Ekspertintervjuet: Oljeprisfallet er bare begynnelsen - Energi og Klima

Ekspertintervjuet: Oljeprisfallet er bare begynnelsen

En kombinasjon av koronavirus og brudd i OPEC-forhandlinger fikk oljeprisen til å styrte. Men om dette ikke er slutten for oljealderen, likner det i alle fall mistenkelig, mener NUPI-forsker Indra Øverland.

Mandag 9. mars falt oljeprisen med 30 prosent, det største fallet på én dag siden Gulfkrigen i 1991.Illustrasjon: ccPixs.com cb

Øverland tror opptakten til prisfallet viser at de gamle mekanismene som har drevet oljeprisen opp og ned i over 100 år ikke lenger fungerer normalt. Når selv ikke kriser i Gulfstatene gir store prishopp, er det noe som ikke stemmer. Og selv om den globale oljeetterspørselen fortsatt er på vei oppover, er markedet preget av overtilbud. Brudd i forhandlingene mellom Russland og OPEC med Saudi-Arabia i spissen får skylden får det dramatiske fallet mandag 9. mars. Men Øverland mener forklaringen ikke er fullt så enkel.

2°C: – Hva var det egentlig som skjedde da oljeprisen stupte 9. mars?

Ekspertintervjuet

Foto: Christopher Olssøn.

Navn: Indra Øverland
Stilling: Forsker I og leder for  NUPIs Senter for energiforskning
Aktuell: Spesialist på energipolitikk som har forsket spesielt på Russlands energisektor

Indra Øverland: – Den umiddelbare årsaken til oljeprisfallet er koronaviruset. Den fører til mindre økonomisk aktivitet, særlig i Kina, som er en viktig oljeimportør. Både Russland og Saudi-Arabia selger mye olje til Kina. Samtidig ser man at situasjonen i Italia og etter hvert kanskje også andre land er ille. Uavhengig av hvor ille man mener selve viruset er, så innføres det ulike samfunnsmessige begrensninger for å begrense smitten. Og slike begrensninger rammer oljemarkedet.

Men det finnes mange andre faktorer som spiller inn. Oljeprisen har vært under press nedover en ganske lang stund nå. Primært er nok årsaken at det er for mye olje på markedet. Det skyldes dels amerikansk ukonvensjonell olje, altså skiferolje og tjæresand. Og det skyldes delvis at russisk oljeproduksjon stadig vokser. Det har den gjort jevnt og trutt i mange år, etter kollapsen på 90-tallet.

Men det interessante spørsmålet her er også om det er en tredje faktor som gjør seg gjeldende: Klimapolitikk.

Ad
Vi støtter Tograder-prosjektet:

– Ja, hva har det betydd?

– Det vi vet, er at oljeetterspørselen – og forbruket – har fortsatt å øke. Men om vi ikke har fått et fall i etterspørselen på grunn av klimapolitikken, er det mulig at etterspørselen hadde vokst enda raskere dersom vi ikke hadde hatt klimapolitikk. Det tror jeg er sannsynlig, men det er uansett ingen dramatisk avgjørende faktor.

Samtidig kan dette være en forsmak på det som kommer, når klimapolitikken blir mer effektiv og etterspørsel går nedover. Vi har kanskje alt en etterspørselsøkning som halter litt, større tilbud, og som denne gangen vipper over på grunn av den økonomiske nedturen på grunn av koronaviruset. Det er jo dette som er så spesielt med olje, at markedet er så flyktig. Det har det vært gjennom hele historien. Allerede på 1880-tallet var det preget av ekstreme svingninger. Mange investorer ser jo dette, og ser det som en begrensning.

– Men det som også er typisk for oljen er at den plutselig vipper opp igjen? Og vi har jo hørt spekulasjoner om at «priskrigen» kan være et slags komplott fra Saudi-Arabia og Russland for å gjøre amerikansk skiferolje ulønnsom? Så kan de høste gevinsten når amerikanerne gir opp?

– Det er klart at både Saudi-Arabia og Russland har en felles interesse i å skvise ut amerikansk skiferolje. Men jeg tror ikke på noen konspirasjon her. Jeg tror dette handler om desperasjon heller enn konspirasjon. Jeg tror de har ryggen mot veggen. Og da er det spesielt et par tegn jeg tenker på.

For det første hadde vi saudiarabernes forsøk på å delprivatisere Saudi Aramco, som ikke gikk så bra – det var et illevarslende tegn også for andre oljeprodusenter. Og for det andre: Da amerikanerne drepte Qasem Soleimani, gikk jo oljeprisen knapt opp. I et historisk perspektiv er det helt vilt. For ti-tjue år siden ville oljeprisen skutt i taket og blitt værende der en stund. Det skjedde ikke nå.

Alt dette viser bare at det er ikke så mye oppside på oljeprisen, men mye nedside. Det Russland og OPEC har holdt på med, har vært symbolpolitikk, først og fremst egnet til å manipulere oljeprisen gjennom å skape inntrykk av et samarbeid. I praksis har de ikke samarbeidet i det hele tatt. USA gjør også stadig politiske trekk mot Iran som normalt burde vært egnet til å holde prisen oppe. Men de har ikke hatt den store suksessen. Med koronaviruset i tillegg ble presset nedover for stort. Da sprakk det. Det viser at vi har overtilbud. Mye fordi det pumpes for mye olje ut på tilbudssiden, men altså kanskje også litt fordi vi har en klimapolitikk som begynner å bli effektiv. Det betyr ikke at etterspørselstoppen er nådd for siste gang. Men det vi ser nå ligner på det som kommer hvis vi får en effektiv klimapolitikk.

– Og når det skjer, når etterspørselskurven passerer toppen for siste gang i historien – hvem er det da som blir vinnere og tapere?

– Det er interessant, for der er det en asymmetri. Så lenge verdens energisystemer har vært dominert av fossile kilder, har det vært et mindretall vinnere, og et flertall tapere. Flertallet av verdens land – nettoimportørene – har vært nødt til å betale et fåtall, andre land – nettoeksportørene – for å dekke inn energiunderskuddet sitt. Det har vært nærmest for en skatt å regne, og sånn har det vært lenge.

Når dette faller bort, noe jeg tror kan skje raskere enn mange tror, vil denne situasjonen speiles. Du vil få et mindretall store tapere, og så vil du få en gevinst spredt over ganske mange land som tidligere måtte bruke mye valuta på oljeimport. Det blir kanskje ikke som om de hadde vunnet i lotto, men de vil spare litt hvert eneste år på det de bruker på import i dag. Noen vil spare ganske mye.

– Og taperne?

– Vi publiserte en artikkel om dette for ikke så lenge siden. Det viser seg at det vil gå nokså dårlig for land som Russland og Saudi-Arabia i energiomstillingen nesten uansett hvordan man ser på det. De landene er spesielt interessante fordi de begge har en veldig offensiv utenrikspolitikk, også militært, som er finansiert av oljeinntekter. Deres opptreden på den globale scenen og deres rolle internasjonalt vil undergraves hvis og når oljeinntektene faller bort. Og da vil systemet også innenriks antakelig bli utfordret.

– Hva med Norge, da?

– Jeg bekymrer meg ikke så veldig for Norge i den sammenhengen. Worst case er at vi blir litt som Sverige. Samtidig har Norge en del andre fordeler sammenliknet med Sverige, for eksempel vannkraft, fiskeriressurser, et turismepotensial som overgår Sveriges og oljefondet. Sverige er på sin side sterkere på vitenskap og innovasjon, og har kanskje en mer disiplinert arbeidsstyrke. Men jeg tror alt i alt at vi ikke kommer ut noe verre på lang sikt enn våre nordiske naboland.

– I motsatt ende av skalaen har vi små, fattige, oljeproduserende land som Venezuela og Angola, hvordan vil de takle overgangen?

– Det har vi jo sett mange ganger før: Oljeprisen går stadig opp og ned. Passerer du en topp i etterspørselen, får de i praksis mindre inntekter, og da går det dårlig med regimene. Så kan man si at det kanskje går bedre dersom de mister oljeinntekter over lang tid. De blir neppe som Sveits over natten, men det vil være en fordel for dem totalt sett.

– Fordi de blir kvitt «ressursforbannelsen»?

– Ja, dersom man tror på den. Det finnes jo en diskusjon om det egentlig eksisterer en ressursforbannelse, og akkurat disse landene har nok flere problemer enn oljen alene har skapt. Men det er ingen tvil om at oljen ikke har vært bra for verken Angola eller Venezuela. Uten noen buffer mot de voldsomme inntektene fra oljen, blir det litt som å drikke fra en brannslange. Når trykket står på, er det vanskelig, og når det tørker inn, er det også vanskelig.

– Men land som disse – har vi i Vesten et moralsk ansvar for å hjelpe dem over kneiken i energiomstillingen? Eller bør vi gjøre det uansett, av pur egeninteresse?

– Jeg vil si ja til begge. Vi har både et moralsk ansvar, men det er også i vår interesse å sørge for stabilitet i disse landene. Når det gjelder dette med ansvar – er det viktig å presisere hva ansvaret i så fall kommer av. Jeg biter ikke helt på den neomarxistiske fortellingen om at alle u-lands elendighet skyldes utbytting gjennom frihandel. Jeg vil tro frihandel har vært positiv for vekst i mange u-land. Selvsagt er det noen som er blitt utnyttet også, og noen sosiale grupper som har tapt mye, men det som var avgjørende for utviklingen i Kina, India, Mexico og Tyrkia, var at de ble med i Verdens handelsorganisasjon. Det var først da de begynte å vokse for alvor. Når folk som Trump vil angripe land, forsøker de å ta frihandelen fra dem.

– Så hvor skriver det moralske ansvaret seg fra?

– At vi Vesten gjennom vårt forbruk av fossile brensler har påført verden de klimaendringene vi kommer til å merke fremover. Når millioner av flyktninger banker på døren og man skylder på utbytting og frihandel, er det fort gjort å avvise at man har ansvar for det – fordi det er helt legitimt å være saklig uenig i premissene for den neomarxistiske analysen som legges til grunn. Med klimaendringene er ikke det så lett dersom man forholder seg til fakta. Og det store spørsmålet er hva som skjer da – hvordan kan vi løse det sammen? Hvis vi ser for oss et scenario med 3-5 graders oppvarming, med store konsekvenser globalt og store, menneskelige utfordringer, hva betyr dette for måten vi organiserer verden?

En logikk vil tilsi at man da kan få etablert en slags verdensregjering. At det vil bli så komplisert for hvert enkelt vestlige land å fraskrive seg ansvaret for klimaendringene at det vil være enklere å søke sammen for å løse problemet i fellesskap. Da vil det være mer rasjonelt å rett og slett fordele dem mellom oss. Og da vil man jo kanskje se at i land som Russland og USA – som har store landareal som kanskje fortsatt vil være levelige på tross av klimaendringene – der vil det kanskje være aktuelt å ta imot ganske mange.

– Norge som oljeprodusent, da? Vil vi få skyld for elendigheten og måtte betale for det?

– Det vil i alle fall bli svært vanskelig for et land som Norge å takke nei til klimamigranter. Men husk at veldig mange vestlige land har både brukt mye olje og bidratt gjennom bruk av uhorvelige mengder kull. Vi vil ikke stå alene.

– Men på veien dit, vil det bli alles krig mot alle blant oljeproduserende land, eller vil OPEC eller andre finne veien tilbake til et samarbeid?

– Jeg tror det blir alles markedskrig mot alle, som er det vi også ser nå. Det som historisk skjer da – i denne veldig sykliske industrien – vi vil få kjempebillig olje – kanskje i flere år – og så gir det et insentiv til at forbrukere skal etterspørre mer. Samtidig får man underinvestering fordi så få nye prosjekter er lønnsomme. Etter noen år får man så et stort underskudd og prisene går opp igjen.

– Det høres umiddelbart ut som dårlige nyheter for klimaet.

– Derfor er det avgjørende nå at importørlandene skattlegger bensin og olje. Det er kanskje ikke veldig populært å si sånt i Norge, men om de hadde greid å gjøre det ville det ha brutt syklusen. Og selv om vi har gule vester og høyrepopulister som har store problemer med slike miljøskatter, bompenger og så videre, er det ikke sikkert de blir så sinte hvis skatt på olje økes når oljeprisen faller fordi prisen ut til forbrukeren da ikke behøver å vokse så mye. Da vil man oppnå to ting: Man får dempet insentivet til ny etterspørsel som starter oljeprissyklusen igjen og over tid vil man da kunne kvele oljeindustrien. I tillegg vil man vil gi nettoimportører kjærkomne inntekter på kort sikt – i stedet for at alt forsvinner ut av landet.

Tenk på Italia – som rammes hardt økonomisk av koronavirus, eller Tyskland – som endelig kjenner på arbeidsledighet – Storbritannia som trenger penger til Brexit – og ikke minst Kina som har koronavirus og handelskrig. For alle disse landene kan økt oljeskatt være kjærkomne ekstrainntekter, positivt for handelsbalanse, og uten at de bryter med WTO-reglene – fordi det er en flat skatt på all olje, uansett produksjonsland. Klimamessig ville dette vært et genialt trekk. Man snur en krise på hodet og gjør den i stedet til en mulighet.

Bli abonnent!

<2°C eies av

I samarbeid med