I sentrum for debatten om kjernekraft i Norge står selskapet Norsk kjernekraft AS. Selskapet har ambisjoner om å bygge små modulære reaktorer (SMR) i Norge, og er i samtaler med både SMR-produsenter og potensielle vertskommuner. Men hvor snart kan vi få kjernekraft i den norske kraftmiksen? Vi spør administrerende direktør Jonny Hesthammer.

Vi snakker med

Jonny Hesthammer er administrerende direktør for Norsk kjernekraft AS.

<2°C: – Maks tre setninger, maks ti sekunder: Hva er oppdraget til Norsk kjernekraft AS?

Jonny Hesthammer: – Å etablere kjernekraft i Norge i form av SMR-er. Vi ønsker å få etablert en rekke av disse, og vi ønsker å være involvert i driften. Men ikke alene.

– Så dette handler kun om SMR, ikke storskala eller mikroreaktorer?

– Jo, mikroreaktorer er absolutt relevant for oss. For eksempel en på Svalbard på noen titalls megawatt. Men storskala kjernekraft har vi sagt at vi ikke skal drive med.

En PUD for kjernekraft

– Har dere en forretningsplan?

– Å sørge for å finne de stedene hvor det skal bygges SMR, gjøre utredningsarbeid og lage konsesjonssøknad, rett og slett bringe det frem til det som i oljeindustrien kalles en PUD – altså «plan for utbygging og drift».

Vi vil da ta oss av hele prosessen frem til konsesjonssøknad leveres inn. I neste omgang må vi da hente inn ytterligere kapital for bygging. Og det ønsker vi å gjøre i samarbeid med energiselskaper, men også andre langsiktige investorer. Det er en helt fundamental forutsetning at vi ikke skal bygge og drive disse kraftverkene alene.

– Litt som oljeindustrien?

– Ja, vi tenker det er fornuftig å kopiere den grunnstrukturen: Letelisens, funn, PUD – og så går man inn og henter tung kapital til å bygge ut og drive. Vi skal jo etter planen bygge gjerne noen titalls SMR-er. Det har vi ikke kapital til alene.

– Men uten subsidier.

Dette ekspertintervjuet er gjort i forbindelse med vårt nye temanotat om kjernekraft.

Les notatet her

Last ned PDF

– Ja, der er våre investorer klare. Kostnadene blir det de blir, og blir det for dyrt og ulønnsomt å drive, vil vi ikke bygge kraftverkene. Så kan selvsagt staten komme inn med eierskap på kommersielle vilkår hvis de ønsker, men vi skal være lisenshaver, og helst operatør. Når vi kommer så langt, skal vi være flere om bord. For oss er det verdiskapning i å bringe frem en konsesjonssøknad. Så kan vi høste den verdien i eierskap i neste omgang.

– I dialog med 40 kommuner

– Hva slags avtaler har dere rukket å inngå? Lokalisering? Teknologi?

– Vi har inngått samarbeidsavtale med Rolls Royce SMR, og nylig også med danske Seaborg Technologies. Vi har også veldig god dialog med GE Hitachi, men de benytter ikke tilsvarende samarbeidsavtaler.

Og vi er i dialog med 40 kommuner om lokalisering. Med fire av dem har vi har startet utredningsarbeid per dags dato: Aure i Møre og Romsdal, Heim i Trøndelag, Narvik i Nordland og Vardø i Troms og Finnmark. Da kommer vi i gang med mer praktisk utredningsarbeid, som vil være et forstadium til en konsesjonssøknad. Klarlegge kraftbehov, hvor kan kraftverket plasseres, nettkapasitet, geologiske forhold, vanntilgang, alle tekniske vurderinger som er relevante for en konsesjonssøknad. Og så tenker vi også å arrangere folkemøter.

– Enn sentrale myndigheter, er det noe dialog der?

– De aller fleste partiene har tatt kontakt med oss. Og vi er i kontinuerlig dialog med stortingspolitikere for å formidle til dem hva vi holder på med, og hva kjernekraft er. Der ser vi at holdningen snur: Enten gjennom landsmøtevedtak, eller gjennom forslaget som Høyre og Fremskrittspartiet fremmet om å utrede kjernekraft i Norge. Da var jo samtlige partier positive unntatt regjeringspartiene Sp og Ap, og støttepartiet SV. Det ble vel litt uspiselig siden forslaget kom fra opposisjonen, så det var nok litt politisk spill. Men da er det desto viktigere at både Sp og Ap har landsmøtevedtak om å åpne for å innhente mer kunnskap om kjernekraft. Det var ikke sånn for ett år siden.

Til slutt har vi dialog også med DSA, NVE og Olje- og energidepartementet, informerer om hva vi holder på med, og finner ut av hvordan vi kan gå frem rent praktisk fremover.

– Grenser for hvor mye mer fornybart folk vil godta

– Vi har 90 prosent vannkraft i Norge, det meste magasinert, resten stort sett vindkraft, og vi har ekstra leveringssikkerhet gjennom utenlandsforbindelser. Hva i all verden skal vi med kjernekraft da? Er det ikke bare dyrt og unødvendig, og i tillegg får vi mer atomavfall?

– Det er et stadig tilbakevendende spørsmål. Og svaret gir seg selv hvis du leser den langsiktige markedsanalysen til Statnett, og ser hva som kreves hvis vi ikke bygger kjernekraft. Da må landene fra Italia i sør til Norge i nord seksdoble mengden landbasert fornybart, og det er grenser for hvor mye mer landbasert vindkraft, solkraft og vannkraft innbyggerne i landene vil godta. I tillegg må kraftutvekslingen mellom landene økes kraftig, og hydrogenproduksjonen må økes radikalt.

Ifølge DNVs analyser for Norge vil kraftbehovet dobles innen 2050. Da vil over halvparten av Norges kraftforsyning komme fra væravhengig kraft, noe som gjør oss avhengig av import fra landene rundt oss. Problemet er at de også bygger ut væravhengig kraft. Det mener både Statnett, NVE og nær sagt alle andre vil være utfordrende. Med klimaendringene må vi også forvente at selv norsk vannkraft blir mer variabel. Vi fikk en forsmak på det tørkesommeren 2022, da det var spørsmål om det ville være tilstrekkelig vannkraft tilgjengelig. Det løste seg, men risikoen for slike problemer er åpenbart økende. Derfor tvinger debatten om kjernekraft seg frem. Kjernekraft bidrar til billigere og mer stabile strømpriser, reduserte naturinngrep og økt forsyningssikkerhet. Og vi tror små modulære reaktorer vil komme uansett, og at de vil bli kostnadseffektive.

– Hvis vi leker at jeg er en norsk kommune, og spør: Hva blir totale investeringskostnader? Hva blir byggekostnadene, og når regner du med at en SMR blir nedbetalt? Og hvilke forutsetninger legger du inn i det regnestykket? 

– Med økte materialkostnader opererer vi med byggekostnader på cirka 15 milliarder kroner for en første 300 MW reaktor, og så blir den billigere over tid. Den kostnaden er det private aktører som tar. Nedbetalingstid avhenger i veldig stor grad av strømpriser, lånebetingelser og så videre, det er ikke lett å svare kort på det, men vi snakker gjerne om 10-20 år. Break-even kostnad, eller LCOE, for de første kraftverkene tror vi vil ligge på 60-70 øre/kWh. Når det er bygget flere, vil kostnadene bli vesentlig lavere, under 50 øre/kWh.

Når kjernekraftverket er nedbetalt, så vil det ifølge IEA koste rundt 30 øre/kWh å holde i drift. Vi tror det er mulig å komme enda lavere med SMR, kanskje rundt 20 øre/kWh. Det er jo et viktig poeng: Fordi penger langt fram i tid er mindre verdt, så får ikke inntekter etter 25 år noen betydning i nåverdiberegningene. Men kjernekraftverket vil produsere billig strøm i inntil 75 år etter at investorene har fått det de skal ha.

– Tidligst 2033, men kanskje nærmere 2038

– Ledetid, hvis du skal være optimist: Når ser du for deg at Norges første SMR kan levere strøm til nettet? Og hva hvis du skal være mer nøktern?

– Det er fullt mulig å ha et kjernekraftverk på plass om ti år i Norge. Tre år med debatt, konsekvensutredning og forberedelser av konsesjonssøknad. Fire år med behandling og supplerende informasjon for konsesjon. Og så tre år byggetid. Fordi vi må forvente politisk uenighet, vil det nok fort ta litt lengre tid enn ti år, kanskje opp mot 15 år.

– Hvor mye ser dere for dere at kjernekraft skal bidra til norsk kraftmiks (og når)?

– Det bør være realistisk med noen titalls SMR innen 2050. Antar vi 30 SMR, 10 på 2030-tallet og 20 på 2040-tallet, så vil disse kunne levere 75 TWh strøm og i tillegg mye varme til industrielle prosesser. Med en dobling av kraftforbruket i Norge så vil det utgjøre cirka halvparten. Resten må da komme fra fornybart. Det gir en total strømmiks med 25 prosent kjernekraft.