Det er i forbindelse med de årlige klimatoppmøtene at slike forskningsoppsummeringer kommer, og årets er intet unntak. Ten New Insights in Climate Science 2023/2024 er årets oppsummering. Den var klar før COP28 i Dubai, men havnet kanskje litt i bakleksen i rapportskredet som kom i forkant. Derfor tar vi en gjennomgang her og nå.

Bakgrunnen for oppsummeringen, er at et bredt forskerteam hvert år sender ut et spørreskjema til flere hundre klimaforskere der de spør dem hvilket nytt funn i klimaforskningen de synes beslutningstakere bør vite om. Deretter ber de dem referere til artikler som underbygger funnet. Til slutt velges de ti viktigste funnene ut, og forskerteamet lager en endelig sammenfatning. Her får du en kort sammenfatning av den igjen:

1. Det er snart ikke mulig å unngå å overskride 1,5 °C oppvarming. Klimarisiko vil øke jo mer vi utsetter effektive utslippsreduserende tiltak.

Vi kan nå en global temperaturøkning på 1,5 °C allerede i løpet av det neste tiåret. Dersom vi skulle klare å oppnå såkalt negative utslipp – at vi fanger mer karbon enn vi slipper ut – i løpet av dette hundreåret, kan overskridelsen i teorien bli midlertidig. Men likevel vil risikoen for negative virkninger på økosystemer, økonomi og samfunn øke drastisk. Jo mer forsinket kuttene kommer, jo mer øker risikoen.

2. En rask og styrt utfasing av fossile brensler er avgjørende for å nå målene i Parisavtalen.

Utfasingen må skje raskt og være velorganisert. Det er altså ikke snakk om å skru av olje- og gass-strømmene i morgen, men samtidig løse utfordringer knyttet til energisikkerhet, økonomisk avhengighet og politisk motstand. Til det trenger vi en ny energipolitikk som virkelig akselererer det grønne skiftet på energifeltet. Som blant annet sikrer både betydelige investeringer i fornybar energi og gode sosiale sikkerhetsnett – for overgangen må også være rettferdig.

3. Vi må skalere opp karbonfjerning, men det innebærer store teknologiske, økologiske og politiske utfordringer.

Ifølge de fleste klimascenarioene som ulike forskergrupper og organisasjoner lager, vil det kreve mye direkte karbonfjerning for å nå klimamålene. Med karbonfjerning menes helt enkelt teknologier som på ulike måter fjerner CO₂ direkte fra luften: Alt fra skogplanting via bioenergi med karbonfangst (ofte omtalt som BECCS), til kjemisk direktefangst, typisk gjennom en teknikk som kalles scrubbing.

Slik karbonfjerning bør bli en integrert del av klimaplanlegging fremover, og det bør utvikles gode, internasjonale styringsrammer for dette. Og det bør skje fort. Oppskaleringen av teknologiene skal nemlig helst skje innen 2050, og det må utvikles mer kostnadseffektive og bærekraftige teknologier. Men, advarer forskerne, det å fange karbon må komme i tillegg til alle de andre tiltakene vi gjennomfører, som utfasing av fossil energi. Det er ingen erstatning.

4. Fremtiden til naturlige karbonlagre på land og i havet er svært usikre.

Når det blir mer CO₂ å ta av i atmosfæren, blir det mer fotosyntese i plantene. Planeten vår er kort fortalt blitt grønnere av fossile brensler, og denne effekten kalles CO₂-gjødsling. Hittil har denne CO₂-gjødslingen sammen med økt opptak av CO₂ i havet fungert som en buffer som har reddet oss fra langt mer dramatiske klimaendringer. Men kapasiteten til disse karbonlagrene fremover er usikker. Vi forstår heller ikke hvordan disse lagrene vil oppføre seg videre ettersom klimaet endres. Å styrke denne forståelsen er helt avgjørende for både politikk og prognoser fremover. Det er uansett risikabelt å sette sin lit til at havet eller plantene på land skal fortsette å ta opp like store mengder CO₂ som de har gjort hittil.

5. Tap av biologisk mangfold henger tett sammen med klimaendringene, og de krever felles styring og felles løsninger.

Disse to endringene forsterker hverandre: Tap og ødeleggelse av biotoper og endret klima gjør at stadig flere arter er truet. Men tapet i artsmangfoldet forsterker også klimaendringene. For eksempel: Det påvirker karbonlagre og økosystemtjenester vi er avhengige av, påvirker albedoeffekten, skaper ugunstige tilbakekoblingseffekter – som økt metanutslipp fra permafrost som tiner og gjør naturen mindre motstandsdyktig mot effektene av klimaendringene. Vi kan derfor ikke løse det ene problemet uten at vi samtidig løser det andre. Det betyr også at innsatsen mot begge problemene krever felles styring og samordning.

6. Klimarisiko øker ved sammensatte hendelser der flere ulike klimarelaterte hendelser skjer samtidig eller like etter hverandre.

Dette er en litt kronglete måte å si at dersom du har to eller flere klimarelaterte katastrofer samtidig, eller rett etter hverandre i tid, kan klimarisikoen øke uforholdsmessig mye. Og det vil vi se i økende grad, for eksempel: En tørke etterfulgt av ekstremregn kan være mer ødeleggende enn om vi har en tørke og en periode med ekstremregn med noen måneder mellom. Denne kaskadeeffekten av klimarisiko må vi bedre forstå, forutse og forberede oss på fremover, for best mulig klimarisikostyring og strategier for klimatilpasning.

7. Akselererende tap av alpine isbreer har stor betydning for vannressurser, havnivå og økosystemer.

Alpine isbreer – altså isbreer i fjellområder, finnes på alle verdens kontinenter unntatt Australia. De taper nå volum. Det påvirker tilgjengeligheten av ferskvann, bidrar til havnivåstigning og forstyrrer økosystemer. Men vi trenger mer kunnskap om innvirkningen deres på lokale og globale miljøer, og bruke den kunnskapen i klimastrategiene våre. Derfor må vi i større grad overvåke endringene i disse alpine breene.

8. Folk flytter på seg som følge av klimaendringene. Men de velger også ikke å flytte på seg. Begge deler skaper utfordringer.

Dette omtales av forskerne som klimamobilitet og klimaimmobilitet. Klimaflyktninger er et etter hvert kjent begrep, men hva kaller vi dem som blir boende tross økende klimarisiko? Det er mange faktorer som spiller inn når folk bestemmer seg for å flytte eller bli værende når livene deres påvirkes av klimaendringene. Økonomi og sosiale forhold, kultur og politikk kan alt være med på å bestemme om du reiser fra hjemmet ditt for godt, eller blir værende tross risikoen. Også dette er forhold vi må vite mer om for å velge den mest effektive politikken – og forstå hvilke utfordringer og kostnader det fører til.

9. Et nytt ord for mange: Tilpasningsrettferdighet – alle skal med i klimatilpasningen.

Vi må tilpasse oss klimaendringene, men det må skje uten at noen grupper, eller land, faller utenom. Alle har ikke lik kapasitet til å håndtere de ulike virkningene av klimaendringene, og tilpasse seg dem like effektivt. Det må det tas høyde for: Det bør legges vekt på lokalt ledete og tilpassete tiltak og rettferdig fordeling av ressursene. Og de mest sårbare samfunnene må prioriteres.

Dette kan høres ut som en festtale. Men tanken er at om vi får operasjonalisert begrepet tilpasningsrettferdighet godt nok, unngår vi feiltilpasning, og tilpasningen blir både mer kostnadseffektiv og legitim. Dette berører blant annet hvordan ulike internasjonale fond, som fondet for tap og skade, skal forvaltes i praksis.

10. Det globale matsystemet må omstilles.

Fordi det er bare slik vi kan oppnå forsyningssikkerhet, legge forholdene til rette for effektive klimaløsninger og ta bedre vare på naturressursene våre. Og den omstillingen må, igjen, være rettferdig. Vi må se nøye på effektene av alle endringer i matproduksjon og forbruk. Dette krever, igjen, en helhetlig tilnærming til både klimatiltak, matsikkerhet og sosial rettferd.