Ny forskning: Oppvarmingen i Arktis går raskere enn vi trodde - Energi og Klima

Ny forskning: Oppvarmingen i Arktis går raskere enn vi trodde

Vi bør derfor forberede oss på endringer som kommer raskere og blir kraftigere enn vi har trodd, sier klimaforsker Eystein Jansen.

Solen går ned over Sermilik-fjorden på Øst-Grønland. Når sjøisen forsvinner fra arktiske strøk, går oppvarmingen raskere. Foto: Nat Wilson/Flickr.com cba

Ingen steder på kloden endrer klimaet seg raskere enn i Arktis. Og det skjer raskere enn klimamodellene klarer å gjenskape.

En av Norges ledende og mest erfarne klimaforskere, Eystein Jansen, er hovedforfatter på en ny studie i Nature Climate Change som tar for seg dette. Der sammenlignes dagens klimaendringer med plutselige klimaendringer under tidligere istider. Studien viser at det bare er disse voldsomme endringsperiodene som kan sammenliknes med dagens situasjon. 

2°C: – Hva handler dette om?

Eystein Jansen: – Dette er en av flere publikasjoner fra Ice2ice-prosjektet, som var ferdig for et år siden. Hensikten med hele det prosjektet har vært å forstå hva som skjer når sjøisen forsvinner rundt Grønland. Særlig har vi vært ute etter å forstå plutselige klimaendringer i istiden, der temperaturen kan endre seg opptil 10-15 grader i løpet av noen få tiår. Vi skulle også undersøke om denne typen klimaendringer har noen relevans i dag.

En istid er en helt annen situasjon enn den vi ser i dag. Samtidig går det så raskt i Arktis akkurat nå, at vi mente det var mulig klimaendringene kunne være sammenliknbare likevel.

Ad
Vi støtter Tograder-prosjektet:

Sammenliknet med 60.000 år med klimaendringer

Hovedforfatter

Professor Eystein Jansen ved Bjerknessenteret og UiB (foto: Eivind Senneset, UiB).

Eystein Jansen er professor i fortidsklima ved Institutt for geovitenskap, UiB og Bjerknessenteret. Ledet Bjerknessenteret i perioden 2000–2013. Han har bidratt og vært blant hovedforfatterne til flere hovedrapporter for FNs klimapanel IPCC, og sitter blant annet i det vitenskapelige rådet i Det europeiske forskingsrådet, ERC.

Referanse:
Jansen, E., Christensen, J.H., Dokken, T. et al. Past perspectives on the present era of abrupt Arctic climate changeNat. Clim. Chang. 10, 714–721 (2020).

– Hva gjorde dere?

– Vi gjorde en analyse av temperaturendringene i Arktis og fant at i store områder av Polhavet nord for Europa og Sibir, og innover land i samme område, har temperaturen i gjennomsnitt økt med mer enn én grad per tiår over 40 år – rundt Svalbard omtrent dobbelt så mye.

Deretter så vi på historiske data for å se om vi har sett noen tilsvarende rask oppvarming historisk. Til det brukte vi iskjerner fra Grønlandsisen, som gir oss gode data 60.000 år bakover. Det er et ubestridt datasett for slike plutselige klimaendringer i fortiden. Vi kjørte en algoritme gjennom dette datasettet for å se om det var perioder der vi hadde sett tilsvarende oppvarminger – minst fire grader over 40 år.

Åpent hav gir raskere klimaendringer

– Hva fant dere?

– At det bare var såkalte Dansgaard–Oeschger-hendelser, også kalt DO-hendelser, der vi har sett slike raske klimaendringer tidligere. Dette er perioder med brå og kraftig oppvarming over noen få tiår, etterfulgt av en gradvis retur til kjøligere forhold over hundrevis av år.

Men til forskjell fra DO-hendelser, skjer dagens klimaendringer som direkte resultat av økt CO2-konsentrasjon i atmosfæren. En annen forskjell er at endringene i istiden skjedde inne over Grønland. Dagens endringer skjer i Polhavet.

Vi fant også ut at det er en nær sammenheng mellom smelting av sjøis og de sterke og plutselige endringene vi ser i dag. Vi vet fra disse hendelsene under istiden at når sjøisen plutselig forsvinner, frigjøres mye varme fra havet. Det er nettopp først og fremst områdene der isen i dag smelter som har de høye hastighetene i klimaendringene.

Det vi vet videre fra DO-hendelser, er at havet i neste omgang blir ustabilt – og varme fra dypere lag kommer til overflaten. Vi spekulerer derfor på om det er det neste som kan skje i Polhavet.

Kan få følger for værsystemer over hele planeten

– Hva innebærer dette? 

– At det er større risiko for plutselige klimaendringer enn det man har trodd ved å studere simuleringene i Arktis fremover i tid. Og at de modellene vi bruker til å simulere fremtidsklimaet, ikke evner å skape de hastighetene på endringene i Arktis som vi observerer i virkeligheten.

Det er utfordrende, fordi det gir stor usikkerhet med tanke på hva vi har i vente. Og det gjør at vi uansett bør forberede oss på mer omfattende og mer plutselige endringer enn vi hittil har gjort.

Kan vi fikse modellene?

Klimamodellene som FNs klimapanel så langt har støttet seg til, har ikke endringshastigheter som er så store som de vi ser i dag. Står vi overfor klimaendringer som kan sammenliknes med DO-hendelser, kan modellene med andre ord ikke varsle det som skjer i Arktis, forteller Eystein Jansen.

– Man prøver hele tiden å forbedre dem, og folk på Nansen-senteret som har sett på de nyeste modellene som brukes i neste IPCC-rapport, sier de treffer bedre, sier Jansen.

Prosesser i kamp

– Det grunnleggende problemet er at modellene er for dårlige på å simulere havsirkulasjonen i Arktis. Generelt ligger isen i Arktis oppå et lag av ferskere vann som skjermer isen fra saltere, tyngre, varmere vann under. Endringer i denne lagdelingen er avgjørende for hva som skjer med isen, men den er vanskelig å modellere korrekt, fordi den skjer på ganske liten skala, og oppløsningen på modellene ikke er god nok, sier Jansen.

Men i tillegg er det deler av fysikken bak forskerne sliter med å flette inn i modellen, forklarer Jansen:

– Ser du på områdene rundt Svalbard, øker saltholdigheten i havet i overflaten. Lenger i øst minker den. Det pågår altså en «kamp» mellom prosessene som øker stabiliteten i lagdelingen (mindre salt) og de som svekker den (mer salt). De prosessene er ikke helt enkle å få inn i modellene.

– Hva vet vi om slike plutselige endringer i fortiden som vi bør være på vakt mot nå?

– Det kanskje viktigste er at det har ført til omlegging i havstrømmene i Nord-Atlanteren, og at vi også får en stor endring av værmønstrene. Nedbørsbeltene flytter seg nordover og sørover. Når det var mye is, var det fuktig på gitte steder. Da isen forsvant, trakk nedbørsbeltene seg nordover – og de tidligere fuktige områdene ble tørre. Dette gjelder både nord og sør for Ekvator.

Disse endringene fikk globale konsekvenser, og førte til storstilte endringer. Skjer det igjen, kan vi forvente at dette forplanter seg i hele det globale klimasystemet. Det er allerede en heftig diskusjon i fagmiljøene om smeltingen av is som allerede har skjedd har skapt endring i værmønstrene på Den nordlige halvkule. Og da er det snakk om relativt små områder – det vil være noe helt annet om hele Arktis plutselig blir fritt for sjøis.

– Må forbedre modellene

– Har noen gjort modellsimulasjoner av det?

– Ja, men resultatene spriker voldsomt, og er ikke brukbare som redskap til å si hva som kan skje. Det vi imidlertid kan fastslå sikkert, er at om sjøisen forsvinner fra store områder i nord, gir det gjenklang over hele kloden.

– Hva bør vi gjøre videre?

– Det enkle svaret er å gjennomføre tiltak så vi når det mest ambisiøse målet i Paris-avtalen. Og så håpe på det beste.

– Hva kan vi gjøre for å bli mer sikre på utfallet?

– Da må vi ha mere og bedre observasjonsdata, og forbedre modellene av Arktis – og da særlig med tanke på havsirkulasjonen. Det må uansett til, for hvis ikke blir vi stående med veldig stor usikkerhet.

Bli abonnent!

<2°C eies av

I samarbeid med