Ny forskning: Avsmeltingen skulle vært på retur nå - Energi og Klima

Ny forskning: Avsmeltingen skulle vært på retur nå

Avsmeltingen som nå gjør vannet ferskere i Arktis kan ha startet på 1940-tallet på grunn av naturlige klimasvingninger. Men nå har disse faktorene vært på retur lenge. Likevel øker smeltingen og oppvarmingen, ifølge en ny artikkel i Nature Scientific Reports. En av forfatterne bak studien forklarer hvorfor.

Smeltingen i Arktis har tiltatt de siste tiårene, og sjøvannet i området blir ferskere som resultat. Illustrasjonsfoto tatt i august 2019 ved Røde Fjord øst på Grønland.Andrew Purdam cbnd

En av de største klimanyhetene i 2019 handlet om den store avsmeltingen fra Grønlandsisen. Målinger fra satellitter viser også at mengden ferskvann i arktiske strøk har økt de siste 30 årene. Men 30 år er lite i klimasammenheng – hvor mye av den økte smeltingen skjer på grunn av naturlige endringer, og hvor mye er menneskeskapt? Hvor dramatisk er egentlig det som skjer akkurat nå, og hva er årsakene? En ny artikkel i Nature Scientific Reports kan gi svar på noe av dette. En av forfatterne, Odd Helge Otterå, forklarer.

2°C: – Hva handler dette om?

Odd Helge Otterå: – Det har vært mye snakk om smeltingen på Grønland i det siste – og tilførsel av ferskvann til havområdene i Arktis generelt, både fra smelting av sjøis og elver. Slik tilførsel av ferskvann påvirker både marine økosystemer og havsirkulasjonen, som for eksempel Golfstrømsystemet. Derfor har dette vært diskutert i mange år.

Vi har gode observasjoner for det som skjer nå, men utfordringen er at vi har operert med relativt korte tidsserier. Litt av hensikten med denne artikkelen var å beskrive nye måter å forlenge disse bakover i tid på. Skal vi si noe robust om klimaendringene vi ser nå i et lengre tidsperspektiv, må vi supplere med andre typer data, andre metoder.

Dette kalles gjerne proxymetoder. Altså måter vi kan indirekte måle klimavariabler på, som temperatur og salthetsgrad i vannet, når vi ikke kan måle dem direkte. Det er en slik metode vi har brukt her.

Ad
Vi støtter Tograder-prosjektet:

– Hva gjorde dere?

– I dette tilfellet brukte vi analyser av en sedimentkjerne hentet ut fra havbunnen rett nord for Island. Dette er en kjerne som består av leire og algerester som er analysert lag for lag bakover i tid. Konkret i dette tilfellet har vi sett på forekomsten av såkalte alkenoner, kjemiske stoffer som blir produsert av ulike former for planteplankton. Altså enkle, encellete organismer som flyter rundt i havet, og synker til bunns når de dør.

Medforfatter: Odd Helge Otterå, NORCE
Referanse: Perner, K., Moros, M., Otterå, O.H. et al.: An oceanic perspective on Greenland’s recent freshwater discharge since 1850. Sci Rep 9, 17680 (2019) doi:10.1038/s41598-019-53723-z

Slike plankton produserer ulike typer alkenoner avhengig av temperaturen og saltholdigheten i havet. Tidligere studier i De nordiske hav har vist at det er en spesiell type alkenoner som forekommer når planktonet lever i mindre salte vannmasser. I denne studien har vi brukt denne typen alkenoner som mål på ferskvannstilførsel til våre nære havområder. Altså: Dess mindre salt i vannet, dess større andel av denne alkenonen.

Våre analyser viser at det er godt samsvar mellom dataene denne metoden gir oss og målinger av saltholdighet fra de siste 30 årene. Siden har vi brukt metoden til å tråkle oss bakover i tid – i dette tilfellet tilbake til 1850.

– Hva fant dere ut?

– Hovedresultatet er at vannet i De nordiske hav – basert på data fra denne ene kjernen – ser ut til å være ferskere nå enn det har vært noen gang siden 1850. Men det viktigste er kanskje at økningen vi har observert direkte de siste 30 årene, ser ut til å ha begynt allerede på 1940-tallet.

Det er mange naturlige årsaker til klimaendringer – for eksempel endringer i vestavindsbeltet i Nord-Atlanteren, økt solaktivitet, vulkanutbrudd, og så videre. I studien vår har vi sammenholdt slike naturlige faktorer med økningen i drivhusgasser som vi har sett spesielt i siste halvdel av forrige hundreår. Det vi ser da, er at økningen som begynte på 1940-tallet nok ble startet av naturlige klimaendringer, men at det er menneskeskapte faktorer som ser ut til å være viktigst akkurat nå.

– Forklar.

– Vi vet at det tidlig på 1900-tallet var en kraftig oppvarming i Arktis – vi ser den også på globale data, men temperaturøkningen var størst i Arktis. Årsakene til dette er ikke fullt ut forstått, men det var nok mest sannsynlig en kombinasjon av økning i solinnstrålingen pluss naturlige endringer i havsirkulasjonen. Derfor startet denne avsmeltingen på 1940-tallet.

Men siden har den menneskeskapte komponenten – utslipp av drivhusgasser – vært avgjørende i å opprettholde og forsterke denne smeltingen i tiårene som fulgte. Og det er nok denne menneskeskapte komponenten som er størst i dag.

– Hva innebærer dette?

– Det viser at dersom det bare var naturlige klimaendringer som sto bak den økte ferskvannstilførselen til Arktis og De nordiske hav, burde vi ha sett en nedgang i avsmeltingen en eller annen gang i løpet av den perioden, og det gjør vi ikke. Vi har helt klart en naturlig komponent, men den menneskeskapte er i dag trolig større.

Mange vil kanskje si at det i seg selv ikke er noen overraskende nyhet, men det viktigste her er altså å bidra til å få et lengre tidsperspektiv på denne endringen. Den type data som vi har analysert her, er et viktig bidrag.

– Hva bør vi gjøre videre? Bør vi bore etter slike kjerner over hele Arktis?

– Uten at jeg vil kalle meg ekspert på akkurat denne metoden, forstår jeg det slik at den har vist seg effektiv i enkelte områder i Nord-Atlanteren – men at det ikke nødvendigvis er noen universell metode. Den kan altså ikke brukes overalt.

Dette er imidlertid bare en av flere metoder som brukes til å gi oss et bredt og mer omfattende bilde av tidligere tiders klima. Disse metodene underbygger den forståelsen vi allerede har av hvordan klimaet har utviklet seg over lengre tid. Dette er noe det forskes mye på, og her kommer det ny, viktig kunnskap hele tiden.

Bli abonnent!

<2°C eies av

I samarbeid med