NHH-forskeren har vært involvert i State of Sustainability, en undersøkelse som lanseres i løpet av denne måneden av bærekraftnettverket Sustainability Hub. I undersøkelsen svarer 176 norske bedrifter på hvordan de jobber med bærekraft. Rapporten kommer senere i januar. Resultatene, som ble offentliggjort 26. november i fjor, viser selv om ambisjonsinvået er økende, er implementeirngen og kompetansen i bedriftene ofte mangelfull, forklarer Supphellen.

<2°C: – Først av alt: Hva menes med «bærekraft» i denne sammenhengen?

Ekspertintervjuet

Magne Supphellen er professor ved Institutt for strategi og ledelse ved Norges Handelshøyskole (NHH).

Magne Supphellen: – Undersøkelsen er bredt lagt opp, alle 17 av FNs bærekraftmål er relevante. Enkelte av dem assosieres riktignok sterkere med bærekraft enn andre. Målene som knytter seg til klima og miljø dominerer. Bærekraftmålene omfatter selvsagt mye mer enn det, samtidig er klimaproblemet også veien inn til bærekraftsbegrepet. Og alle problemene henger jo sammen.

– Forstår ikke deltakerne i undersøkelsen hvor bredt begrepet faktisk er?

– Det varierer i alle fall nokså mye. Husk også at denne undersøkelsen er gjort blant bedrifter som har tilknytning til Sustainability Hub. Med andre ord: Selv blant folk som er engasjert i bærekraft er det altså variabelt.

Her ligger det en utfordring. Jeg mener noe av styrken med å operere med hele 17 mål er helhetstankegangen. Som økonom liker jeg for eksempel erkjennelsen av at vi trenger både vekst og utvikling for å løse en del problemer. Det handler ikke bare om å slutte med det som skader kloden vår.

Gode intensjoner, variabelt i praksis

– Men hvorfor varierer det så mye?

– Det kommer nok av at selv om det er på alles agenda i noen grad, er det ulikt hvor seriøst det tas. Om det blir en integrert del av kjerneaktiviteten, om det tas opp når man jobber med strategisk planlegging og så videre – der er variasjonen voldsom.

Et viktig funn er imidlertid at mange har sterke intensjoner om å innpasse bærekraft i virksomheten, færre har kommet langt med det i praksis. Det ser vi spesielt på spørsmål om de har integrert det i forretningsmodellen. Dette er en klar indikasjon på at norske bedrifter har et stykke igjen. Noen mer enn andre.

– Hvis noen vil endre dette, hvor bør de sette inn støtet?

– Mot ledelse og eiere. Det er de som legger premissene på hvor bedriftens fokus ligger. Hva de ansatte skal tenke på. Og de legger sterke føringer på bedriftskulturen.

Med bedriftskultur, tenker jeg da i samme termer som organisasjonspsykologen Edgar Schein. Han delte bedriftskulturen i tre nivå: I bunn har du virkelighetsoppfatningen – tanker, ideer og antakelser om bransjen du opererer innenfor. Virkelighetsoppfatningen gir opphav til adferdsregler og normer – og på toppen har du verdiene.

Adferden til en organisasjon er altså fundert i virkelighetsoppfatningen til organisasjonen. Og i stor grad er det ledelsen som former den. Dermed: Hvis ikke lederen har en oppfatning av at bærekraft er et strategisk viktig prioriteringsområde, hvis det ikke blir en del av virkelighetsoppfatningen i bedriften, da blir heller ikke bærekraft sentralt i det operative.

– Skal du jobbe med bærekraft? Gjør det skikkelig!

– Hvorfor må det gjøres fra toppen?

– Bærekraft må være sentralt i selve strategien for virksomheten før det tas på alvor i praksis. Da vil det virkelig farge måten man jobber på. Enkeltpersoner som er opinionsledere i bedriften, som har innflytelse inn i sin krets, kan ha en viss påvirkningskraft. Men skal du virkelig transformere bedriften, må det skje ovenfra.

– Er det noe mer man bør tenke på?

– Ja: Skal du først jobbe med bærekraft, må du gjøre det skikkelig. Vi vet også at folk er på vakt med tanke på grønnvasking. Altså at man utgir noe for å være grønt som slett ikke er det. Blir du avslørt for hykleri på et felt som har noe så etisk over seg, slår det negativt ut for alle.

Men selv om du ikke er direkte hyklersk, er det også en risiko at man utad kanskje kommuniserer at man satser bærekraftig, mens man blant målgruppene opplever satsingen som puslete eller useriøs. Da kan det virke mot sin hensikt. For eksempel dersom man integrerer bærekraft i ordet alene, at det i praksis bare fungerer som pynt. «Vi gir noen penger til fattige barn før jul, så har vi gjort vårt». Det er ikke nok i dag.

– Fei for egen dør først

– Har du noen tips til de som vil gjøre dette skikkelig, da?

– Det er mye som tyder på at godt bærekraftsarbeid styres ut fra to prinsipper. Det ene er å feie for egen dør. Hvis bedriften har et negativt avtrykk, hvis noe av virksomheten har negative konsekvenser for miljøet eller for ett av bærekraftsmålene, vil folk naturlig nok tenke at bedriften bør begynne der. Det hjelper fint lite å bore brønner som gir rent drikkevann i Afrika hvis du forurenser voldsomt her hjemme.

– Og det andre prinsippet?

– Det kjenner vi fra Bibelen og kalles gjerne «Den barmhjertige samaritan»-prinsippet. Du skal hjelpe dem du har en spesiell anledning eller spesielle forutsetninger for å hjelpe. I skipsfarten har man jo dette nedfelt i lov: Du skal hjelpe et annet skip i havsnød.

Folk tenker på samme måte med bedrifter. Ta Equinor, som er tilstede i Angola. Der er det elendig energiforsyning ute på bygda. Da vil folk tenke at det er naturlig at Equinor bidrar med å sørge for bedre strømforsyning der. Har du gode relasjoner i et land, har du muligheter til å gjøre noe for befolkningen der som kan hjelpe å løfte dem med tanke på bærekraftsmålene, ja, da bør du også hjelpe.

Leverer du ikke på disse to prinsippene, oppfattes ikke det du gjør på bærekraft som seriøst.

– Equinor hadde ikke noe valg

– Hvordan jobber de store multinasjonale med bærekraft?

– Det er en enorm variasjon, litt det samme som vi finner blant bedriftene i vår undersøkelse. Noen tar det seriøst, andre i mindre grad. Det handler mye om type næring og graden av press fra omgivelsene. Er utfordringene på bærekraft oppe i dagen, må man bare gripe fatt i det.

– Som?

– Det åpenbare eksempelet i Norge er Equinor. Deres virksomhet i olje og gass er jo en del av natur- og klimaproblemet. De jobber nå med å bli en del av løsningen. Navneskifte og økt satsing på fornybart. De hadde ikke noe valg, de måtte hive seg rundt.

Samtidig har du liknende olje- og gasselskaper i andre land – flere av dem i Midt-Østen – som ikke ser ut til å bry seg om slikt press fra noen kanter.. De fortsetter mer eller mindre som før. Derfor er det ualminnelig strekk i laget i olje- og gassbransjen.

Ellers vil jeg også si at kunstgjødselprodusenten Yara er et godt eksempel. De har kommet langt i å tenke bærekraft. Det er lurt av dem, for de har konkurrenter som gir blanke, og da kan Yara få et fortrinn.

Press utenfra skaper bærekraft-innsats

– Men hvem er det som igangsetter slike endringer i praksis?

– Et viktig funn er at om bedriften opplever press fra opinionen, myndigheter, media, NGOer, får vi mer integrasjon av bærekraft. Det å gå veien via offentlig press og reguleringer – det er en måte å få flere til å gå denne veien raskt. Og det viser seg også, er at den typen press fører til mindre grønnvasking.

– Hvor sterkt er det presset nå? Begynner det å brenne under beina selv på investorer med kort investeringshorisont?

– Investorer er i økende grad opptatt av slikt, ja, særlig i vestlige markeder. Det finnes undersøkelser som viser at på børsen i New York, ser investorer aktivt etter bedriftenes strategier på bærekraft.. Dersom sånt ikke finnes i bedriften, legger investorene inn et høyere avkastningskrav på grunn av høyere risiko.Det handler om risiko for tap av omdømme og svakere omsetning.

Heldigvis er det også kommet opp en hel skog av virksomheter innenfor innen bærekraftsteknologi, som muliggjør mer bærekraftig drift av alle mulige slag inn mot de ulike 17 målene. Dette er selskaper som gjør det ualminnelig godt på børsen, fordi investorer ser at dette blir viktigere fremover.

En av grunnene til at jeg har tro på dette, og på at Norge bør bruke gulrot heller en pisk her, er at vi allerede er veldig langt fremme på mange typer teknologi. Kan vi for eksempel komme opp med bærekraftige løsninger på energifeltet som er relevante ikke bare i Norge, men kan brukes globalt, så kan klimaeffekten av slik teknologi bli mye større enn effekten av en ekstraordinær nedbremsing av gassproduksjonen.

– Profitt er middelet, ikke målet

– Noe mer du bør nevne?

– Jeg har lyst til å si at mye av dette bunner i de økonomiske utdanningene. Det er der tankesettet skapes som ferske, norske økonomer har med seg ut i næringslivet. Vi må i økende grad hjelpe dem å tenke helhetlig, det er ikke nok å bare jage profitten.

Profitt er et middel til å gjøre verden bedre, den er ikke et mål i seg selv. På veien har vi kanskje mistet det perspektivet. Nå jager mange profitt for profittens skyld, vekst er sluttmålet. Vi må tilbake til å se på økonomien som et verktøy for bygge et bedre samfunn. Det ansvaret må vi som styrer med økonomiutdanningene ta.