om det er fremgang alt i alt, går det altså fortsatt langsomt. Og det globale energilandskapet fortsetter å utvikle seg med disse pågående geopolitiske og teknologiske pressene.

Sterk statlig styring = rask kjernekraftutbygging

– Det er en debatt her i Norge om hvorvidt et kjernekraftprosjekt noen gang kan være økonomisk bærekraftig uten en relativt høy garantert strømpris eller andre typer statlige garantier, subsidier og finansiering. Har noe kjernekraftprosjekt blitt bygget på tid, på budsjett, eller uten betydelig offentlig finansiering?

– Kanskje den største suksesshistorien de siste årene er det koreanske prosjektet i Abu Dhabi, som var relativt nær å være både på tidsplan og budsjett. Men når man ser på historikken i USA og Vest-Europa, er den forferdelig. Hvert stort kjernekraftprosjekt har vært preget av forsinkelser og kostnadsoverskridelser.

På den annen side har kineserne og russerne klart å holde kostnadene mye lavere, hovedsakelig på grunn av sterk statlig støtte. Statseide organisasjoner som Rosatom og kinesiske selskaper har mer spillerom til å fremme sine teknologier globalt. Vestlige selskaper sliter med å konkurrere på både kostnad og tid.