Ekspertintervjuet: Den kronglete karbonfangsten

Igjen snakker mange om CCS, eller karbonfangst og -lagring. Noen mener teknologien er helt nødvendig for å nå klimamålene. Andre mener CCS er en avsporing som legitimerer fortsatt bruk av kull, olje og gass. Men hva innebærer det egentlig, hvorfor er det så vanskelig å få til, og trenger vi det egentlig? Glen Peters fra CICERO svarer.

2°C: – Hva er CCS?

Glen Peters: – CCS står for Carbon Capture and Storage. Altså karbonfangst og -lagring. Det betyr egentlig bare at man med hensikt fanger karbon, typisk i form av CO2, og så lagrer det permanent, ofte underjordisk. Eksempler på steder man har lagret karbon på denne måten er i gamle oljefelt eller i stabile geologiske formasjoner. Det er ofte – men ikke alltid – en såkalt «end-of-pipe»-teknologi, altså at man renser utslippene heller enn å gjøre den bakenforliggende prosessen renere.

Ekspertintervjuet:

Navn: Glen Peters
Stilling: Seniorforsker ved CICERO senter for klimaforskning
Aktuell: Forsker blant annet på menneskeskapte klimaendringer, og har vært med på utviklingen av det globale karbonbudsjettet.

– Når ble CCS en del av klimadebatten?

– Høydepunktet kom nok på midten av 2000-tallet: IPCC ga ut en spesialrapport om CCS i 2005. Det bidro både til å øke oppmerksomheten og utløse midler til investeringer og utvikling. Det internasjonale energibyrået IEA var spesielt ivrige, og her i Norge fikk vi det mye omtalte senteret på Mongstad. Dessverre var man ikke i stand til å innfri alle forventningene: Teknologiutviklingen gikk for langsomt, det ble for kostbart, og man hadde muligens satt seg for ambisiøse mål for tidlig. Derfor ble det nokså stille i noen år, før det har fått en slags begrenset renessanse de siste par årene.

– Hva har skjedd?

– Man har i alle fall i noen grad endret fokus fra storskala-fangst i forbindelse med kraftproduksjon til nisjeteknologi, for eksempel i forbindelse med metall- og annen prosessindustri. Dette er først og fremst knyttet til kostnader. Det finnes energikilder som sol og vind som i økende grad konkurrerer med fossilkraft, og som gjør gevinsten av CCS usikker der. Samtidig mangler man kostnadssvarende, utslippsfrie alternativer til karbon innen store deler av prosessindustrien. Der vi med andre ord ha en form for karbonfangst for å senke utslippene.

– Hva slags CCS-teknologi finnes i dag?

– Grovt sett kan vi skille mellom to typer: De som fanger karbon før forbrenning, og de som gjør det etter forbrenning. Sistnevnte er det som jeg tidligere kalte «end-of-pipe»-teknologi. Det skjer for eksempel i kullkraftverk med CCS, der man forbrenner kull for å høste energien, og så fanger CO2 fra utslippet. CCS brukt i mange industrielle prosesser er også av denne typen. Dette gjelder for eksempel i stålproduksjon, der karbon er reduksjonsmiddel i prosessen, eller sementproduksjon, der CO2 er et biprodukt i selve produksjonen. I begge tilfellene fanges CO2 i sluttfasen.

En litt mer fancy utgave er fangst før forbrenning. Dette er spesielt aktuelt der man er ute etter å høste energi fra fossile brensler. For eksempel kan man man konvertere fossile brensler til syntetiske brensler, og binde karbonet i den prosessen. Siden forbrenner man det syntetiske brenslet – som altså ikke produserer CO2. Fra et ingeniørperspektiv er dette både mer elegant og mer rasjonelt enn å rense utslippene, men det er ikke den mest alminnelige fremgangsmåten. Det har litt med kostnader å gjøre, og litt med at det er mer teknisk utfordrende.

– Men det er altså mange utfordringer knyttet til CCS generelt. Hvorfor?

– Dette er delvis en høne-og-egg-problematikk. Det henger sammen med kostnader, men også med teknologiutvikling. Vi har i utgangspunktet teknologien. Vi vet hvordan vi kan fange og lagre karbon. Problemet er at det er dyrt, i alle fall når det skal skaleres opp. Dette er heller ikke en moden teknologi, vi må videreutvikle den for å gjøre den mer effektiv og drive kostnadene ned.

Samtidig er det grenser for hvor rimelig det kan bli, selv om man får storskalafordeler og får finpolert teknologien. Dette kan forbli en dyr teknologi. Derfor har man ikke de beste insentivene for å investere i CCS, og da stopper alt opp. Hadde det vært billig, men teknisk komplisert, skulle man alltids klart å få det til.

Det er også et helt annet problem knyttet til skala, nemlig hvor mange anlegg man må opp i for å nå utslippsmålene de ulike klimascenariene forutsetter. Både FNs klimapanel (IPCC) og IEA opererer med slike scenarier, der de forutsetter at man har tilgjengelig CCS-teknologi i fremtiden. Grunnen er at man da kan opprettholde forbruk av fossile energikilder og samtidig nå klimamålene. Men dersom det krever at man bygger to-tre karbonfangstanlegg i uken fra nå til 2050, er det virkelig realistisk? Når vi i dag snakker om å bygge to-tre anlegg i året?

– Det er liten grunn til å tro at kullkraft vil bli mer kostnadseffektivt i fremtiden. Hva vil da bli regnskapet med kull kombinert med CCS?

Hvis vi ser den siste utfordringen i sammenheng med kostnader, blir det enda mer slående. I dag kan kull utkonkurreres i kraftproduksjon av sol og vind. Det er liten grunn til å tro at kullkraft vil bli mer kostnadseffektivt i fremtiden. Hva vil da bli regnskapet med kull kombinert med CCS? Selv uten dyre CO2-kvoter kan det bli utfordrende. Dette viser bare at prisen på teknologien kan kvele den i starten – selv om den ikke er så dyr i det lange løp.

– Er det andre problemer med CCS? Er det politisk gangbar mynt?

– Politisk er CCS problematisk litt på samme måte som atomkraft. Det er snakk om store investeringer. Et anlegg kan fort koste mange milliarder, det kan ta lang tid å få politisk godkjenning, kan ta lang tid å bygge, det kan bli budsjettoverskridelser, folk vil gjerne ikke ha det i nabolaget sitt, og det er ikke sikkert det fungerer helt knirkefritt når det først er i gang heller. Så store investeringer kreves at man tar stor økonomisk og politisk risiko, og her er fallhøyden spesielt stor.

Med vind og sol er det motsatt: investeringen er for eksempel relativt liten per vindturbin, det er lav politisk og økonomisk risiko. Det er utprøvd teknologi, små subsidier kan gi raske resultater og gevinster.

Denne dynamikken gjør den norske CCS-kjeden interessant, rett og slett fordi den baserer seg på mindre anlegg i stedet for større og mer altomfattende. Det kan bety at kostnadene per tonn blir noe høyere, men man vil kunne se resultater hele veien gjennom verdikjeden. Det er smartere politisk.

– Er det moralsk forsvarlig å satse på CCS?

– Enkelte miljøorganisasjoner hevder det ikke er det. De ser CCS som en slags fullmakt til å fortsette med utvinning av fossile brensler. Investeringer i CCS betyr jo indirekte at man investerer i olje, kull eller gass, og det er vanskelig å akseptere for noen. Historisk sett handlet jo CCS også først og fremst om å holde liv i kullindustrien, det var grunnen til at George W. Bush trakk det frem som et av USAs motsvar da de trakk seg fra Kyoto-protokollen. Man skulle ha i pose og sekk.

– Svakheten i det moralske argumentet er at det er områder hvor CCS er helt nødvendig for samfunnet. CCS handler om mye mer enn kraft fra fossile brensler.

Svakheten i det moralske argumentet er at det er områder hvor CCS er helt nødvendig for samfunnet, som i industriene jeg har nevnt ovenfor. CCS handler om mye mer enn kraft fra fossile brensler. Jeg er ikke sikker på om de som fremmer dette argumentet tenker på akkurat det. Der ingen andre alternativer eksisterer, vil jeg påstå at det alltid er et bedre valg å fange og lagre karbon enn å la utslippene fortsette.

– I Tyskland har regionale myndigheter protestert høylytt mot underjordiske karbonlagre. Er folkeopinionen klar for å få CO2 pumpet ned i bakken under seg?

– Nei, mange steder har CCS fått et imageproblem, og det er først og fremst knyttet nettopp til lagringen. Folk vil ikke ha det i bakhagen sin, viser det seg. Slikt vil alltid være en utfordring. Jeg vil tro at dette er et mindre problem i Norge – her er folk godt vant med offshore-sektoren, og jeg tror motstanden vil være mindre mot at vi da pumper CO2 inn i havbunnen.

– Du nevnte scenarier av IPCC og IEA som forutsetter bruk av CCS i et omfang som i dag virker totalt urealistisk. Dette er projeksjoner Norge og andre land bruker som planleggingsverktøy, og som oljebransjen bruker for å fortelle at de vil være relevante i lang tid. Er det egentlig forsvarlig?

– Dette dreier seg vel egentlig om at enkelte feiltolker disse scenariene. De er basert på bruk av energimodeller som tar utgangspunkt i forhold som ikke er spesielt realistiske.

– Dette dreier seg vel egentlig om at enkelte feiltolker disse scenariene. De er basert på bruk av energimodeller som tar utgangspunkt i forhold som ikke er spesielt realistiske. For det første tar de bare høyde for én begrensende faktor: Kostnader. For det andre forutsetter de at alt annet fungerer optimalt. De tar ikke hensyn til kortsiktige politiske vedtak, kostnadsoverskridelser, rare valgresultater, ny teknologi, kriger eller Donald Trump. Altså alt dette som gjør den virkelige verden uforutsigbar, og egentlig umulig å gjenskape nøyaktig i en modell.

Modellene tar i stedet utgangspunkt i en ideell verden, der et visst behov for energi skal oppfylles, og der vi samtidig skal nå togradersmålet. Da kan de gi et resultat som viser at det mest kostnadseffektive i 2050 er fossile brensler med CCS. Det betyr ikke at det vil skje i den virkelige verden. Derfor er det problematisk om man bruker disse scenariene ukritisk.

La meg illustrere det med et eksempel: I noen av scenariene ser vi for eksempel at bruken av kull reduseres jevnt frem mot 2050, så stiger den plutselig igjen. Dette er fordi modellen da forutsetter at i 2050 begynner man å bruke CCS i stor skala.

Men sett at det faktisk stemmer – at vi plutselig kan installere CCS på mange kullkraftverk i 2050. Er det realistisk? Kanskje folk ikke vil ha kull når vi kommer så langt. Kanskje kraftverkene og gruvene er nedlagt, kanskje politikere setter foten ned. Kanskje vi i stedet ser en større, politisk motivert satsing på fornybare kilder som er litt mindre kostnadseffektive. En modell som kun tar høyde for kostnadene, vil aldri kunne forutse noe slikt.

– Betyr ikke det at modellene er feil?

– Jeg kan ikke se at scenariene til IPCC og IEA lar seg gjennomføre i praksis. Det alene sier vel at modellene deres ikke modellerer det de skal særlig bra. De bygger i alle fall på helt bestemte forutsetninger som man må ha i bakhodet når man tolker dem. Det gjør at de har begrenset nytte som planleggingsverktøy. Noe som kanskje med hell kunne vært bedre kommunisert fra både IPCC og IEA.

– Jeg kan ikke se at scenariene til IPCC og IEA lar seg gjennomføre i praksis. Det alene sier vel at modellene deres ikke modellerer det de skal særlig bra.

I forlengelsen av dette, kan vi skimte et grunnleggende trekk ved spesielt CCS-satsingen på kull som kan være problematisk. Alle husker Kodak, filmprodusenten som ikke klarte å tilpasse seg digitaliseringen raskt nok. Vi kan være vitne til en tilsvarende omveltning her: Kull er en døende teknologi, og det er grenser for hvor lenge den vil la seg bli holdt i live, selv med CCS.

For å ta en annen parallell: da DVD tok over for VHS, var det en kort periode hvor du fikk kjøpt kombispillere – bokser som tok både DVD-plater og VHS-kassetter. Det fantes dem som kjøpte slike, selv om alle visste at om noen måneder ville de bare ha DVD-spilleren likevel. Det kan være en treffende analogi på CCS og kull: Det kan være at investeringer i CCS til bruk på kull bare er en form for kunstig åndedrett til fossil teknologi som egentlig ikke lenger har livets rett. CCS og gass, derimot, kan være en annen skål. Det gjenstår å se.

–Trenger vi CCS for å nå Paris-målene? Er det ikke blitt slik at de ikke lenger er realistiske uten CCS?

– Vi behøver i alle fall noe. Skalaen det vil brukes på, er noe vi må spørre oss om. Vi trenger det til prosessindustri, kanskje til naturgass og bioenergi, sistnevnte vil man kunne oppnå negative utslipp med. Men jeg synes det er vanskelig å se for meg en fremtid med omfattende CCS-bruk til kraftproduksjon.

– Faren med slike teknologifokuserte forskningsagendaer er at vi kan ende opp med en masse superfancy teknologi som aldri tas i bruk.

Helt til slutt: Det forskes mye på CCS nå, det brukes mye penger på det, og det gjøres mye fremskritt. Samtidig er det ikke slik at teknologiske gjennombrudd automatisk endrer verden. Faren med slike teknologifokuserte forskningsagendaer er at vi kan ende opp med en masse superfancy teknologi som aldri tas i bruk. Rett og slett fordi vi ikke samtidig jobber tilstrekkelig med å ta dem i bruk. Skalere dem opp og få dem inn i verdikjedene. Jeg frykter at mye av CCS-teknologien som utvikles i vår politiske økonomi blir slike superfancy prosjekter som ender i en skrivebordsskuff. I den virkelige verden kreves det nemlig mye mer enn bare god ingeniørkunst for å løse disse problemene CCS skal være svaret på.