Vi snakker med

Helene Øyangen Lindberg er forsker ved avdeling for industrielle økosystemer ved SINTEF Manufacturing. Forskningen hennes har særlig fokus på sirkulære plastsystemer, avfallsbehandling og gjenvinning. Foto: Sintef.

I dag står plast for 7 prosent av Norges årlige klimautslipp, ifølge en ny rapport (se faktaboks). Etterspørselen etter plast øker kraftig i mange bransjer, så utslippene kommer bare til å bli høyere hvis ikke håndteringen av plast endres radikalt. Fornuftige tiltak kan ifølge Lindberg være innføring av bransjestandarder for bruk av resirkulert plast og flere produktansvarsordninger, der produsentene må ta ansvar for plastproduktene også etter at de er brukt. Mer av plasten må dessuten komme fra ikke-fossile kilder og produseres slik at det blir lettere å skille ulike plasttyper fra hverandre.

<2°C: – I et klimaperspektiv, hva er hovedutfordringene med bruken av plast i Norge i dag?

Helene Øyangen Lindberg: – Vi bruker for mye plast, og det meste av plasten vi bruker, er basert på fossile kilder som gir store klimautslipp under produksjon. Dessuten avhender vi ikke plasten på en måte som beholder ressursene i kretsløpet. En fersk rapport fra Handelens miljøfond, Systemiq og Mepex viser at bare 22 prosent av plasten i Norge resirkuleres.

– Hva skjer med de resterende 78 prosent?

– Mesteparten forbrennes, mens noe går til deponering, altså at plasten graves ned eller legges på åpen fylling. Noe havner i naturen. Det siste utgjør en liten andel av totalen, men nok til at det kan skape alvorlige problemer, fordi avfallet brytes ned til mikroplast.

– Hvor mye plast bruker vi årlig i Norge?

– Ifølge rapporten, som har brukt både handelsdata og norsk statistikk, er det snakk om rundt 900 000 tonn. Dette omfatter både kortlivet plast, som husholdningsemballasje, og langlivet plast som byggevarer, oppdrettsmerder og bildeler.

– Trenger vi all denne plasten?

– Mye bruk av plast er unødvendig, men plast er også et helt fantastisk materiale vi er avhengig av, for eksempel i helsevesenet og som matemballasje. Emballasje er nødvendig for å unngå et annet stort klimaproblem, nemlig matsvinn, og for i det hele tatt å kunne lagre og transportere mat. Uten plast råtner agurken før den når kjøleskapet ditt.

Norge mangler gjenvinningskapasitet

– Men hva er årsaken til at vi ikke gjenbruker og gjenvinner mer?

– Det er mange årsaker til det. En er at vi mangler et marked for resirkulert plast. En annen at det er få bransjer som har sertifisert produkter av resirkulert plast. Alle bransjer har produktstandarder som må være oppfylt for at et produkt skal kunne brukes, og det er få standarder som har tatt inn noe om resirkulert plast. I noen tilfeller kan det faktisk stå at det ikke er lov å bruke resirkulert plast.

En tredje årsak er at mange plastprodukter er laget ved at ulike plasttyper er sydd eller sveiset sammen, slik at det er umulig å få dem fra hverandre. Ulike plasttyper har ulike egenskaper, så sammenblanding er et dårlig utgangspunkt for å få resirkulerte produkter av god kvalitet.

Vi pleier ellers å si at vi er gode på resirkulering i Norge, men jeg vil heller si at vi er gode på innsamling. Vi har gode rutiner for innsamling av avfall fra både husholdninger og industri – også for plast – men vi mangler kapasitet til å resirkulere i Norge. Mye av plasten vår går til resirkulering i utlandet.

– Til resirkulering eller forbrenning?

– Mye av husholdningsplasten er ikke ren nok til å resirkuleres, eller den kastes i restavfallet og kildesorteres altså ikke. Så en del resirkuleres og en del forbrennes. Ifølge Grønt Punkts rapport for 2022 ble cirka 30 prosent av plastemballasjen fra Norge materialgjenvunnet i fjor.

– Sniker vi oss unna forpliktelsene våre når vi sender plasten ut av landet?

– Nei, det synes jeg ikke. Dette må rapporteres på samme måte som avhending i Norge. Og analyser gjort av forskere ved NTNU viser at transporten til utlandet utgjør en veldig liten del av plastens totale klimaregnskap. Men det er klart at det kan være vanskeligere å kontrollere hva som skjer med restfraksjonen – restene som ikke blir materialgjenvunnet – i land som ikke har like streng miljølovgivning som Norge. Mye forbrennes nok kontrollert, men det er også fare for ulovlig dumping og utslipp til natur i noen land.

– Er det slik at plasten blir best hvis den lages av fossile kilder?

– Nei, plast av fornybare kilder kan bli like god, og dette er jo noe det forskes mye på verden over. Jeg har for eksempel kolleger på SINTEF Ocean som lager bionedbrytbar plast av tang og tare. Den kan være kjempefin å bruke i kort tid, for eksempel som plastfolie, men den bør ikke inn i resirkuleringssystemet, for da forringer den plast som er designet for å leve lenger. Andre forsker blant annet på å lage plast med lang levetid basert på plantebasert materiale. Det er fullt mulig, men det reiser spørsmål om hvorvidt vi bør bruke arealer som kunne vært brukt til matproduksjon, til å dyrke råmateriale for plast.

Produsentene må ta ansvar for avfallet

– Hva kan gjøres for å øke andelen plast som resirkuleres?

– Plastproduktene må designes slik at de egner seg for resirkulering, og så må vi få på plass avfallshåndteringssystemer som separerer ulike plasttyper, slik at ikke all plast havner i den samme sekken. Sirkulær plast må sertifiseres i bransjestandarder, som utvikles av og for næringslivet, og vi må få på plass flere produsentansvarsordninger, som innføres av myndighetene.

– Hva er produsentansvarsordninger?

– Det betyr at produsentene av plastproduktene må ta ansvar for produktene også etter at de har blitt avfall. Her må Norge implementere krav og direktiver fra EU. For tiden kommer det mange føringer fra EU som omhandler sirkulærøkonomi, så norske myndigheter jobber hardt for å holde tritt. For eksempel jobber Norge nå med en utredning om produsentansvar for tekstiler, som ofte inneholder plast, som følge av krav fra EU.

– Betyr dette at Norge egentlig ikke har noen egen strategi for håndtering av plast?

– Norge fikk faktisk en nasjonal plaststrategi i 2021, men den inneholder først og fremst fine mål og peker på veldig få praktiske tiltak. EU-politikken er langt mer spesifikk og tiltaksorientert. Norge har i dag seks-sju produsentansvarsordninger som er veldig produktspesifikke og handler om for eksempel bildekk eller plastemballasje.

Samtidig med at Miljødirektoratet nå reviderer disse ordningene, er en utvidet produktansvarsordning for fiskeri- og havbruksnæringen, som i større grad er rettet mot hele bransjen, til behandling. Den følger av et EU-krav som kom samtidig med «engangsplastdirektivet», som ble norsk lov i 2021 og forbyr bruk av engangsprodukter av plast, som sugerør og engangsbestikk. I likhet med elektronikkbransjen får fiskeri- og havbruksnæringen dermed en ansvarsordning som omhandler hele bransjen og ikke bare en bestemt type produkter. En slik ordning har lenge vært etterspurt av i alle fall deler av bransjen. Jeg synes generelt at næringslivet er litt mer på hugget enn myndighetene.

– Har du eksempler?

– Havbruksnæringen har flere prosjekter på gang for å sikre at merder og rør går til resirkulering og kan bli nye merder. Flere i bransjen går over til å bruke vann i stedet for trykkluft når de distribuerer fôr. Det slår løs mindre mikroplast. Og så har SINTEF et prosjekt sammen med Felleskjøpet, som vil ta seg av mer av innsamlingen av landbruksplast selv. De vil lage nye logistikkordninger der plasten hentes på gårdene og rutes utenom avfallsanleggene. Da slipper vi at landbruksplasten blandes med annen plast, noe som kan gjøre resirkulering lettere.

– Hva kan hver og en av oss gjøre?

– I tillegg til det opplagte – å ikke bruke plast hvis vi ikke må – vil det være bra om vi kjøper produkter av resirkulert plast for å bidra til å øke etterspørselen etter det.