Ny forskning: Også «klimaprogressive» land henger etter - Energi og Klima

Ny forskning: Også «klimaprogressive» land henger etter

Sverige og Storbritannia fører begge mer ambisiøs klimapolitikk enn de fleste andre land. Men heller ikke de gjør nok til å nå Paris-avtalens mål, viser en ny studie.

Sveriges visestatsminister og klimaminister Isabella Lövin er kalt Europas beste klimaminister og står blant annet bak kanskje verdens mest ambisiøse nasjonale klimalovgivning. Men selv om alle land i verden hadde vært like flinke som Sverige er det ikke nok, ifølge klimaforsker Kevin Anderson.Foto: Miljöpartiet de gröna cbnd

Sverige og Storbritannia ble valgt ut til studien nettopp fordi de er ansett som «klimaprogressive» stater. Altså stater som ligger i forkant på klimalovgivning og fører en mer ambisiøs klimapolitikk enn sammenliknbare land. Men det er altså ikke nok, forteller en av forskerne bak studien, Kevin Anderson.

2°C: – Hva handler dette om?

Kevin Anderson: – Det handler om hva som er grensene for utslipp hvis vi skal holde oss innenfor Paris-avtalen. Avtaleteksten legger gjentatte ganger vekt på at byrden skal fordeles rettferdig mellom landene. Altså at fattigere, mindre utviklede land skal få bedre tid på seg til å gjennomføre energiovergangen og kutte utslipp enn rikere, mer utviklede land.

Dette er et prinsipp som har lang historie i avtaleverkene under FNs klimasamarbeid, men mange land har lett for å «glemme» det når de skal regne på egne forpliktelser.

Vi tok det imidlertid på alvor: Hvor lang tid har rike land på energiovergangen? Hvilke utslippsbaner må de følge, og hva kan fattigere land tillate seg? Derfor bestemte vi oss for å gå praktisk til verks: Vi tok for oss to klimaprogressive land – Sverige og Storbritannia – og så hvor langt de faktisk måtte gå for å oppfylle forpliktelsene sine under Paris-avtalen.

Ad
Vi støtter Tograder-prosjektet:

Rettferdige karbonbudsjetter

– Hva gjorde dere?

– Vi «oversatte» teksten i Paris-avtalen til to ulike sannsynlighetsrom. Ett for å nå målet om å begrense oppvarmingen til «godt under 2°C» over førindustrielt nivå, som det heter i avtalen, og ett for å strekke seg mot 1,5°C oppvarming. Det første målet er nokså presist, det andre gir litt mer slingringsmonn – men de gir uansett to ulike sannsynligheter: Slik vi leser Paris-avtalen, vi nå togradersmålet. Derfor må vi legge til grunn en relativt høy sannsynlighet for at vi når det, mens det vil være mindre sannsynlig at vi når halvannengradersmålet.

Medforfatter: Kevin Anderson, professor, University of Manchester, professor II, CET/Universitetet i Bergen

Referanse: Kevin Anderson, John F. Broderick & Isak Stoddard (2020): «A factor of two: how the mitigation plans of ‘climate progressive’ nations fall far short of Paris-compliant pathways», Climate Policy, DOI: 10.1080/14693062.2020.1728209

Disse sannsynlighetsrommene kunne vi så bruke til å lage karbonbudsjetter. Altså hvor mye utslipp verden som helhet kan tillate seg innen ulike sektorer for å nå Paris-målene.

Her tok vi spesielt for oss utslipp knyttet til energiproduksjon, som er den viktigste utslippskilden globalt. Og vi så først og fremst på CO2. Det er den klart viktigste klimagassen, og forbrenning av fossile brensler den klart viktigste kilden til utslipp. Samtidig måtte vi ta hensyn også til andre kilder, som avskoging, stål- og sementproduksjon.

Når vi hadde regnet ut hvor mye utslipp vi kunne budsjettere, fordelte vi dem i neste omgang mellom verdens land, og til slutt spesifikt for Storbritannia og Sverige. Så kunne vi se om de etter det som er vedtatt av politikk og lovgivning var i rute eller ikke.

– Utilstrekkelig lovgivning

– Hva fant dere?

– At lovgivningen var utilstrekkelig i begge land. Begge ligger an til å slippe ut 2-3 ganger mer enn det budsjettet tillater for at de skal bidra i rimelig grad til Paris-målene.

Vi så også på hvordan det ville gå med verden dersom andre land tillot seg tilsvarende budsjettsprekker. Det vi fant da, var at oppvarmingen i så fall ville nærme seg 2,5-3°C.

Det som er spesielt bekymringsfullt i den sammenhengen, er at Storbritannia og Sverige er to klimaprogressive, velutviklede land som fører en relativt progressiv klimapolitikk. Hvis den politikken fører til 2,5-3°C oppvarming, snakker vi nok om at vi i praksis i dag styrer mot nærmere 4°C.

– Grådige forbrukere av fossile brensler

– Hva innebærer dette?

– Først og fremst at togradersmålet er langt mer krevende å nå enn vi har vært villige til å innrømme. Det vil kreve raske og dyptgripende endringer i måten samfunnene våre fungerer på. Det er ikke noe populært budskap. Og det er spesielt utfordrende i land med høy grad av økonomisk ulikhet som i Storbritannia.

Det er kanskje mindre utfordrende i Sverige og Norge, som er mer egalitære stater, men i alle disse tre landene ser vi at de største utslippene stammer fra en relativt liten gruppe mennesker. De har større hus, kjører større biler, reiser mer – men det verste er at vi har normalisert denne livsstilen som skaper svært høye utslipp.

Derfor betyr det også at vi må anerkjenne at vi alle må endre måten vi bruker energi på. Kanskje vi ikke skal drive og kjøre frem og tilbake til hytten hver helg. Kanskje vi burde droppe den lange flyturen til Thailand hvert år. Eller de 2-3 reisene til Spania. Eller ukentlige flyturer mellom byer i Norge. Problemet med dette er at vi da plukker bort de delene av livsstilen vår som vi i dag gjerne forbinder med Det gode liv. Og det samtidig som vi gjerne oppfatter oss selv som veldig flinke, vi resirkulerer jo og har katalysator i bilen. Men hovedproblemet, som vi ikke er så glad i å innrømme, er at vi er grådige forbrukere av fossile brensler.

– Men hvor mye må til, da?

– For Storbritannia er det snakk om 10 prosent årlige reduksjoner i utslipp. For Sveriges del 12-15 prosent. I praksis trenger vi å nå netto null utslipp i 2035. For fattigere land gis det litt lengre tid – de får til 2050 med å nå netto null.

– Vi må være ærlige

– For Norges del, da? Hvordan ligger vi an?

– Mer som Sverige. Norge må kutte 80 prosent av CO2-utslippene innen 2030, og nå netto null i 2035. Det betyr flytrafikk, marin sektor, industri, alt. Også olje- og gassproduksjon.

– Hva bør vi gjøre videre?

– Først og fremst bør vi snu om på fortellingen vår om klimaendringene og tiltakene de krever. I stedet for å snakke om forsakelsene ved å kutte utslipp, bør vi sette søkelys på mulighetene disse kuttene skaper. Nye inntektskilder. Arbeidsplasser som skapes ved at vi forbedrer husene og bygger bedre offentlig transport. Hvordan folk flest – de som i dag ikke står for de største utslippene – kan få bedre liv.

Dette skal ikke koste mer for gjennomsnittsinnbyggerne, men det skal bli kostbart for de største utslipperne. Og ikke minst må vi snakke om hva som venter oss på den andre siden: Bedre luftkvalitet for alle. Enklere og bedre offentlig transport. En tryggere fremtid for barna våre.

Men det er også helt avgjørende i det videre at vi er ærlige. Vi har hatt en tendens til å utvanne budskapet. Vi bør ikke normalisere overforbruket vårt, vi bør ikke sukre pillen. Vi må slutte med denne runddansen der vi prøver å overbevise hverandre om at ting ikke er så ille som de faktisk er. Nå er vi kommet til 2020, vi har hatt 30 år på oss siden den første IPCC-rapporten kom. Vi hadde et generøst karbonbudsjett da, det har vi stort sett kastet bort. Skal vi virkelig være uærlige igjen?

Bli abonnent!

<2°C eies av

I samarbeid med