– Bør redusere friinntekten tilsvarende
– Blant dem som har ønsker er oljenæringen, som foreslår umiddelbare avskrivinger på eksisterende og fremtidige prosjekter, inkludert friinntekt, for å holde aktiviteten oppe. Et fornuftig midlertidig tiltak?
– Det kan være en god ide dersom friinntekten reduserer tilsvarende. Fordi behovet for å kompensere selskapene for å vente på fremtidige avskrivninger da reduseres kraftig. Men om oljenæringen skal få de samme avskrivningene, bare tidligere, synes jeg dette er en dårlig idé. I praksis risikerer vi da å subsidiere investeringer i prosjekter som ikke er lønnsomme. Hvorfor skal vi gjøre det? Det vil ikke gagne norsk økonomi.
Argumentet for å styrke investeringsinsentivene er selvsagt å redde arbeidsplasser, og det er et argument som alle kjøper. Men kostnaden om man investerer for mye blir da å holde på arbeidsplasser som ikke skulle vært der. Konsekvensen av å ikke gjøre det er selvsagt dramatisk for de som da mister jobben. Det tar tid å omstille økonomien, og det vil føre til at arbeidskraft skifter fra en næring til en annen der kompetansebehovet er annerledes. Det betyr samtidig at vi midlertidig får flinke folk som går ledige fordi de har «feil» kompetanse.
Men den kostnaden må vi uansett ta en eller annen gang. Derfor er det viktig nå at vi ikke gir slike skjeve insentiv. Vi må gi riktige insentiver slik at alle næringene tar beslutninger som er gode også for samfunnet ellers.
Høyere CO₂-pris
– Som hensyn til klima og bærekraft. Men hvordan gjør man det i praksis?
– Enkelt sagt: Ved å prise inn kostnadene fremtidige skader på klima og miljø får, men ikke noe mer enn det. Vi må ikke planlegge for at verdens energi består av hundre prosent fornybart om fem år fordi det ville vært kjekt. Vi må prise inn de eksternalitetene som foreligger, samtidig som vi tar høyde for at verden vil se noe annerledes i fremtiden. For eksempel: Det er stor usikkerhet om hva verden klarer å få til med tanke på klimaet. Men at staten Norge kunne lagt til grunn en gitt fremtidig CO₂-prisi sine beslutninger, ville vært fornuftig.
– Men gitt vedvarende lav oljepris vil ledigheten i oljebransjen øke selv etter at koronakrisen letter. Hva gjør vi med det?
– Selvsagt skal vi bry oss om arbeidsplasser. Men ikke bare på helt kort sikt. Det er selvfølgelig kostbart for dem som står i det, som blir ofre for en bransjeomstilling. Men hvis vi kan skape mer verdier og flere arbeidsplasser på sikt ved å tenke fremover allerede i dag, er det en bedre løsning.
Oljenæringen er viktig, men den er på ingen måte den eneste næringen som sliter i dag. Selvsagt bør oljenæringen få tilgang til de samme hjelpetiltakene som andre. Men å belønne ellers ulønnsomme investeringer bør vi uansett ikke gjøre.
Vi trenger i stedet gode ordninger for dem som blir gående ledig, så de kan få vridd kompetansen til noe det er etterspørsel etter. Slik at vi slipper å ha arbeidsføre folk gående lenge arbeidsledig. Vi vet fra tidligere oljekriser at arbeidskraft fra oljenæringen har mye å bidra med også i andre sektorer.
Kursendring
– Du mener vi bør heller styrke det sosiale sikkerhetsnettet og omskolere arbeidsledige fra bransjer som kommer dårlig ut på sikt?
– Ja, det står seg. Nå er det selvsagt vanskelig å treffe presist også med denne typen politikk, slik at den gjør det du har tenkt den skal, verken mer eller mindre, uten at jeg skal gå i detalj på det.
–Er det best å la omstillingen tvinge seg frem «organisk», eller skal vi stake ut en kurs, puffe økonomien i det vi håper er riktig retning?
– Det kommer an på hvor gode vi er til å puffe. Mange mener de vet eksakt hvor vi skal, og de kan ha helt hederlige hensikter. Men de står samtidig seg selv nærmest. Det er en fare når offentlige midler sitter så løst som de gjør nå: Mange har lyst på en puff for å overleve eller skape det neste store. Men hvordan sikrer du at du pengene går i den retningen som vil gagne samfunnet på lengre sikt, når vi faktisk ikke vet hvor fremtiden ligger?
Samtidig må vi unngå å gå i den samme retningen vi har gjort hittil, når vi vet at det er noen felt der vi må endre kurs. Som klima. Å gi insentiver som går i motsatt retning av det klimapolitikken krever, gir ingen mening. Vi må gi insentiver som harmonerer med den fremtiden som vi ønsker oss. Det er en fremtid med høyere priser på CO₂-utslipp, og antakelig et helt annet marked for petroleumsprodukter og fossil energi. Men akkurat når og hvordan den fremtiden blir, det er verre å forutse.
– Insentiver fra politikken, løsninger fra næringslivet
– Men hvem skal vi da la bestemme veien videre? Politikere eller næringsliv?
– Jeg har veldig tro på at næringslivet selv finner de beste løsningene, gitt riktige insentiv fra politisk hold. Jeg har mindre tro på at næringslivet er de beste til å bestemme insentivene og derved regulere seg selv. Når jeg sier at oljenæringens eget forslag er en dårlig idé hvis friinntekten settes for høyt, er ikke det for å henge ut den bransjen. Jeg tror ingen næringer ville valgt optimal skattesats, som tar alle nødvendige hensyn, om de fikk bestemme skattesatsen sin selv.
Jeg har mer tro på at vi som samfunn legger til rette for næringslivet mer generelt. At vi utvikler insentiver for næringsaktivitet og innovasjon, forutsatt at vi tenker på hva som kan skje rundt neste sving. Og at vi priser inn kostnadene aktiviteten og produktene våre påfører andre – som klimagassutslipp. Da slipper vi som samfunn å prøve å plukke vinnere. Da kan markedet ordne dette for oss, og vi kan alle nyte godt av resultatet.
