Ny forskning: Mer CO₂ slippes ut fra permafrost enn antatt

Medforfatter: Casper Tai Christiansen, forsker, NORCE Referanse: Natali, S.M., Watts, J.D., Rogers, B.M. et al.: Large loss of CO₂ in winter observed across the northern permafrost region. Nature Climate Change 9, 852–857 (2019) doi:10.1038/s41558-019-0592-8

– Hvorfor er dette viktig?

­– Det er mange grunner til det. For det første får vi en grunnlinje – dette er det som slippes ut i dag, med den oppvarmingen vi har hatt til nå. Fordi vi har data fra så mange ulike steder rundt om Arktis, får vi også en god idé om det geografiske omfanget. Dermed får vi et langt bedre utgangspunkt til å forstå hva som vil skje i fremtiden, og hvordan dette vil påvirke og påvirkes av det globale klimaet.

For det andre: Mange av modellene våre er fortsatt ikke gode nok på akkurat disse vinterutslippene. Mange av dem forutsetter at utslippene går mer eller mindre i null når det er minusgrader i vinterhalvåret – altså helt på linje med det som var etablert kunnskap for 20 år siden. Modellene underestimerer altså derfor typisk CO₂-utslipp om vinteren.

For det tredje, og ikke minst: Når vi snakker om Arktis i klimasammenheng, spesielt om permafrost, har vi typisk omtalt det som et karbonlager. Planter har vokst langsomt i nord, og dermed bundet karbon langsomt, men forråtnelsesprosessene – som slipper ut karbon – har gått enda langsommere. I Arktis er det derfor bygget opp store karbonlagre i jordsmonnet. Det vi vet, er at ettersom jordkloden blir varmere, endres denne balansen mellom hva som tas opp og hva som slippes ut. Spørsmålet er når Arktis slutter å være et karbonlager, og i stedet blir en netto utslippskilde.

– Hva har dere funnet?

– Det viktigste er altså dette estimatet på hvor mye CO₂ som frigis årlig akkurat her og nå om vinteren i Arktis: 1600 megatonn karbon. Det viser seg å være dobbelt så stort som tidligere estimater basert på langt færre målinger fra et mindre geografisk område.

I tillegg finner vi at CO₂-balansen er endret, den har skiftet fortegn. Selv om oppvarmingen har gitt et høyere karbonopptak i Arktis også. Altså: Med økte karbonutslipp fra permafrost-områdene gir Arktis nå netto utslipp av karbon, hvis vi regner med både sommer- og vintersesongen.

Her er det riktignok snakk om nokså store usikkerhetsmarginer, så det kreves mer forskning for å bli sikre på resultatet. Men det viser uansett med all tydelighet hvor vi er på vei, dersom oppvarmingen fortsetter.

– Du snakker om CO₂, men hva med metan, da, eller CH4? Det vi gjerne har hørt mye om når det er snakk om permafrost, er metanutslipp, er det regnet inn her?

– Nei, og det er viktig å understreke at det ikke er. Her har vi utelukkende målt CO₂, og det alene er ifølge våre beregninger nok til å fastslå at arktiske strøk i dag bidrar til å øke CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren, og forsterke drivhuseffekten. Effekten av metan som slippes ut av permafrost-områder som tiner kommer med andre ord i tillegg til dette.

– Hva bør vi gjøre videre?

– Hvis du tenker på forskningen, skulle vi gjerne hatt enda bedre data som ble samlet inn systematisk til formålet. Dette er et gigantisk karbon-lager som er i ferd med å frigis som klimagasser. Vi har estimert utslippene frem mot 2100, og ut fra våre beregninger kan så mye som 70 prosent av det øverste lageret – de første 30 cm fra bakkenivå – frigis i løpet av de neste 80 årene. Det vil gi et betydelig bidrag til CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren.

Dette er det for det første viktig at vi overvåker, så vi får bedre oversikt over hva som skjer. På samme måte som vi i dag systematisk måler CO₂-utslipp til atmosfæren i et nettverk av målestasjoner verden over, burde vi bygge opp et tilsvarende nettverk av koordinerte CO₂-målere rundt Arktis.

Men for det andre, og kanskje viktigst: Scenarioene våre viser også at utslippene av fossilt CO₂ fremover er avgjørende for hvor dramatiske endringene i permafrost-områdene blir i tiårene fremover. Det er også de gode nyhetene: Alt avhenger av politikken som blir ført. Og det kan vi faktisk gjøre noe med.