Lenge lå britenes kjernekraftprogram brakk. Men nå er det sparket i gang igjen, og britene har store planer. De omfatter både store, tradisjonelle kraftverk, og små modulære reaktorer (SMR), forklarer Declan Burke, direktør for kjernekraftutvikling i det britiske energidepartementet.

Vi snakker med

Declan Burke er direktør for kjernekraftutvikling i det britiske energisikkerhetsdepartementet

<2°C: – Hvordan ser du for deg fremtiden til kjernekraft i Storbritannia?

Declan Burke: – I dag får vi i Storbritannia rundt 15 prosent av elektrisiteten vår fra kjernekraft. I fremtiden vil størstedelen av elektrisitetsforsyningen være fornybar, men kjernekraft, hydrogen, karbonfangst og andre teknologier som gir oss fleksibilitet, vil også være viktige. Vår ambisjon er å ha opptil 25 prosent av elektrisiteten vår fra kjernekraft innen 2050. Det som tilsvarer omtrent 24 gigawatt.

– Ikke enten/eller

– Er det riktig å si at du ser på kjernekraft som supplement til fornybare kraftkilder? Ikke noe du investerer i på bekostning av mer sol og vind?

– Ja, absolutt. Det er ikke enten/eller. Du trenger begge deler.

I desember 2020 la vi frem en melding til parlamentet der vi beskriver det fremtidige energisystemet i Storbritannia som dominert av fornybar energi. Vi investerer mye i havvindparker. Men vi tror også det å ha et mangfoldig tilbud har en reell verdi. Den generasjonen kjernekraftverk vi har i dag, leverer for det meste grunnlast. Men i fremtiden kan noe av denne produksjonen omdirigeres til å lage hydrogen, noe til å drive direktefangst av CO₂ fra luft, og så videre. Kjernekraft vil dessuten kanskje utvikle seg til å bli mer fleksibel enn det den er i dag.

Dessuten er kjernekraft ganske arealgjerrig. Det fysiske rommet et kjernekraftverk opptar, er ikke så stort i forhold til kapasiteten det tilbyr. Det er en fordel i et relativt lite land som vårt: Ta for eksempel Hinkley Point, der vil to nye reaktorer legge til 3,2 gigawatt som vil dekke rundt 6 prosent av strømbehovet vårt.

Dette ekspertintervjuet er gjort i forbindelse med vårt nye temanotat om kjernekraft.

Les notatet her

Last ned PDF

– Mange av kjernekraftverkene deres synger på siste verset nå?

– Jo, mange av våre anlegg ble bygget på og rundt 1970-tallet. Alle unntatt ett må legges ned innen 2028. Så vi er i ferd med å ta en omstart på kjernekraftprogrammet vårt. I tillegg til Hinkley Point, jobber vi også nå med et annet prosjekt, Sizewell C, med samme teknologi. Så vi håper å lære av disse, og legge til mer kapasitet. Både tradisjonelle kjernereaktorer i stor skala og små modulære reaktorer.

Vi forventer at elektrisitetsetterspørselen i Storbritannia vil dobles innen 2050-tallet, fra mer etterspørsel fra elektriske kjøretøy, oppvarming og kjøling, industrielle applikasjoner og så videre. Det er også derfor vi vurderer kjernekraft som et effektivt og nødvendig supplement. Det er et av verktøyene i verktøykassen.

– Vil nok få et fall i kjernekraftandelen

– Men hvis dere taper masse kapasitet innen 2028, vil dere klare å tette gapet raskt nok?

– Vi vil nok få et fall i kjernekraftandelen. Men i Storbritannia sammenlikner vi med utviklingen for havvind: Hvis vi forplikter oss til et program og setter oss et konkret mål, så ser vi læringskurveeffekten. De ulike delene av forsyningskjeden blir bedre på det de gjør, kostnadene går ned, produktiviteten går opp. Da vi startet med havvind for rundt ti år siden, var prisen 140 pund/MWh. I fjor var vinnerbudene under 50 pund/MWh.

Hvis du ser på land som har utviklet kjernekraft med suksess siden 1970-tallet, er et nøkkelelement at du må ha noe konkret å strekke deg etter. Det er derfor vi snakker om vår 2050-ambisjon på opptil 24 gigawatt.

Til slutt må jeg ta med at det er mye avansert håndverk involvert i byggingen av kjernekraftverk. Det krever kompetanse og ekspertise som vi har sett at kjernekraftindustrien har slitt med å opprettholde internasjonalt. Selv i USA, der vi også ser at kjernekraftindustrien nå har fått en omstart etter en periode med inaktivitet. Å ha en stabil strøm av prosjekter er viktig for leverandørkjeden.

– Du nevnte SMR-er, har dere konkrete planer der, eller jobber dere bare med storskalaanlegg akkurat nå?

– Begge deler. Vi trenger de store, som Sizewell C, men vi følger oss spent med på utviklingen av små modulære reaktorer. Dessuten annonserte vi nettopp et nytt program kalt Great British Nuclear. Det første som skjer der, er at vi skal velge ut SMR-er som skal utvikles i Storbritannia for å få teknologien i gang, forhåpentligvis tidlig på 2030-tallet. I starten ser vi for oss at disse prosjektene trenger litt statlig støtte, og det er derfor vi setter opp dette statlige organet.

– Viktig å ha med lokalsamfunnene

– Vi hører at det kan være visse regulatoriske hindringer for SMR-er?

– Vel, SMR er et veldig bredt begrep. Det finnes over 70 ulike design, det er stort spenn i teknologi, modenhet, nyskapning, og så videre. Hvis du ser på noen av de mer modne designene til for eksempel Rolls Royce eller GE Hitachi, er de i bunn og grunn bare mindre versjoner av tradisjonelle lettvannsreaktorer vi bygger i dag. Jeg ville bli overrasket om det var store regulatoriske problemer med disse. Hvis du går videre til noen andre design, kan for eksempel bruk av nye drivstofftyper kreve noe reguleringsarbeid. Men hvis du skal få oversikt over den regulatoriske risikoen for hver enkelt, må du gå i detalj om teknologien involvert og designen for akkurat den reaktoren.

– Men selv med velprøvd teknologi i ny og mindre innpakning, er det ikke noe byråkrati du vil møte med en ny SMR? De krever en mindre evakueringssone, for eksempel, kan du tillate det under gjeldende reguleringsregime i Storbritannia?

– For noen design stemmer det, ja. Jeg tror at i Storbritannia vil den første generasjonen SMR-er være basert på teknologi vi allerede har i dag. Der vil innovasjonen handle om hvor lette de er å montere. Når det gjelder lokalisering, har vi egne steder i Storbritannia som allerede er regulert til kjernekraftformål. Det er ganske sannsynlig at de vil bli bygget der.

I tillegg prioriterer vi energisikkerhet i Storbritannia. Da er det veldig viktig at du snakker med de berørte lokalsamfunnene. Folk føler seg tryggere når de vet at det føres en streng godkjenningsprosess fra regulatoriske myndigheter. Du må ha lokalsamfunnet med deg, de er viktige interessenter i disse prosjektene.

Læringskurver og konkrete mål

– Vi må si litt om kostnadene. OECD opererer med 60 til 80 dollar per MWh for ny kjernekraft. Men vi ser noen nye prosjekter som overgår det med et betydelig beløp. Og da ikke bare Hinkley Point, men også nye SMR-prosjekter. Er overhodet realistisk å snakke om slike tall i dag? Hva er dine tanker?

– Jeg synes det er vanskelig å være så presis når det gjelder kostnader akkurat nå. Det jeg kan si, er at når vi ser på kostnader i Storbritannia, modellerer vi hele el-systemet ut fra et totalkostnadsperspektiv. Med og uten kjernekraft.

For eksempel: Hvis du vil ha et utslippsfritt kraftsystem, må du ta kull uten karbonfangst og gass ut av ligningen. Hvis du ville ha et utelukkende fornybart system, ville du måtte bygge tilstrekkelig overkapasitet for å sikre at systemet leverer behovet gitt alle tenkelige svingninger i værmønstre og så videre. Ut fra en slik analyse ser vi at det gunstigste er å ha kjernekraft også.

Den beste måten å få ned kostnadene for kjernekraft på er, som jeg nevnte, ved læringskurver, under et synlig og konkret mål. Men kostnadene er en utfordring for bransjen. Det er noe vi jobber tett med dem om.

– Du sa tidligere at i tidlige stadier av disse nye prosjektene ville det være behov for offentlig finansiering. Du har litt erfaring fra havvindprosjekter også, hvordan er det der? Hvor er det lettest å klare seg uten subsidier?

– Ja, jeg pleide å jobbe med havvind og karbonfangst. Og så jobbet jeg med energimeldingen jeg nevnte. Men, ja, vi snakker ofte om havvind fordi vi virkelig hadde denne læringskurveeffekten vi snakket om tidligere. Hvis du ser på innovasjonen, størrelsen på turbinene, bladene, er det forbløffende. Nøkkelen var å stimulere med statlige investeringer. Vi måtte sette hårete mål og gi støtte i starten. Så ble bransjen bedre til å levere, ambisjonene gikk opp og det ble bare en ganske selvoppfyllende profeti, slik jeg oppfatter det.

– Staten subsidierer, industrien får ned kostnadene

– Du forventer at det også er tilfelle for kjernekraft?

– Jeg tror det kan være det. Men jeg tror begge sider må jobbe hardt. Jeg tror det er en jobb å gjøre for staten fordi kjernekraft ofte vil kreve mer statlig engasjement enn fornybart. Da tenker jeg på regulering og den slags ting.

Men industrien må samtidig jobbe virkelig hardt for å få ned kostnadene. Hvis du ser på disse store kjernekraftreaktorene, består mesteparten av det av sivilingeniørarbeid. Betong, armering, el-nettverk og så videre. Så det handler om høy produktivitet, bruke de nyeste byggemetodene, digitalisering og så videre. Dette snakker vi mye med industrien om. Regjeringen gir synlighet, mål og støtte. Industriens del av avtalen er å gjøre det de kan for å drive ned kostnadene.

– Til slutt – alle disse nye anleggene vil kreve mye uran, og verdens desidert største produsent er Kasakhstan. Andre land på topp ti-listen er Usbekistan, Russland og Kina. Politico snakker om at russisk uranbrensel er uvanen Europa ikke klarer å kvitte seg med. Noen mennesker er bekymret for at uranforsyningen kan være skjør i en raskt skiftende og utfordrende geopolitisk situasjon. Deler du den bekymringen?

– Nei. For det første er det faktisk ganske mange kjente forekomster i verden. De desidert største er i Australia, som også er en stor eksportør. Det er mange alternativer i vennlige land hvis det er det du bekymrer deg for. Dessuten har vi en komplett forsyningskjede for uran i Storbritannia. Så det er egentlig ikke et problem.