Ekspertintervjuet: Menneskeskapt ekstremvær

Klimaforsker Friederike Otto leder en forskergruppe som på bare en uke kan vurdere om et ekstremvær ville vært mulig uten menneskeskapt oppvarming. Her forklarer hun hvordan de gjør det.

NTB_XQLyrTHELC0
Samme uken som småbyen Lytton i Canada noterte tidenes temperaturrekord, brøt en skogbrann ut som raserte 90 prosent av byen. Ekstremvarmen i det vestlige USA og Canada sommeren 2021 ville vært tilnærmet umulig uten menneskeskapte klimaendringer, er konklusjonen til World Weather Attribution-teamet. Foto: NTB/Darryl Dyck/The Canadian Press via AP

Slike attribusjonsstudier blir ofte etterlyst etter klimarelaterte naturkatastrofer. Skal de gjennom den vanlige forskningskvernen, med fagfellevurdering og publisering i etablerte tidsskrifter, går det fort et år fra man har dataene til resultatene kan leses. Det ville forskerne i World Weather Attribution gjøre noe med. Klimaforsker Friederike Otto er en av lederne og initiativtakerne.

Ekspertintervjuet

Friederike Otto er førsteamanuensis ved Imperial College London og en av grunnleggerne og lederne bak World Weather Attribution.

Friederike Otto: – Ideen bak er ikke veldig komplisert: Vi undersøker hva slags vær som er mulig i den verdenen vi lever i, med en menneskeskapt oppvarming på 1,2 grader over førindustrielt nivå. Deretter ser vi på hva slags vær som ville vært mulig om vi hadde fjernet den menneskeskapte oppvarmingen.

<2°C: – Hvordan finner dere ut av det siste, da?

– Vi vet jo hvor mye drivhusgasser som er i atmosfæren, og siden vi også vet hvor mye av dem som kan tilskrives menneskelig aktivitet, kan vi fjerne den andelen fra modellene. I tillegg har vi observasjoner fra en kjøligere verden å støtte oss til.

Dermed kan vi sammenlikne verden med og uten den komponenten som består av menneskeskapte drivhusgasser. Da kan vi se om, og i så fall hvor mye, sannsynligheten for bestemte ekstremværhendelser har endret seg på grunn av menneskelig påvirkning.

– En ekstremt dedikert gjeng

– Men hvordan kan dere klare å levere konklusjoner bare et par uker etter at hendelsen har skjedd?

– Rett og slett fordi vi er en ekstremt dedikert gjeng der alle slipper det de har i hendene for å konsentrere seg 100 prosent om oppgaven når vi skal lage en ny studie. Når det skjer en ekstremværhendelse der vi tror det kan være formålstjenlig å gjøre en attribusjonsstudie, sender vi ut en rask forespørsel til alle i nettverket vårt, og vi får raskt stablet et lag på beina. Jeg tror derfor ikke det går noe færre arbeidstimer inn i det når vi gjør en slik attribusjonsstudie enn når vi lager en vanlig, fagfellevurdert vitenskapelig artikkel. Men vi jobber veldig mye mer konsentrert.

Nytt temanotat

Dette intervjuet ble gjort i forbindelse med vårt nye temanotat Klimastatus 2022. Hele notatet finner du her.

– Men dere rekker jo ikke fagfellevurdering?

– Metoden er grundig fagfellevurdert. Vi bare anvender metoden på en ny værhendelse. Modellene er nøyaktig de samme, men observasjonene vi bruker, vil selvsagt variere fra gang til gang. Det mest utfordrende handler heller om å definere selve ekstremværhendelsen.

– Hvordan da?

– Tenk deg at vi skal ta for oss en hetebølge i Norge. Vi kan definere det som den varmeste dagen i et år i en bestemt bydel i Oslo. Eller vi kan ta den varmeste uken i hele Norge. Dette gir to svært ulike definisjoner, det vil kreve helt ulike data og gi helt ulike resultater.

Det vi gjerne gjør, er å finne ut akkurat hva det er i en ekstremhendelse som har størst betydning og forårsaker mest skade. Og så finner vi en fornuftig definisjon som dekker akkurat det, og bygger studien rundt den definisjonen. Det er gjerne det eneste som er «nytt» fra gang til gang, men akkurat det kan også være vanskelig.

Best på hetebølger og ekstremregn i stor skala

– Hvor pålitelig er metoden dere bruker?

– Det avhenger av hvilken type værhendelse og hvilken del av verden – det siste fordi tilgangen på data er så varierende. For hetebølger, for eksempel, har vi for det første et veldig sterkt klimasignal – sammenhengen med global oppvarming er veldig tydelig. Vi trenger ikke veldig kompliserte statistiske analyser for å forstå hvordan den globale oppvarmingen påvirker akkurat ekstremtemperatur. Hetebølger skjer også som regel i stor geografisk skala, og det er gode temperaturdata fra store deler av kloden. Og til slutt er klimamodeller gode til å simulere temperatur, så akkurat der får vi gode, pålitelige resultater.

Det samme gjelder for ekstremregn når det skjer i stor skala. For eksempel vinterstormene i Norge. Her vil vi ha tilgang til gode observasjoner, vi har gode modeller, og vi kan i svært stor grad stole på resultatene vi får.

Men når vi går ned i mindre skala – som haglstormer eller tornadoer, er ikke våre metoder pålitelige i det hele tatt. Vi har rett og slett ikke verktøyene til å si noe fornuftig om ekstremværhendelser på den skalaen. Når det gjelder alt imellom, avhenger det ofte først og fremst av om klimamodellene gjør en tilstrekkelig god jobb i akkurat den regionen vi ser på. I bunn og grunn: Har vi gode data, får vi pålitelige resultater.

– Og det er ikke alltid dere kommer frem til at det er menneskeskapte klimaendringer som står bak?

– Nei, absolutt ikke. Og det er veldig viktig – like viktig som å vise hvor klimaendringene faktisk spiller en rolle, vil jeg påstå. Hvis vi bare går ut fra at alt som er ille i dag, er klimaendringenes skyld, kan lokale myndigheter fraskrive seg ansvaret de har for klimatilpasning. Det vi dypest sett prøver å gjøre med disse studiene, er å forstå hvordan klimaendringene påvirker oss i dag, og hvordan de vil gjøre det i fremtiden. Og det får ulike konsekvenser i ulike deler av verden.

Fra helt avgjørende til ingen innvirkning

– Har du noen eksempler på begge deler? Der klimaendringene har skylden, og der de ikke har det?

– Ja, for eksempel hetebølgen i Canada i fjor, der var klimaendringene helt avgjørende. Men tørken i Madagaskar, der spilte ikke klimaendringene noen rolle. Det var like fullt en alvorlig katastrofe, men det har mer med at området er sårbart for denne typen hendelser å gjøre. Og der ligger i grunnen hovedpoenget: Vi må forstå hva klimaendringen betyr for lokalsamfunn verden over, for å hjelpe dem å ruste seg best mulig, slik at de kan håndtere det som kommer.

– Hvor raskt etter en ekstremværhendelse kan dere konkludere?

– Flaskehalsen er å ha nok folk på dekk. Får vi satt sammen et bra lag, som vet hva de gjør? Har de erfaring med denne typen analyser? Har vi lokale kontakter som forstår området og utfordringene der? Finnes det nok data og brukbare modeller for området? Hvis alt klaffer, kan vi klare det på en uke. For hver faktor som mangler, forsinkes prosessen.

Alt bygger på åpne data

– Kan andre etterprøve disse metodene?

– Absolutt. Alt vi bruker er åpne data som er gratis tilgjengelige, «open access». En kollega som var med på å stifte WWA og dessverre gikk bort i fjor, Geert Jan van Oldenborgh, har gjort alt dette tilgjengelig på nettstedet Climate Explorer. Der kan alle finne dataene vi bruker.

– Helt til slutt: Pandemien har vist oss hvordan fagfellevurderinger kan forsinke forskningsresultater som vi trenger raskt. De fant måter å håndtere utfordringen på, men viser dere egentlig med attribusjonsstudiene at det samme gjelder for klimaforskningen? Kan vi finne andre måter å kvalitetssikre forskningen på uten at det skal ta så forbasket lang tid, når tid er det vi har minst av?

– Det er et vanskelig spørsmål. Det er en grunn til at vi har fagfellevurderinger. Spesielt når vi tar i bruk nye metoder, eller på områder hvor vi har lite kunnskap fra før. Som for COVID. Det er menneskelig å gjøre tabber, å overse åpenbare feil og mangler, og det hjelper alltid med flere sett kvalifiserte øyne. Når vi kan «svinge utenom» i disse attribusjonsstudiene, er det nettopp fordi vi har fått fagfellevurdert metoden. Vi gjør ikke ny forskning for hver nye studie – vi bare anvender den samme metoden på nye observasjoner. Litt som med værmeldingen: Du sender ikke den gjennom ny fagfellevurdering daglig.

Men så har du tilfeller hvor du må gjøre mer operasjonell vitenskap og anvende resultatene raskt. Da tenker jeg at det må være mulig å finne løsninger, som man har gjort i medisin på ulike måter under pandemien. En mulighet kan være å operere med egne regionale eller nasjonale råd der kvalifiserte forskere kan ha som en del av arbeidsoppgaven sin å vurdere ny forskning – som en slags hurtig-fagfellevurdering. Kravet må være at det er forskning på spesielt tidskritiske samfunnsspørsmål. Men jeg tror vi alltid vil trenge begge deler. Altså god, gammeldags fagfellevurdering også. Akkurat som vi alltid vil trenge grunnforskning.