Hva er de økonomiske konsekvensene av global oppvarming og klimapolitikk? For å gi svar på dette bruker økonomer gjerne noe som i klimaforskningen går under betegnelsen integrerte vurderingsmodeller (Engelsk: Integrated assessment models, eller IAM).

Vi snakker med:

Bob Ward er direktør for policy og kommunikasjon ved Grantham-instituttet ved London School of Economics (LSE).
Dimitri Zenghelis er tilknyttet Cambridge Institute for Sustainability Leadership, som han også er en av grunnleggerne av.

Please note: This is an abridged translation of an interview in English, available here.

William Nordhaus, en pioner på feltet, vant Nobels minnepris i økonomi i 2018 for sin DICE-modell, som kombinerer økonomiske og klimatiske faktorer. Modellen gir så et bilde, gjerne uttrykt som endring av brutto nasjonalprodukt (BNP), på hvordan klimaendringene kan påvirke den globale økonomien.

Problemet oppstår når Nordhaus-modellen produserer resultater som at verdensøkonomien bare taper 2-3 prosent av BNP ved en temperaturøkning på rundt 3,5 grader. En temperaturøkning som ifølge Klimapanelets 6. hovedrapport vil øke risikoen drastisk for en rekke katastrofale følger. Økosystem kan kollapse, ekstremvær og skader fra dem øker drastisk i frekvens og intensitet. Noe som igjen får følger for matsystemet og samfunnene våre.

Men DICE-modellen spår altså at vi knapt merker konsekvensene målt i tapt brutto nasjonalprodukt. Verden slik vi kjenner den, kan rase sammen, men økonomien putler og går omtrent som før.

Hvis du synes dette liksom ikke rimer helt, er du ikke alene. Ledende økonomer som Nicholas Stern og Joseph Stiglitz har advart mot å ta disse modellene for god fisk. De mener at mange IAM-er, spesielt de som bygger på Nordhaus’ arbeid, ofte undervurderer risiko, utelater viktige faktorer, og ikke gir pålitelige svar.

Men hvis vi ikke kan stole på DICE-modellen, hvorfor brukes den fortsatt? Er det noe eget ved denne typen modeller som gjør dem upålitelige, og i så fall hva? Vi har snakket med to forskere som har jobbet mye med disse modellene og advart mot deres begrensninger i årevis: Bob Ward fra Grantham-instituttet ved London School of Economics (LSE), og Dimitri Zenghelis fra Cambridge Institute for Sustainability Leadership.

Merk: Dette er en forkortet og forenklet utgave av et lengre og mer detaljert intervju gjort på engelsk, som du finner her.

– Bekvemmelighet over nøyaktighet

<2°C: – Vi opplever jo ofte at folk legger stor vekt Nordhaus’ arbeid når de argumenterer mot ambisiøs klimapolitikk. De viser til at modellen gir en «optimal oppvarming» som er et stykke hinsides Paris-målene. Og når du protesterer, trekker de bare på skuldrene og sier at «Nordhaus vant Nobelprisen for dette, og disse funnene ble sitert av Klimapanelet i Halvannengradersrapporten, så du får ta det opp med dem». Hva skal vi svare til sånt?

Bob Ward: – Det er fullstendig tullprat. Folk som siterer eldre rapporter, velger bekvemmelighet over nøyaktighet og ignorerer den nyeste vitenskapen. I dette tilfellet ser de åpenbart bort fra den siste hovedrapporten fra FNs klimapanel (IPCC). Der støtter de seg ikke lenger på Nordhaus’ modell fordi man nå innser at den ikke gir troverdige tall.

Dimitri Zenghelis: – Det er å appellere til autoritet heller enn å anerkjenne hva det er bred faglig konsensus om. De kunne like gjerne sitert andre Nobelprisvinnere som Paul Romer eller Paul Krugman, som sier det stikk motsatte. Det finnes mange respekterte økonomer som har argumentert overbevisende mot den typen modellering som Nordhaus bruker. Det er også viktig å merke seg at det nå er en erkjennelse innenfor økonomisk modellering at disse modellene har innebygde skjevheter som kan føre til systematisk feilaktige konklusjoner.

Ward: – Konseptet med «optimal oppvarming» er uansett problematisk i seg selv. Det innebærer at samfunnet kunne tilpasse seg perfekt til et annet klima der kostnader og fordeler er i balanse. Men samfunnet har tilpasset seg klimaet vi har levd i gjennom de siste 12 000 årene mens sivilisasjonen har utviklet seg. Kostnadene ved å bevege seg bort fra dette er sannsynligvis langt større. Men det undervurderes av disse modellene.

Zenghelis: – Og da handler det ikke bare om å bevege seg hinsides vår historiske erfaring, men også om hastigheten vi endrer de globale temperaturene på. Slike temperaturendringer har skjedd naturlig tidligere, men da over titusenvis, om ikke hundretusenvis av år. Nå skjer det på noen få hundre år. Hvis modellene dine ikke tar hensyn til den åpenbare usikkerheten dette innebærer, gir de oss ikke noen egentlig innsikt i de problemene som virkelig betyr noe.

– Antok at miljøpåvirkningen var marginal

<2°C: – Hva var grunnen til å utvikle slike «integrated assessment models» (IAM)? Ikke bare Nordhaus’ DICE-modell, men hva førte til utviklingen av slike klima- og økonomimodeller i utgangspunktet?

Ward: – William Nordhaus var den første anerkjente økonomen som tok på alvor at utviklingen av miljøet kunne ha stor påvirkning på økonomien. DICE-modellen oppsto ut fra et ønske om å utvikle modeller som kunne vurdere denne påvirkningen. Dessverre var antakelsen at miljøpåvirkningene ville være marginale. Det var feil.

Zenghelis: – Det var en anerkjennelse av at problemet med å begrense klimarisikoer overskred flere disipliner. Man trengte noe som kunne knytte funn fra klimavitenskapen til økonomi, samfunnsgeografi, og så videre. Dette krevde en bredere modell enn de som allerede var tilgjengelige. Men som Bob sa, det ble raskt åpenbart at det heftet alvorlige feil ved dem.

<2°C: – Hva da?

Zenghelis: – For eksempel at modellen antar at økonomiens struktur er fast. Men modellene tar for seg lange tidsperioder der økonomien nødvendigvis går gjennom noen strukturelle endringer. Derfor får vi et paradoks:

Modellen prøver å fortelle deg hva den optimale politikken ville være for å oppnå utfall Y til kostnad X i, la oss si, 2050. Men du må anta hva teknologi vil koste, hva klimaeffektene vil være, hva forbrukernes preferanser vil være, og hvordan hele systemet av institusjoner og styring rundt den globale økonomien vil være i 2050. Vel, hvis du allerede kan svare på disse spørsmålene, er det lite igjen for modellen å løse.

Modeller som DICE tar ikke hensyn til historien eller stiavhengighet. I hovedsak antar DICE at klimaskader påvirker BNP i forhold til utgangspunktet i løpet av ett år. Men så blir alt dette tilbakestilt før neste år. I virkeligheten forandrer verden seg faktisk fra år til år. Historie har betydning.

– Sier mest om modellørens fordommer

<2°C: – Jeg opplever det jo også som litt merkelig at klimaeffektene på økonomien, ifølge disse modellene, ofte virker urealistisk små …

Ward: – Grunnen til det, er at modellørene har en tendens til å si at alt som er for komplisert eller ukjent, bare utelater vi. Vi behandler det som om det er null. Det gjelder alle de ekstreme risikoene ved klimaendringer. Som at klimaendringer kan utløse folkevandring, konflikt og krig. Alt dette er utelatt i DICE-modellen, som altså skal hjelpe oss med å veie kostnadene ved handling mot passivitet.

Zenghelis: – Det er lignende problemer på kostnadssiden for klimapolitikk. Prognoser for sentrale fornybare teknologier i IAM-er blir ofte systematisk overestimert. I virkeligheten er kostnadene for teknologi en funksjon av implementering. Læringskurver, stordriftsfordeler og nettverkseffekter betyr at jo mer du bruker den nye teknologien, jo raskere vil kostnadene synke.

Men hvis du prøvde å gjenskape det vi har observert her i disse modellene, ville de bli ustabile. Det ville generere flere likevekter, mens modellen krever at det bare finnes én unik likevekt. Virkeligheten er ikke slik. I tillegg er det typisk lagt begrensninger på hvor billig for eksempel fornybarteknologi kunne bli.

<2°C: – Hvorfor det?

Zenghelis: – Fordi hvis de den gang da de laget modellen hadde lagt inn en kostnadsutvikling som den vi faktisk har sett på fornybarteknologi, ville ingen tatt dem på alvor. Det viser jo også hvilke begrensninger vi har å gjøre med her: Når du trykker på knappen på modellen, er resultatet gitt på forhånd, ut fra hva modelløren har antatt og oppgitt i parameterne. Så svarene du får ut av modellen, sier egentlig mer om modellørens fordommer, og mindre om hvordan verden faktisk vil utvikle seg.

<2°C: – Jeg innser at dette er et ledende spørsmål, men for å oppsummere: Bør vi ta politiske beslutninger basert på det vi får ut av Nordhaus’ modell?

Ward: – Absolutt ikke.

Zenghelis: – Du bør aldri stole på utdataene fra en enkelt modell. Hvis du vil ta fornuftige politiske beslutninger, må du bruke det du lærer fra mange modeller. Og du må få kunnskap også fra andre tilnærminger: Historie, geografi, sosialpsykologi, og mye mer – alt dette kreves for å ta gode politiske beslutninger.

• Vil du vite mer? Les det lengre, originale intervjuet på engelsk her: DICE: A fundamentally flawed model